Brrrr

frostroyk

Frostrøyken ligger som et teppe over fjorden, og gradestokken krymper seg av kulde. Jeg stikker nesen ut av døren, og slår fast at i dag kan jeg la være å god tur, og fremdeles ha god samvittighet. En ME-kropp har ikke godat av å bli så kald, da verker det i fingre og tær og hele kroppen forøvrig.

Men likevel… solen skinner, og lokker meg ut. Det skinner så vakkert i vann og dis, og jeg tar med meg kameraet for å forevige synet. Mens jeg står på brygga, kommer noe glidende ut av frostrøyken – først en, så en til – og til slutt fem svaner. De ser ikke ut til å bry seg noe særlig om kulden der de duver forbi.

svanekald

Litt senere kjører jeg datteren min opp til stallen. Hesten ser heller ikke ut til å bry seg noe om at det er kaldt, hun stritter med den tykke vinterpelsen og vender siden til solen. Sannelig varmer den ikke! Jeg blir stående og klappe henne, iført superundertøy, ullundertøy, fleece, ullgenser og en kledelig dress far felleskjøpet, og misunnerhenne et øyeblikk hennes minklignende, skinnende kåpe av en vinterpels.

Solen står høyere enn for noen uker siden, dagen er lengere og man kan kjenne at det kommer litt varme fra solen.

Det går mot vår, og livet er ikke så ille, selv om det er kaldt.

enyakaldt

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s