Hvitveis i Holtnesdalen

Hvert år må jeg opp i Holtnesdalen når hvitveisen blomstrer. Det er ikke langt å gå, men det er bratt, og kanskje litt for slitsomt – egentlig.

Selv om jeg er helt for aktivitetstilpasning og energiøkonomisering, så er det noen ganger jeg må gi litt blaffen, og gjøre noe jeg virkelig har lyst til. LITT blaffen, ikke fullstendig blaffen. Fullstendig blaffen kan legge meg flat på sofaen i uker, LITT blaffen medfører en dag eller to med sterkt redusert aktivitetsnivå, og de gode minnene rekker ikke å blekne før jeg er tilbake til det som er mer eller mindre normalt.

Hvitveisen i Holtnesdalen er verdt et par dager selvpåført tretthet. Området er et naturreservat med edelløvskog, en bratt og kronglete dal med svære trær, merkelige knauser og bratte bekkefar. Om våren er bakken er dekket av et teppe av hvitt, trærne har gjennomskinnelige, selvlysende grønne blader, fire svarttroster konkurrerer om å synge de beste melodiene og solen varmer i ansiktet. Sener på sommeren stenger trekronene lyset ute, og bakken er dekket av bregner, og man kan tro man er i en grønn,  halvmørk katedral. Nå om våren er hele området lys og luft, og det er det vakreste hvitveisstedet jeg vet.

Jeg håper noen vil bli med meg på turen gjennom bildene under, og at jeg på den måten kan dele gleden med noen av dere andre.

Vår!

Det er vår!

Jeg påpeker forbløffet og opprømt til alle som vil høre: «Er ikke dagen lyse og lange! Har du lagt merke til det?» man skulle ikke tro at det ble vår hvert år…

Så tidlig som i år har jeg sjelden sett det. Rosene har store skudd allerede, og det er bare begynnelsen av mars. Snøklokkene har allerede blomstret lenge ute, og forsythiagrenene som jeg tok inn for en uke siden blomstrer som bare det inne. Hasssel og or står med lange gule rakler, og gåsungene har tittet fram av skallet.

Jeg stoler ikke helt på våren ennå likevel. Sildrebekken bak huset er i skyggen, og der er det istapper i vannet og rim i gresset. Det kan ennå bli snø og frost.

Da gjelder det enda mer å nyte solen og varmen mens den er der, og jeg setter meg med kaffekoppen i solveggen og samler litt D-vitaminer etter en lang vinter.

Det er vår!

På tur på andres bein

Jeg har alltid likt meg på tur, og vært en ivrig bruker av skog og mark, enten på sykkel eller til fots. Nå har MEen gjort at beina ikke fungerer så godt lenger, og lange turer fungerer ikke i det hele tatt – i alle fall ikke på egne bein. Da er det fantastisk å få lov til å låne andres! Fjordingen Aliss bor på en gård i nærheten, og bærer meg velvillig ut i naturen, med velvillig tillatelse fra sin eier. Jeg er utrolig takknemlig for den sjansen til å være ute på tur, og for godt selskap – og særlig når det er på en aldeles blankskurt og skinnende høstdag.

 

Svanesjøen

Jeg var rundt 12 år den gangen foreldrene mine tok meg med i operaen for å se ballett første gang. det var svanesjøen, og jeg ble fullstendig trollbundet. Eventyret med den tragiske slutten, musikken, kostymene – det var noe bådet for hodet, øyet og øret. I mange uker etterpå danset jeg rundt hjemme, og drømte om å bli ballerina. Det ble jeg nok ikke, men gleden over musikk og dans har holdt seg.
Mange år senere tok jeg med min dengang åtte år gamle datter for å se svanesjøen. Hun satt pent og stille, men mellom hvert nummer hvisket hun til meg: «Er det slutt nå?» Jeg begynte å bli redd for at hun kjedet seg, og syns det var leit at hun ikke hadde samme glede av stykket som jeg – men det hadde jo vært et forsøkt verdt. Overraskelsen var derfor stor da jeg endelig svarte «Ja, nå er det slutt.» og hun begynte å gråte. «Jeg vil en det en gang til!» tutet hun.
Det blir ikke så mange turer for å se på dans lenger, både fordi jeg bor lenger unna, og fordi det rett og slett er for slitsomt.
Selv om det ikke blir Svanesjøen på operaen, kan jeg glede meg over min egen lille svanesjø rett utenfor huset. Litt før i vår var det i alle fall 20 stykker her – og og i går kom sannelig et par med to unger. Jeg legger på lyden fra balletten, og koser meg med videosnutten av «mine» svaner.

