Nei, mens-smertene mine sitter ikke i hodet!

Denne bloggen er om å finne lyspunktenen i tilværelsen, og finne glede der man kan.

I dag må jeg ærlig innrømme, at av og til finner jeg en liten glede (nei, jeg skulle være ærlig – stor glede) i å være forarget. Det er greit å være glad og blid mesteparten av tiden, men av og til trenger man at det kommer damp ut av ørene og eder og galle fra munnen, i overført betydning. Det gjelder bare å finne rett mål, så sinet ikke går ut over uskyldige forbipasserende og andre familiemedlemmer.

Derfor lar jeg dagens vrede gå ut over en artikkel jeg leste i går, der sammenhengen mellom kropp og sjel bringes frem på ny, og det hevdes at avisenes dekning av ME, flått, migrene osv. skaper sykdom hos folk. Det er det motsatte av placebo, sier forfatteren (som nok har en komersiell interesse i å fremme sitt syn), man får folk til å tro at de er syke, og så blir de det – hvis man tror barn har migrene, så får de det  – for sjel og kropp henger sammen, må vite.

Jeg kjenner jeg blir sinna. Skikkelig, fresende sinna.

Datteren min var plaget med magesmerter i flere år. Ikke sånn «Litt vondt i magen», men skikkelige smerter, ligge på gulvet-og-og-vri-seg-smerter, fulgt av oppkast, litt feber,  av og til svimmelhet. Av og til var det bare kvalme. Legen fant ingen ting, selv om hun ble undersøkt forlengs og baklengs, og til slutt ble vi fortalt at det nok var «en funksjonell lidelse».

Nå re jeg av den sta typen når det gjelde sykdom – jeg har nemlig endometriose selv, og de har lært meg mye. Første gang jeg gikk til legen, var jeg 16 år. Da var jeg borte fra skolen en til to dager hver måned på grunn av mens-smerter. Legen ga meg smertestillende, men fant ingen ting galt, og jeg fikk høre at det nok ble bedre med årene. Det ble det ikke, og de neste tretten årene var en runddans til leger og gynekologer – og jeg vet ikke hvor ofte jeg fikk høre: «Det er ikke noe i veien med deg, det er nok psykisk. Prøv å ikke tenke så mye på det.» Samtidig økte smertene, helt til jeg en dag ble kjørt til legevakten med ulende sirener og noe de mente var en sprukket blindtarm… men som var mensen som startet. På legevakten var det en som spurte: «Har du hørt om endometriose…?» Da var jeg 29 år. Senere viste en operasjon at buken min var proppfull av endometriosevev. Hadde jeg visst det tidligere, kunne jeg blitt satt på p-piller, noe som ville bremset sykdommen og gitt meg et bedre liv senere. Kanskje kunne jeg unngått fem operasjoner til, og til slutt et hysterektomi – i alle fall ville jeg nok hatt betydelig mindre smerter.

Derfor – jeg kjøpte ikke min datters «funksjonelle lidelse», og vi forsøkte oss frem med forskjellige matvarer, helt til det ble tydelig at hun ikke tolerer melk. Dermed kunne vi si farvel til kvalmen, men anfallene med sterk magesmerte fortsatte – helt til en dag hun klaget på flimring foran øynene rett før, og fikk vondt i både hodet og magen. En ny tur til legen, og nå var det greit å kalle det migrene – og med medisiner og et kosthold som unngår typiske migrene-triggere, har hun det mye bedre.

Jeg er ikke av dem som krisemaksimerer, flyr til legen i tide og utide, med eller uten barn. Jeg pakker ikke ungene mine inn i bomull. Jeg blåser av en flis i fingeren eller et blåmerke – men når datteren min går av hesten med hodet først, og klager over kvalme og svimmelhet etterpå – da nøler jeg ikke med å dra på legevakten. Jeg tror at jeg kjenner både meg selv og barna mine godt nok til å se forskjell på «jeg-har-så-lite-lyst-til-å-gå-på-skolen-syken» og når de er reelt syke, eller når følgen av å IKKE dra på legevakten kan bli alvorlige. Jeg kjenner også meg selv godt nok til å vite når noe ikke er som det skal.

Selvsagt henger kropp og sjel sammen, det er vel ingen som mener eller tror noe annet. Vi kan tenke oss fysisk syke, men fysisk sykdom kan også påvirke psyken.  Kroppens kjemi påvirker sinnstilstander – for lite vitamin D kan gi depresjoner, og de fleste kvinner har vel opplevd PMS, og skiftet personlighet en gang i måneden. Nedsatt blodgjennomstrømning i deler av hjernen er assosiert med ADHD, og for lav eller for høy produksjon av thyroidehormon kan gi depresjon eller hyperaktivitet.  Samtidig kan man bli redd av å oppføre seg som om man er redd (grimase og pust – prøv selv) – og man blir glad av å smile (igjen –prøv selv!). Vi er noen rare dyr.

Det viktige er ikke om årsaken ligger i tankene eller fysikken, det viktige er å finne ut hva som er hva, slik at man kan gi riktig behandling. Dessverre finnes det en lang tradisjon for å skylde alt man ikke kan behandle, og særlig hvis det er kvinnelidelser, på psyken. Menssmerter, migrene, matintoleranser, ME og fibromyalgi. Og i følge den artikkelen som gjorde meg sinna – borreliose.

At man ikke finner en årsak med de testene man har til rådighet, betyr bare akkurat det – at de testene man har til rådighet ikke finner årsaken. Det betyr ikke at årsaken ikke er der, eller at den ligger i psyken.

Jeg er i alle fall glad på både mine egne og min datters vegne at jeg er sta, tror på meg selv og ikke gir meg – det har gjort at vi har funnet både årsaker og måter å håndtere våre såkalte «funksjonelle lidelser», og at vi har det betydelig bedre enn om vi hadde godtatt at vi tenkte oss selv syke.

Advertisements

2 tanker på “Nei, mens-smertene mine sitter ikke i hodet!”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s