Virtuelle landsbytorg og kontaktbehov

smil

Den gangen for lenge, lenge siden, da jeg studerte, bodde jeg på Singsaker Studenterhjem i Trondheim. Studenterhjemmet er en diger trebygning, bygget som offisersmesse under krigen, og hjem til ca. 120 studenter. Studentene driver stedet selv, og trives bra – men nok om det.

Resepsjonen var det stedet alle møttes, på vei ut og inn, i aviskroken, over kveldspilsen, hengende over resepsjondisken, foran oppslagstavlen eller på «sladrebenken». Det var en uforpliktende møteplass – man kom og gikk som man ville, var der kort eller lenge, snakket mye eller lite om løst og fast.

Landsbytorg fungerer sikkert litt slik, de også.

Senere, på jobb, var det andre møteplasser – resepsjon, kantine, kaffemaskin og oppslagstavle.

Jeg savner jobben min, og den identiteten som kom med å ha en jobb og et yrke, men mer enn alt savner jeg denne uforpliktende, korte sosiale kontakten. Det kan bli ensomt å sitte hjemme, samtidig som man ikke orker å ha langvarige pratsomme besøk.

Derfor vil jeg utbringe en virtuell skål for Facebook! (Riktignok i noe alkoholfritt, siden jeg ikke tåler edle dråper seiden jeg ble syk – men likevel!)

Facebook har blitt mitt virtuelle landsbytorg, resepsjon og oppslagstavle. Jeg dropper inn og ut som jeg vil, lytter, kommenterer eller ikke, videreformidler ting jeg synes er interessant, og følger ndres lenker til nyheter eller vitser jeg ellers ville gått glipp av.

I pasientgruppene møter jeg folk med lignende plager, men også med lignende gleder. Jeg har sett i avisene at det klages at alle vil vise seg frem som så vellykket på Facebook, men i disse gruppene er det ikke det som skjer. Her deles sorger så vel som gleder, frustrasjon luftes ut, og det deles ut virtuelle smil og skulderklapp, for ikke å snakke om klemmer.

Facebook erstatter ikke den nære kontakten med folk, men det tilbyr et uformelt og uforpliktende møtested – og jeg ville ikke vært foruten!

Vi er heldige som har denne muligheten til å nå hverandre, her vi ligger strødd i senger og sofaer i det ganske land – langt unna hverandre, mange uten mulighet til å komme seg ut. Så fjern, men likevel så nær.

(Og jeg kan til og med «like» Singsaker Studenterhjem!)

Advertisements

Én tanke på “Virtuelle landsbytorg og kontaktbehov”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s