Det er få ting som gjør meg så tindrende glad som at noen forsøker å komme til bunns i ME-gåten. At det er noen som har kompetanse, nysgjerrighet, pågangsmot og stahet nok til å ta fatt på et felt der så mye er ukjent og uklart – og til og med kontroversielt.
I de siste har jeg ved flere anledninger hørt at det har blitt gjort sammenligninger med andre kroniske sykdommer – Parkinson og Multippel Sklerose særlig – og man har snakket om at dette først var diagnoser som ingen tok alvorlig, men nå er de anerkjente som ordentlige, alvorlige, seriøse lidelser. Dette sitatet har også blitt trukket frem:
«All truth passes through three stages. First, it is ridiculed. Second, it is violently opposed. Third, it is accepted as being self-evident.»
Arthur Schopenhauer (1788 – 1860)
Håpet er at vi nå nærmer oss det siste stadiet – når «alle vet» at noe er sant, i dette tilfellet at ME er en alvorlig, biomedisnsk lidelse.
Hvis vi er kommet dit, kan vi i stor grad takke to nyskjerrige kreftleger på Haukeland. ME var ikke deres felt – egentlig, men det er kanskje ikke så dumt? Jeg leste nylig en bok om kreativitet, og der sto det at det ofte er folk fra beslektede felt som gjør de banebrytende oppdagelsene – de som bare holde på med sitt eget blir ofte hemmet at det «alle vet». Dermed ble det to krftleger som var de første som kunne vise til at ME-pasienter responderte på et medikament.
Kavlifondet eier Kavlifabrikkene – de som lager smøreost, Q-melk og slikt, og overskuddet fra fabrikkene går til et fond som støtter forskning, kultur og humanitære formål. Blant prosjektene de støtter, er Fluge og Mellas forskningsprosjekt på Haukeland. Forskningen fortsetter.
Og om ikke det er til å bli glad av, så vet ikke jeg.
Dagens lille ME-glede 
Dette er virkelig noe vi kan glede oss over!