Lykkepiller av det store (største) slaget.

«There is nothing better for the inside of a man than the outside of a horse»

Jeg vet rett og slett ingen ting som gir meg slik ro som å lene seg opp mot en varm hesteskulder. Trekke pusten dypt og slippe den ut i et behagelig sukk – og kjenne ar hesten gjør det samme.

Jeg red før (og skal ri igjen!), men et antall virusinfeksjoner det siste året har satt meg tilbake – og i et forsøk på å komme tilbake i form, skynder jeg meg langsomt. Pulsklokken holder styr på meg – piper den, hviler jeg. Alt går i fotgjengerfart.

Heldigvis kan man holde på med hest som fotgjenger også. Jeg begynner faktisk å synes at det er vel så morsomt som å ri. (Det kan ha noe å gjøre med at jeg ikke spretter så godt lenger, og har mindre glede av å falle av.) Uansett – det gjelder å glede seg over det man kan gjøre, fremfor det man ikke kan.

Så – hesteliv som fotgjenger. Jeg har som mål til å lære hesten å apportere, og kanskje får jeg det til. Første skritt på veien er å ikke være redd for ballen, og hun får en godbit og ros hver gang hun tar på den – så får vi bygge videre på det.

Om vi klarer det, er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg kommer hjem fra stallen, glad og fornøyet og med en følelse av å være beriket.

Store, reseptfrie lykkepiller på fire bein!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s