Det regner :)

Det regner, og regner.

Badetemperaturen i fjorden har så vidt krøpet opp over atten grader, den nye sommerkjolen har ikke blitt brukt ennå, og det kan nok hende at den må fortsette å være «ny» i et år til, hvis det fortsetter på denne måten.

Men, det er jo alltid en lys side (og den er over skyene…). Vi har noe å snakke om, og avisene har noe å skrive om. Også på Facebook florerer kommentarene om det våte været:

«jeg elsker den norske sommeren, beste dagen i året!»

og

«I Bibelen, da det regnet i 40 dager og 40 netter, kalte de det syndefloden. I Norge kaller vi det sommer.»

og en av de beste,  dette bildet er sakset fra Bra vitser – sitater – ordtak – visdomsord og andre gullkorn.

Og så får man smile litt likevel!
Advertisements

Styring av ymse slag.

For et par dager siden dro mannen og guttungen på båttur. Målet var Skagen, eller et eller annet sted på Svenskekysten, alt etter vær- og føreforhold. De seilte av gårde i sol og medvind.

UTEN meg.

I år var jeg så dårlig at det var ingen som helst måte jeg kunne klare å være i en gyngende båt i flere dager. En kort prøvetur sendte meg rett til sengs. Så nå er jeg her, mutters alene hjemme mens familien er på ferie. Det er SYND på meg. Så det så.

Dermed har jeg et valg å ta. Jeg kan grave meg ned i selvmedlidenhetens tåreklamme koseteppe, eller jeg kan la vær. Jeg er like mye alene hjemme uansett…

Som noen en gang sa: «Man kan ikke bestemme hva som skjer, men man kan bestemme hvordan man håndterer det.» Selv oppdaget jeg det som tre-åring – jeg hadde lenge trodd at det var en naturlov at man gråt når man falt og slo seg. Så en dag oppdaget jeg at det gikk an å la være å gråte… jeg ble så forbauset at jeg helt glemte at jeg hadde vondt. Hendelsen var så skjelsettende at jeg fremdeles kan se for meg skiferhellen foran nesen min der jeg lå – Jøss – jeg kan styre mine egne reaksjoner!

Og akkurat nå er det et spørsmål om styring. Jeg forsøker så godt jeg kan å styre unna selvmedlidenheten, og i stede finne det positive i situasjonen. Mann og sønn borte, på ferie uten meg… og jeg har huset for meg selv, og med det full kontroll over fjernkontrollen. Dertil et par DVDer jeg ikke har sett, deriblant en BBC-serie som kan egne seg hvis det blir regnvær (og blir det regn kan jeg dessuten glede meg over å IKKE være på båttur). Så skal jeg LA VÆR å lage middag, og i stedet kjøpe et eller annet godt som bare jeg liker… Og blir det sol skal jeg sitte ute i hagen med en tekopp og en god bok på Kindle-en min, lukte på rosene og slappe av i vissheten om at barnetaxiservicen ikke trengs. Det er egentlig deilig å huset for seg selv en stund!

Jeg velger å kose meg, og av fullt hjerte unne de to en ferie der de slipper å ta hensyn til meg hele tiden – for de trenger det, de også.

Roser

Roser… blomstenes dronning! Hagen er full av dem, og duften åler seg langs veggen og inn gjennom vinduet mitt – så selv om jeg ligger, kan jeg nyte dem.

Det er så mange, og de er så vakre alle sammen. Uskyldige, blekrosa nyperoser som faller etter en dag, roser med flere kronblad enn et kålhode, skamløst røde, rødmende rosa, blendene hvit, med eller uten torner, bitte små eller prangende store.

De klarer seg stort sett selv – jeg steller pent med dem om våren, med kugjødselkompost og hønsegjødsel før jeg tar frem hagesaksen og brutalt klipper dem ned. «Ta dobbelt så mye som du egentlig har lyst til!» sa min far når jeg mente at det lille, svake skuddet burde få stå bare fordi A) jeg syns synd på det og B) det viste slik pågangsmot. Nå vet jeg bedre. Roser er masochister. De trives med at man er sånn akkurat passe brutal.

Resten av sommeren klarer rosene seg selv – og gir meg uendelig med glede. Form, farge og duft er selvfølgelige gleder – men noen av dem har også en historie som får meg til å glede meg. Ta for eksempel Hurdalsrosen. Den kom sannsynligvis til Norge en gang på 17-hundretallet  som liten stikling, sammen med en nyutdannet prest som hadde studert i Tyskland, i Heidelberg. Rosen ble plantet på en prestegård, trivdes, satte rotskudd… og skuddene ble gitt til kjente og venner, og ble spredt over hele Norge. Når man tenker på at roser ikke formeres ved frø, men ved stiklinger eller rotskudd – så er min Hurdalsrose ikke «barn» av den planten som kom fra Tyskland – men faktisk en bit av samme planten. Og det får i alle fall meg til å smile!