Løvetann 1

Løvetannen står midt i plenen og formelig peker nese av meg. «Du trodde du luket meg vekk, du, æ-bæ!»

Man skal egentlig hate løvetann. Den er et ugress som sprer seg uhemmet, og som sådan uønsket i hagen – men likevel gjør løvetannen meg så glad. Den er så GUL, og egentlig vidunderlig vakker med sine elegante, taggete blader og lag-på-lag-blomster. Finnes det noe flottere enn en eng full av gull-gule blomster? Frøhodene med sine dunfnugg er jo også et av naturens vidunder.

Det slår meg: Ville ikke vi hageeiere vært lykkeligere om vi dyrket løvetann i stedet for å luke? Løvetann kan spises, de første bladene er fine i salat, og hvis man gidder kan man sette en lystett klokke over, så får man hvite blader som smaker som endive. Sener kan blomstene kan bli til vin. Løvetann er en gammel legeurt, det latinske navnet, Taraxacum officinale, tyder på det.  «Officinale»  betyr at den var brukt i medisinen.

Et smart menneske sa engang noe slikt: Gi meg mot til å forandre det jeg kan, styrke til å tåle det jeg ikke kan forandre, og vett til å vite forskjellen.

Når det gjelder løvetann er jeg i tenkeboksen.

Min datters (og litt min) hest, Enya, er ikke et øyeblikk i tvil: Løvetann er snadder!

Toni Bernhard

Hos meg er det sol i dag – men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag. Jeg skulle snakke om en dame som skriver mye klokt:

Toni Bernhard er en amerikansk dame, tidligere professor i jus, som har fått ME.

Huns skriver en spalt i Psychology today om det å være syk – og det hun skriver er alltid godt – enten det er dypt rørende, eller så morsomt at jeg ler høyt. Uansett kjenner jeg meg igjen.

Her er en lenke til en av artiklene.

Ha en god helg!

Reddende engler og hvite riddere

Selvangivelse…. jeg blir trett bare ved tanken…

En gang tok jeg slikt på strak arm…

Nå vil tallene liksom ikke gjøre noe fornuftig, i alle fall ikke lenge av gangen, og bare tanken på å lete frem nødvendige opplysninger slår meg rett i gulvet, mentalt sett. For meg var dette faktisk et av de første sykdomstegnene – at hjernen stoppet opp når noe ble vanskelig.

Eva Stormorken laget en oversikt over det som ble presentert på konferansen om ME i Ottawa i fjor, og der er det mye interessant, også om hjernefunksjon. Oversikten kan leses her for dem som fremdeles har hjernefunksjon nok etter at de (forhåpentligvis) er ferdige med selvangivelsen.

Jeg er i den heldige situasjon at en reddende engel, eller ridder på hvit hest alt etter som, redder meg fra en skjebne verre enn døden (som er hva skattemyndighetene gjør hvis man ikke leverer i tide.) Jeg er min mann stor takk skyldig.

Vi skal huske å sette pris på menneskene rundt oss. Det er så lett å tenke at det er vi som er syke som skal tas hensyn til – det er av og til lett å glemme at sykdommen vår påvirker hele familien. Det er ingen selvfølge at de er snille, hjelpsomme og kjærlige – så vi får huske å si høyt og tydelig takk når de er det. Og så er det det – at når man takker, og ser at andre setter pris på takken – så blir man litt varm rundt hjerterøttene selv.

Vårregn

Jeg hadde ikke vært ute i dag.

Det holdt å se på vinduet der regndråper løp om kapp nedover. Himmelen var grå og nitrist, temperaturen langt under der den skulle være, i alle fall om jeg fikk viljen min. Det eneste fornuftige var å krype dypere med i sofaen med PC og tekopp, og vente på det uunngåelige: Dagens barne-taxi-tur.

Telefonen kom, avkommet skulle hentes.

