Forskning på 12 mai

Dette er dagen vår, en dag vi skal bruke til å skape forståelse og oppmerksomhet for ME – og forhåpentligvis gi støtet til videre forskning på sykdommen. Kanskje en dag vi kan finne en behandling – en kur som skal gjøre os friske som fisker og fulle av pepp og energi. Det eneste det er vitenskapelig belegg for i dag er energiavpassing…

Hæ? Det eneste? Det tilbys da kurer både her og der, gjør det ikke? Lightning Process, kvantemedisin, healing og helsekost, og en haug med andre! Har vi ikke alle hørt om noen som sverger ved noe slikt, og sier de hjelper dem?

Vitenskapelig belegg, sa jeg. Ikke anekdotisk.

Jo, men hjelper det, så hjelper det vel – ikke sant?

Vel… ikke helt.

Hvis en person blir bra av et eller annet, er det fint. Men det er ikke noen garanti for at andre blir bra. Vi vet heller ikke om denne personen hadde blitt bra, uansett, eller om det var en helt annen faktor som gjorde at vedkommende ble friskere. Vi vet kanskje ikke hvorfor han eller hun var dårlig i utgangspunktet, og hva årsakssammenhengen er. Det blir litt som pasienten som sier: Doktor, jeg får så vondt i øyet hver gang jeg drikker te! Hmmmm…., sier legen. Har du huske å ta teskjeen ut av koppen? (Moralen er: man får ikke vondt i øyet av te, men å ta teskjeen ut av koppen hjelper ikke mot all øyeverk.)

Derfor er det så flott at noen har satt seg ned og tenkt ut hvordan man best kan finne ut av slikt: Når man tester ut en kur – vitenskapelig – forsøker man derfor å ta vekk så mange usikkerhetsmomenter som mulig. Det første er å sørge for at alle pasientene er så like som det går an. Det er her diagnosekriteriene kommer inn. Det er bare hvis man er rimelig sikker på at alle pasientene har samme sykdom at resultatene gir mening. Hvis man bruker for vide kriterier, blir alt feil. Tenk om man bare valgte «hoste» som diagnosekriterium. Da ville man få med forkjølelse, astma, lungebetennelse, bronkitt og tuberkulose – og det sier seg selv at man har en gruppe der hosten har helt forskjellig årsak og trenger helt forskjellig behandling. Derfor er de nye internasjonale diagnosekriteriene for ME så veldig viktige. Da vet forskerne at de snakker om samme sykdom. Velger man «6 mnd. utmattesle» kan det være mye rart.

Så – da har vi valgt ut en homogen – ensartet – gruppe. Skal vi teste ut en behandling, er den beste måten å dele gruppen i to ved loddtrekning, der en gruppe får medisin, og en placebo – narremedisin. Verken pasientene eller legene vet hvem som tilhører hvilke gruppe – det vet man ikke før resultatene er samlet inn. Dette er en dobbelt-blind, randomisert studie. Rituximab-studien i Bergen var en slik.

I andre typer studier har sammenligner man syke mot friske, for å se hvordan de reagerer på f.eks. trening – da forsøker man å få til at gruppene ellers er så like som mulig når det gjelder alder, yrke, vekt osv. – man tar vekk så mange variable som mulig, slik at det bare er en faktor som skiller den syke og den friske, og det er den sykdommen man studerer.

Man forsøker også å få så store grupper som mulig, slik at resultatene statistisk sett jevner seg ut.

Når man så er ferdig med forskningsprosjektet, skal det publiseres. Det skjer gjennom tidsskrift, der andre innenfor samme fagfelt kan lese om det – alt sammen, både hvorfor, hvordan, hvem og hva, hvor mange og hvor ofte… og selvsagt resultatene. Her kan kolleger spørre og kritisere og vurdere. Så håper man at noen andre vil forsøke å gjøre det samme forsøket – å replisere studien. Helst andre steder, slik at man kan være sikker på at det ikke var lokale faktorer som påvirket resultatet. Hvis andre forskere andre steder får samme resultat – først da kan man begynne å si at man kan være sikker på resultatene.

Ingen av metodene som påstår at de kan kurere ME, kan vise til slike studier. Ikke LP, ikke den såkalte kvantemedisinen, ikke homøopatien, ikke helsekost eller noe annet.

Det at det ikke er studier, behøver ikke å bety at noe ikke virker… på en eller annen måte. Kanskje. Enkelte behandlinger har størst innvirkning på lommeboken. Andre får deg til å føle deg bedre fordi det er en behandler som hører på deg, er sympatisk og snill og gir deg håp… og man skal ikke kimse av det, men noen kur er det ikke. Derfor skal vi også være forsiktig med å anbefale det som vi SYNES hjelper oss til andre.

Vi kan ikke SYNSE, vi må vite.

Vitenskap.

Så – Derfor heier jeg frem forskningen, og derfor håper jeg så inderlig at Laila Dåvøy og andre stortingspolitikere kan klare å få bevilget penger til videre forskning på Rituximab i Bergen. Derfor heier jeg på alle som forsker på ME, alle dem som har tålmodighet til å legge puslespillet bit for bit for bit for bit… for selv om Rituximab kan hjelpe pasienter, vet vi ennå ikke hva ME er, eller hva som forårsaker det… Vi må Men hipp hurra for forskningen!

Advertisements

3 tanker på “Forskning på 12 mai”

  1. Tilbaketråkk: » 12. mai forsvant…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s