Høstfarger

Tindrende sol, himmel som er så blå at den ser nyvasket ut, temperaturer som er uvanlig milde for oktober, og høstfarger som får en til å tro at noen har tent på trærne.

Man skulle jo vært på tur i skogen, så klart. Det orker jeg ikke akkurat nå, men jeg kan stoppe bilen langs veien, og gi meg selv tid til å se, til å drikke inn fargene med øynene, kjenne solen mot huden, og sørge for at batteriene er fulladet før vinteren.

Carpe diem

Jeg kjøpte meg en ring forleden – den er i rustfritt stål, og det står CARPE DIEM på den. Grip dagen! Eller, tenker jeg, gjør det beste ut av ting.

Avkommet vekket meg i dag morges med et fortvilet hyl. Jeg er for sent ute, jeg kommer for sent på jobb, kan du kjøre meg? Kan man si nei? Joda, man kan det, i teorien, eller hvis man vil føle seg som dårlig mor resten av dagen. I praksis hiver man på seg en fleecejakke over pysjen, jerper med seg bilnøkler og briller i farten og kjører, og håper at hodet henger med i svingene.

Det er lett å bli sur når man er ufrivillig morgenfugl, selv om det nesten er sommer og solen skinner. Det hjelper litt å bli kalt «engel» i det avkommet hiver seg ut av bilen, men ikke helt.

Men – Carpe Diem?

Hvorfor grumle når solen skinner? Og kanskje man kan gjøre noe fint ut av denne morgenstunden? Solen har ikke kommet til huset ennå, men skinner på bryggen tvers over veien. Jeg lager meg kaffe, en skive, finner lokalavisen, setter alt på et brett, og går på tur. Bilisten som ser meg rusle langs veien med brett og kaffekanne ser litt rart på meg,men samma det.

Morgenstunden på bryggen blir fredfull og god, solen og lyset gjør noe godt med sjelen, og det er alltid så deilig og avslappende å se ut over vann. Irritasjonen slipper taket, og jeg slapper av, og må innrømme at jeg føler en snev av takknemlighet for at jeg ble dratt opp av sengen. Senere på dagen, når det skyer over og begynner å blåse, er jeg enda mer takknemlig for morgensolstunden på brygga.

Og alt i alt blir det å leve med ME en lekse i å gjøre det beste ut av det, gripe de gode stundene, og ha dem med seg i minnet når det skyer over.

SOL

I dag har det endelig blitt sommer, jeg har kost meg som en katt i solen.

Trenger jeg å si noe mer! Sol! Man blir glad bare ved tanken – tenk bare på hvordan vi i språket bruker «lys» som et positivt adjektiv. På engelsk sier de om blide folk at de har et «sunny temperament». Så vi elsker solen!

Det kan være rent fysiske årsaker til at vi er så glad i den. Vitamin D dannes i huden vår i sollys, og vitamin D-mangel kan føre til depresjoner (og til og med fatigue) – så  det er kanskje derfor vi blir litt blidere og gladere om sommeren, når solen gir oss vitamin D-injeksjoner. Lave verdier av vitamin D har i det siste blitt knyttet opp mot en lang rekke sykdommer der pasientene har betennelsestilstander i kroppen – ME blandt dem. Det virker klart at dette vitaminet påvirker immunsystemet… Men ut over det, så strides de lærde – noen mener at man skal ta D-vitaminer i mengder, andre at man ikke skal ta vitamin D i det hele tatt, så hva skal en stakkar gjøre?

Uansett, sollyset gjør meg glad, og ikke minst varm. Den ben-dype verken jeg plages med om vinteren forsvinner som om den aldri hadde vært der, en knute jeg ikke visste jeg hadde, et eller annet sted mellom skulderbladene, knyter seg opp. Livet blir litt lettere.

Jeg tar kaffekoppen med meg ut på stuetrappen om morgenen, og sitter der i T-skjorte og pysjbukse, godt skjult bak hekken – men i full sol.  Jeg nyter det, morgensolen er som kjærtegn mot kroppen, og jeg drømmer meg frem til sommeren og mer sol, sol, sol!