Helt naturlig?

Det skrives mye stygt om legemiddelindustrien, hvordan den kun er ute etter å tjene penger, og hvor kynisk den er… og mye er sikkert sant. I samme åndedrett fremstilles ofte de «alternative» terapiene, medikamentene og behandlerne som tapre små helter som står opp og slåss mot en overmakt som truer med å knuse dem, og med dem deres uskyldige, sunne, snille, naturlige metoder.

Det kommer ikke ofte frem at «alternativ» medisin, homøopati og helsekost også er millionindustrier – faktisk milliardindustrier med en omsetning på 2 og 3 milliarder i Norge hvert år  – og mens legemiddelindustrien er underlagt alle slags regler for hvordan legemidlene skal være testet, hva de kan love og hva de kan påstå – så faller helsekost/alternativ-industrien mellom to stoler – legemiddelverket og mattilsynet. Når teksten på et pilleglass i helsekostbutikken lover at du skal gå ned i vekt, bli sunnere, yngre og vakrere – så ligger det svært, svært sjelden noe forskning bak, noe Forbrukerrådet flere ganger har reagert på. I beste fall virker preparatet – men man kan også risikere at man kaster bort penger på noe som ikke virker i det hele tatt – eller som inneholder ingredienser som kan gi farlige bivirkninger.

De fleste av oss foretrekker å tro at vi blir fortalt sannheten. Vi vil helst tro på det som står på pilleglasset og i reklamen, og som den søte damen i helsekostforretningen forteller oss. Men HELDIGVIS er det noen som er kritiske, som stiller spørsmål ved påstander og markedsføring.

Som ME-pasient er jeg desperat etter NOE som hjelper. Jeg er villig til å prøve svært mye. Det vet de, de som står bak helsekostindustrien, og jeg kjenner flere som har lagt ut tusenvis av kroner på totalt udokumenterte midler. Da er jeg glad det er noen som står opp og sier hør-nå-her, jeg vil se dokumentasjonen og dette-tror-jeg-ikkeno’-på!

Så føles det ille når disse som sier fra blir trakassert på den måten som det skjedde med han som blogget om at en såkalt sunn (og skrekkelig dyr) sjokolade kanskje ikke var så mye sunnere enn annen sjokolade likevel. Han ble truet til å slette blogginlegget, etter å bli truet av selgeren av produktet.

Slikt gjør meg sint. Derfor har historien versert på facebook i dag, og har blitt delt på en haug med blogger, bl.a. Marias Metode i løpet av dagen. Nå også her.

Og det gjør meg glad – at jeg på denne måten fremdeles har en stemme, selv fra horisontalen på sofaen!

 

Reklamer

God mor?

En gang, før jeg ble syk, spøkte noen venninner og jeg at vi tilhørte «god-mor-klubben» – de mødrene som møtte opp overalt, bakte sjokoladekake i  langpanne, stekte vafler, hentet og leverte lopper for speider, korps og fotball, turn, ballett, sydde karnevalskostymer og laget spennende barnebursdager på strak arm – og litt til.

Så forandret livet seg totalt, og min mangel på energi begrenset nok hva ungene kunne være med på. (Av og til tenker jeg med undring på at man snakker om hvor trist det er at foreldres mangel på penger begrenser hva barn får være med på, men at ingen nevner hvor trist det er at ungen ikke kan være med i korpset fordi mor ikke orker dugnaden. Men det var en digresjon.) Naturlig nok begynner man å tenke – når jeg ikke lenger kan være med i «god-mor-klubben» – er jeg fremdeles en god mor?

I går satt jeg og så på avslutningen på Røyken Videregående Steinerskole. Datteren min var i avgangsklassen, og med en klump i halsen kunne jeg konstatere at hun har blitt en flott, reflektert og selvstendig jente. Hun har ben i nesen, vet å ta ansvar og vet å vise omsorg. Nå vil jeg på ingen måte si at det er min fortjeneste – men jeg kan da ikke ha gjort en helt forferdelig jobb, heller?