Jeg krabbet meg ut fra pleddets lune kokong, grapset til meg en regnfrakk og gikk med tunge skritt utdøren og ned trappen. Trakk et dypt pust i forberedelse til å sukke tilsvarende dypt…

Du store all verden så godt det luktet! Våt frodig gjord, noe ubestemmelig  grønt som nettopp hadde spiret, og over det hele den krydrede lukten av nyutsprunget bejrkekeløv. Regndråpenes tipp-tapp laget bakgrunnsrytme for svarttrosten, disen lå lett mellom åsen på den andre siden av fjorden, og over alt var det et merkelig halv-lys som fikk meg til å føle at jeg var midt i et akvarellmaleri under maleprosessen.

Så deilig at jeg kom meg ut, slik at jeg fikk det  øyeblikket på trappen!

Det er godt med alt som er gjort!

Jeg er et typisk skippertaksmenneske. Jeg utsetter å gjøre ting, særlig det jeg ikke har lyst til. Det er mye jeg ikke har lyst til, mest av alt hus arbeid. Ikke bare er det kjedelig, men man blir jo aldri ferdig! Så snart en skitten kaffekopp har blitt ryddet vekk, står det en ny der. Når jeg tror jeg har fanget alle hybelkaninene, viser det seg at de har bygget rede og ynglet i bortgjemte hjørner. I en boks i kjøleskapet er det en livsform som er ukjent for vitenskapen. Hver gang jeg forsøker å åpne boksen, knurrer det.

Det finnes selvrensende komfyrer – og jeg kan ikke fatte og begripe at ingen har funnet opp selvryddende oppvaskmaskiner og vaskemaskiner.

Mannen min har foreslått at vi bytter ut kjøkkenskapene med at antall oppvaskmaskiner, så kan vi bare oppbevare kjøkkenutstyret i maskinene, og slipper å rydde. Jeg tror ikke det er helt alvorlig ment.

Jeg skal ta og rydde opp… snart. Men i dag har jeg ikke energi – og så har det jo balet sånn på seg, det er blitt så mye, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme i gang…

Så er dette noe å glede seg over? Egentlig ikke – men jeg hadde en flott AHA-opplevelse her forleden – og den gjorde meg glad. Den var svært enkel:

Jeg må ikke gjøre alt på en gang.

Jeg kan ta med meg én ting som skal ryddes opp når jeg allikevel går opp trappen, jeg kan tørke støv i én hylle, jeg kan ta én klesvask…

Og så kan jeg være stolt og glad over hva jeg orket i dag!

Alt som er gjort er gjort, og det er en deilig følelse.

(Og om det ikke virker, kan jeg glede meg over at jeg i ale fall har det ryddigere enn tenåringen… se bildet over)

Forsythia

Det er slike planter jeg liker – livsbejaende, struttende friske, fargeglade og stort sett vedlikeholdsfrie. Gullbusken er slik plassert at jeg ser den fra kjøkkenvinduet, så jeg kan nyte den i all sin gull-gule prakt. Jeg har nytt den innomhus før i år også – fra nyttår og utover kan man ta grenene inn og sette i vann – og som ved magi dukker de gule blomstene opp. Det er godt at buske vokser så villig, slik at man kan kappe kvister med god samvittighet.

Mars var varm, april har vært kald og våt – men like fullt står forsytiaen min der og blomstrer og gir meg et lite løft hver dag. Selv om det regner, og det gjør det.

Sudoku

Sudoku, hører jeg du sier, hvordan skal jeg klare sudoku når hjernetåken ligger som blytung og grå skodde både rundt og mellom ørene?

Kanskje det , men hjernen kan faktisk trenes, den også. Jo mer man bruker den, jo bedre jobber den, og sudoku er ypperlig trim. Lokalavisen kommer to ganger i uken, og sudokuen der er MIN. Ofte når jeg setter meg ned med den, føles hjernen som en dott våt ull, og jeg klarer ikke noe – men så plutselig ser jeg noe, og litt til – og jeg kan formelig kjenne at de små grå rister litt på seg, våkner og tar tak. Klart – de små hjernecellene blir slitne etter en stund, og hodet sier stopp – men så legger jeg sudokuen fra meg, den går ingen steder. Når jeg føler for det, plukker jeg den opp – og gjør litt til. Og treningen virker – det går litt lettere for hver gang.

