Roser

Roser… blomstenes dronning! Hagen er full av dem, og duften åler seg langs veggen og inn gjennom vinduet mitt – så selv om jeg ligger, kan jeg nyte dem.

Det er så mange, og de er så vakre alle sammen. Uskyldige, blekrosa nyperoser som faller etter en dag, roser med flere kronblad enn et kålhode, skamløst røde, rødmende rosa, blendene hvit, med eller uten torner, bitte små eller prangende store.

De klarer seg stort sett selv – jeg steller pent med dem om våren, med kugjødselkompost og hønsegjødsel før jeg tar frem hagesaksen og brutalt klipper dem ned. «Ta dobbelt så mye som du egentlig har lyst til!» sa min far når jeg mente at det lille, svake skuddet burde få stå bare fordi A) jeg syns synd på det og B) det viste slik pågangsmot. Nå vet jeg bedre. Roser er masochister. De trives med at man er sånn akkurat passe brutal.

Resten av sommeren klarer rosene seg selv – og gir meg uendelig med glede. Form, farge og duft er selvfølgelige gleder – men noen av dem har også en historie som får meg til å glede meg. Ta for eksempel Hurdalsrosen. Den kom sannsynligvis til Norge en gang på 17-hundretallet  som liten stikling, sammen med en nyutdannet prest som hadde studert i Tyskland, i Heidelberg. Rosen ble plantet på en prestegård, trivdes, satte rotskudd… og skuddene ble gitt til kjente og venner, og ble spredt over hele Norge. Når man tenker på at roser ikke formeres ved frø, men ved stiklinger eller rotskudd – så er min Hurdalsrose ikke «barn» av den planten som kom fra Tyskland – men faktisk en bit av samme planten. Og det får i alle fall meg til å smile!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s