Jeg tror fullt og fast at det viktigste vi kan og barna våre er en følelse av å være elsket, og å vite at det er noen som alltid har vært, og alltid vil være glad i dem. Man trenger ikke å være med i «god-mor-klubben» for å gi dem det. En som lytter, trøster og støtter og som synes – og sier – at barnet er det beste i verden – det er vel det som er en god mor?

En annen ting jeg kunne gi dem, var tid – for det hadde jeg. Jeg var jo hjemme når de kom fra skolen, og var jeg ikke oppe, var jeg som regel kjekk nok til en prat på sengekanten, eller til å se en film sammen under et pledd på sofaen. I dag er vi venner, datteren min og jeg, og det betyr da noe?

Uansett, jeg er utrolig stolt av henne i dag – sånn litt klump-i-halsen glad – og jeg tenker at vi kanskje ikke skal være så bekymret om vi får til alt. Klarer vi å vise hvor glad vi er i ungene våre, er det viktigste gjort.

For å ha noe artig å se på, legger jeg ved en link til en videosnutt fra i går – avgangsklassen fremfører egenprodusert sang om Røyken videregående steinerskole – ved Gibba.

Nytenking i selskapslivet

I dag vil jeg gjerne fortelle en historie: Min far var ung for lenge siden, i en liten småby. Det var mange jevnaldrende i nabolaget, og også i nabohuset var det en gutt på samme alder. Problemet var at nabogutten – la oss kalle ham Georg – hadde alvorlig epilepsi. Georg falt rett som det var, og kunne ikke gå ut og slenge langs gatene sammen med de andre ungdommene, i alle fall ikke sykle. Faren var at han skulle gå glipp av ungdomstiden sin, alene hjemme.

Heldigvis hadde Georg smarte foreldre. De tenkte – kan ikke han farte rundt med de andre, får vi invitere de andre hit – og så får vi gjøre det morsomt for dem å være her. De kjøpte grammofon og plater (dette var STORT i 1935), de valset plenen flat for krokett, og de grov ned blikkbokser her og der i hagen for en svært utfordrende minigolfbane. Mor bakte kake – og ungdommene kom. Når min far pratet om det, var det så man kjente duften av boller, lyden av 78-plater og klakkene fra krokketkulene og lyden av latter og prat. Georgs hjem ble et sted de unge likte å være, og Georg ble hverken ensom eller isolert.

Moralen – slike historier skal jo ha en moral – er at når man ikke kan delta sosialt på «vanlig» måte, går det an å tenke nytt, og finne nye rammer for sosialt samvær. Det viktigste er jo å være sammen med venner når man orker, ikke sant? Samværet er viktigere enn rammen rundt?

Et par av mine løsninger er å be folk på middag, og få dem til å plukke opp ta-med-mat på veien, så kan jeg  bruke energien min på å prate. Eller som et alternativ til å gå ut på kino? Da har jeg kjøpt en film, invitert en venninne, poppet mikropoppkorn, og sett filmen fra horisontalen på sofaen. Av og  til over to kvelder. Noen ganger når jeg har gjester, pendelr jeg mellom sengen og stuen – en halv time prat, et kvarter hvile. Vi skal ikke være redde for å dumme oss ut – sykdommen gir grunn for alternative løsninger!

Vi er sosiale dyr, vi har behov for kontakt – når vi er i form til det. Det må bare tilrettelegges slik at vi orker.

Bakkekontakt?

Jeg er utrolig glad i hagen min. Om jeg ikke orker en tur ut i naturen, kan jeg i alle fall ta en tur rundt huset hver dag, og se hva nytt som har dukket opp, om noen nye knopper har sprunget ut, eller hvor mye liljene eller klematisen har vokst siden i går. Ganske mye faktisk, sånn akkurat nå.

Jeg har planlagt hagen med vekster som trenger lite stell. Roser er takknemlige vesner, og Hostaene under holder ugresset borte og jorden skyggefull og fuktig. En hage trenger ikke være arbeidskrevende – og for meg er det hagestellet jeg tross alt MÅ gjøre, akkurat passe mosjon og en god unnskyldning for å være ute.

Det er også noe merkelig tilfredstillende med å ha hendene i jorden, pusle med plantene og se ting vokse og gro. Det er deilig å gå barbent i gresset, eller sette seg ned på plenen og beundre blomsterprakten rundt meg.