Det er en intens følelse av triumf å løse den vanskelige, og å legge den fra seg met et seirende «HA!».

CFIDS Association of America hadde et interessant webinar om hjernefunksjon hos ME-pasienter. Det ligger nå ute på Youtube, og er man interessert, kan man se det her: (ca 1 ½ time, men man kan jo ta pause underveis):  http://www.youtube.com/watch?v=ErcJCI-sm_A

For sudoku på nett: http://www.aftenposten.no/kultur/spill/sudoku/

Katten min

Er det noe som er bedre enn å ha en varm, malende katt på fanget? Jeg har lest om forsøk som viser at når man klapper på en malende katt, så synker pulsen, stress forsvinner ut av kroppen, og man roer seg ned. (Hvorfor noen kom på å forske på det er en gåte, men det er en annen sak.) Katten er med andre ord en lykkepille med pels og fire ben, og fullstendig reseptfri. Katten må jo være det perfekte husdyr for oss ME-ere. Den klarer seg jo stort sett selv, i alle fall her hvor jeg trygt kan la den gå ut og inn. Mat og vann og kos er alt den krever av meg, og det er jo greit å sørge for. Til gjengjeld gir katten meg selskap, den er min pelskledde varmeflaske, den gjødsler blomsterbedene mine vederlagsfritt, gir meg balansetrening  når den tvinner seg rundt bena mine i trappen, sier fra når jeg har sittet for lenge på PCen ved å drapere seg over tastaturet… og gir meg mange muligheter til refleksjon – hva er det egentlig det dyret tenker? Det er ikke bare meg som lurer på det, og denne videoen forsøker å gi et svar:

http://www.wimp.com/catexistence/

Darjeeling

Bare navnet får meg til å tenke på disige Himalaya-fjellsider, drivende skyer og yrende regn, solkinn over glinsende grønne te-busker – camelia sinensis (bare ordet er jo en liten glede!) og frisk luft. Det er i alle fall slik det ser ut på bildene jeg har sett fra dette området i India.

Darjeeling er teens champagne, men her er det tefarmer og ikke vingårder. Tegårdene som selger teen under eget navn, og omtalen av disse teene er som omtalen av vin – undertoner og overtoner, aroma og fylde., for- og ettersmak.

For meg holder det at Darjeeling er godt, og aller best er «first flush»-  den første teen som plukkes hver sesong. Den er dyr, så jeg behandler den med andakt og ærefrykt. Jeg varmer koppen først med kokende vann, legger tebladen i silen, tømmer koppen, legger silen oppi, og heller over friskt, kokende vann – og lar det stå og trekke. Så står jeg og ser på at tebladene folder seg ut i det varme vannet, og at væsken i koppen forandrer farge til den er vidunderlig ravgylden mot det hvite porselenet. Dette er te som fortjener en pen kopp!

Jeg tar tekoppen med meg til godstolen, og løfter den opp og snuser inn før jeg smaker, og det ER overtoner og undertoner her, frukt og sol, og en liten forfriskende, snærpete bitterhet som balanserer det hele. Jeg lukker øynene og nyter, kjenner varmen spre seg i hele kroppen. Jeg holder den store koppen med begge hender, og varen gjør at smerten i leddene glir ut av bevisstheten. Akkurat her, og akkrat nå, er alt i grunne ganske ålreit.

Mmmmm – darjeeling.

I dag gleder jeg meg over – hvitveis

Holtnesdalen på Hurum, april 2012

Det ligger tepper av hvitveis over skogbunnen bak huset jeg bor. De lukker seg i gråvær, men åpner seg mot solen, og synet av dem får meg til å innse at det kommer sol og sommer, og at da blir alt – muskel- og leddverk, humør og livet sånn helt generelt – så mye, mye bedre.

Noen hvitveis har funnet veien inn i blomsterbedene mine, der de står og lyser ved siden av knallblå scilla. Jeg trenger ikke å gå langt for å se dem, og det er jo greit når man er i dårlig form.