Naturen tett på

Jeg skulle så gjerne vært på fjellet nå på høsten, og gått tur innover lyngkledde vidder, med gyllen høstsol i fjeset og vinden i ryggen, og nådd toppen, god og sliten, og….
«Jadajada, jenta mi. Det er mye man gjerne skulle. Det er bare det at det nytter ikke å gå å tenke slik. Hva er vitsen å lengte etter dte man ikke kan få? Det blir man ikke glad av!» sier den fornuftige delen av meg selv, den delen jeg vet det er smart å høre på.
Så i stedet for fottur i fjellet rusler jeg rolig langs Drammensfjorden, og passer på at pulsklokken ikke piper. Solen har kommet frem, så gylden høstsol har jeg i alle fall, og vinden er i mot på veien ut, har jeg den i ryggen på veien hjem. Strengt tatt skal jeg ikke klage på utsikten heller.
Jeg har kamera med, med det i hånden blir jeg mer oppmerksom på omgivelsene, jeg titter etter detaljer, former og farger. Hvem trenger fjellet? Det er da nok av motiver her.
Når jeg kommer hjem er jeg rød i kinnene og føler meg lettere og gladere. Jeg gir min fornuftige del rett – det er bedre å finne glede i det man har, enn å lengte etter det uoppnåelige. Jeg begynner å nynne på en gammel sviske… men det er mye trøst i denne sangen, og derfor legger jeg ved lenken til Anne Grete Preus’ versjon av «De nære ting» – for det er jo det vi må lære oss – å elske de nære ting.

Gylden høssol og frisk vind

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s