I følge denne artikkelen i Tidskriftet for den norske legeforening, føles det så godt fordi jeg har bakkekontakt. Nei, jeg mener ikke at jeg er en nøktern, realistisk person, men at jeg rett og slett er i kontakt med bakken – altså jordet. (Her må jeg tenke på Knutsen og Ludvigsens vits om den lille, sørgekledte elektrikeren som akkurat hadde jordet sin far.) Jordet som i elektrisk kontakt.

Jeg må innrømme en viss skepsis – men det er en interessant tanke.  Artikkelen viser til flere forskningsartikler – og jeg skal bruke sommeren på et «forskningsprosjekt» men en forskningsgruppe på en (meg) i nærkontakt med plenen. Hvis noen spør meg, skal jeg si at jeg jorder meg, så får vi se på reaksjonen.

Det kan i alle fall ikke skade.

Og i alle betydninger av ordet – ville kanskje ikke hele samfunnet vårt være friskere hvis vi hadde mer bakkekontakt?

 

De som er der for meg – det er flere.

Det er få ting som gjør meg så tindrende glad som at noen forsøker å komme til bunns i ME-gåten. At det er noen som har kompetanse, nysgjerrighet, pågangsmot og stahet nok til å ta fatt på et felt der så mye er ukjent og uklart – og til og med kontroversielt.

I de siste har jeg ved flere anledninger hørt at det har blitt gjort sammenligninger med andre kroniske sykdommer – Parkinson og Multippel Sklerose særlig – og man har snakket om at dette først var diagnoser som ingen tok alvorlig, men nå er de anerkjente som ordentlige, alvorlige, seriøse lidelser. Dette sitatet har også blitt trukket frem:

«All truth passes through three stages. First, it is ridiculed. Second, it is violently opposed. Third, it is accepted as being self-evident.»
Arthur Schopenhauer (1788 – 1860)

Håpet er at vi nå nærmer oss det siste stadiet – når «alle vet» at noe er sant, i dette tilfellet at ME er en alvorlig, biomedisnsk lidelse.

Hvis vi er kommet dit, kan vi i stor grad takke to nyskjerrige kreftleger på Haukeland. ME var ikke deres felt – egentlig, men det er kanskje ikke så dumt? Jeg leste nylig en bok om kreativitet, og der sto det at det ofte er folk fra beslektede felt som gjør de banebrytende oppdagelsene – de som bare holde på med sitt eget blir ofte hemmet at det «alle vet». Dermed ble det to krftleger som var de første som kunne vise til at ME-pasienter responderte på et medikament.

Kavlifondet eier Kavlifabrikkene – de som lager smøreost, Q-melk og slikt, og overskuddet fra fabrikkene går til et fond som støtter forskning, kultur og humanitære formål. Blant prosjektene de støtter, er Fluge og Mellas forskningsprosjekt på Haukeland. Forskningen fortsetter.

Og om ikke det er til å bli glad av, så vet ikke jeg.

Opprydding – et definisjonsspørsmål

 

Er du som meg, så hater du å rydde. Man lurer av og til på hva vitsen er – det blir jo bare rotet igjen med en gang. Imidlertid liker jeg å ha det ryddig og fint rundt meg – så hva gjør man? Limer håret fast på katten? Setter lås på kjøkkenskapene. Eller… skrekk og gru… rydder?

I bunn og grunn er det hele et spørsmål om definisjoner. Hva er rot? Det er da enkelt, hører jeg du sier – det er ting som er på steder der de ikke skal være. Ahhhh – men hvem bestemmer hva som skal være hvor? Hvis vi omdefinerer hva som er oppbevaring og hvor ting skal være – så er huset mitt plutselig ryddig – det er nesten som magi!

Inspirasjonen fikk jeg fra denne bloggen.

Nei, jeg mener ikke for alvor at man skal gjøre som det står i artikkelen – men den ga meg en god latter, og en del tanker om hvordan vi definerer ord.

En tante av meg pleide å si: Rent nok til å være sunt, men rotet nok til å være hyggelig – og det er vel et greit ambisjonsnivå?