Jobb, yrke og meningen med livet.

Image1

En gang var jeg yrkesaktiv. Jeg møtte andre voksne hver dag, arbeidet sammen med dem, diskuterte og lo over lunsjen, fikk tilbakemeldinger på hvordan jeg gjorde jobben min. Jeg hadde kontoret mitt, pulten min, PC-en min, visittkortene mine og jobben min. Jeg visste hvor jeg hørte til, jeg visste hvem jeg var, og jeg visste at jeg gjorde nytte.

Så, med et trylleslag, var jeg pasient, trygdet, NAV-bruker og, i følge avisene, en belastning på samfunnet. Jeg var ikke lenger nyttig, og jeg visste ikke hvor jeg hørte til.

Det er viktig for oss mennesker å føle at vi hører til, at vi gjør noe som gir mening. Når vi føler at vi får til noe eller gjør noe nyttig, belønner kroppen oss med å skille ut dopamin, som får oss til å føle oss glade. Mangel på mening i livet kan gi depresjoner. Jobben ga meg det – noe som ga mening, noe jeg mestret. Så ble det borte. Man føler seg amputert uten jobb. Eller kanskje rotløs? Uten ankerfeste? I alle fall nytteløs. Det er rart å tenke på alle de gangene jegdrømte om å slippe å jobbe – nå som jegskulle gitt hva som helst for å kunne gjøre det.

Hvem er man når man ikke lenger kan definere seg med yrke, jobbtittel og arbeidssted? Når man møter nye folk er det en av de første tingene de spør om: «Hva driver du med?» De får flakkende blikk når de hører at man er syketrygdet, og samtalen går i stå. Det hjelper ikke på selvtilliten eller humøret.

Kanskje tiden da er inne for å «finne meg sjæl«? Finne noe som gir mening, som man kan mestre på trass av sykdommen?

Jeg har en mild grad av ME, og er dermed heldig. Jeg orker å gjøre en del, selv om gulvvask og støvsuging er for mye. Jeg gjør hva jeg kan av husarbeid – men jeg vet at jeg aldri rekker over alt. Derimot er jeg nærmest religiøs på en ting – jeg skal gjøre minst EN ting som gleder meg hver dag. Hva det er, er ikke så farlig, men det skal gi meg glede, og det skal ha en mening.

Derfor meldte jeg meg som frivillig for ME-foreningen. Ved å delta der, føler jeg at jeg gjør noe som gir nytte for andre – og det får meg til å føle at jeg fremdeles har en verdi, og det gir tilhørighet. Jeg har fått bruk for jobberfaring igjen – og det har hjulpet betraktelig på selvtillit og humør!

Nå lanseres snart en innsamlingsaksjon til støtte for biomedisinsk forskning på ME – i første rekke til inntekt for den planlagte multisenterstudien på bruk av immunmodulernede medisin (Rituximab er en type). Aksjonen trenger folk, og jeg håper at det er flere som meg der ute – med mild ME og relevant arbeidserfaring – som har lyst til å finne en liten bit av sitt gamle jeg i frivillig arbeid. Det vil være mange andre som heier oss stille frem fra sofaer, senger og mørke rom. Det gir mening å kunne hjelpe, uansett hvor stort bidraget er.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s