Nytenking i selskapslivet

I dag vil jeg gjerne fortelle en historie: Min far var ung for lenge siden, i en liten småby. Det var mange jevnaldrende i nabolaget, og også i nabohuset var det en gutt på samme alder. Problemet var at nabogutten – la oss kalle ham Georg – hadde alvorlig epilepsi. Georg falt rett som det var, og kunne ikke gå ut og slenge langs gatene sammen med de andre ungdommene, i alle fall ikke sykle. Faren var at han skulle gå glipp av ungdomstiden sin, alene hjemme.

Heldigvis hadde Georg smarte foreldre. De tenkte – kan ikke han farte rundt med de andre, får vi invitere de andre hit – og så får vi gjøre det morsomt for dem å være her. De kjøpte grammofon og plater (dette var STORT i 1935), de valset plenen flat for krokett, og de grov ned blikkbokser her og der i hagen for en svært utfordrende minigolfbane. Mor bakte kake – og ungdommene kom. Når min far pratet om det, var det så man kjente duften av boller, lyden av 78-plater og klakkene fra krokketkulene og lyden av latter og prat. Georgs hjem ble et sted de unge likte å være, og Georg ble hverken ensom eller isolert.

Moralen – slike historier skal jo ha en moral – er at når man ikke kan delta sosialt på «vanlig» måte, går det an å tenke nytt, og finne nye rammer for sosialt samvær. Det viktigste er jo å være sammen med venner når man orker, ikke sant? Samværet er viktigere enn rammen rundt?

Et par av mine løsninger er å be folk på middag, og få dem til å plukke opp ta-med-mat på veien, så kan jeg  bruke energien min på å prate. Eller som et alternativ til å gå ut på kino? Da har jeg kjøpt en film, invitert en venninne, poppet mikropoppkorn, og sett filmen fra horisontalen på sofaen. Av og  til over to kvelder. Noen ganger når jeg har gjester, pendelr jeg mellom sengen og stuen – en halv time prat, et kvarter hvile. Vi skal ikke være redde for å dumme oss ut – sykdommen gir grunn for alternative løsninger!

Vi er sosiale dyr, vi har behov for kontakt – når vi er i form til det. Det må bare tilrettelegges slik at vi orker.

Advertisements

2 tanker på “Nytenking i selskapslivet”

  1. Veldig godt poeng! Det er jo ikke sånn at om en ikke kan være med på ALT, så kan en ikke være med på noenting. Det er lett å surre seg inn i selvmedlidenhet og isolere seg da, men som foreldrene her viste så går det an å tilpasse også. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s