Pyjamas is the new black!

Som mange andre med ME, foretrekker jeg at dagen begynner skånsomt. Først våkner jeg, bruker litt tid på å forsøke å sove igjen, før jeg må innrømme at jeg faktisk er våken. Deretter følger en periode der jeg forsøker å overbevise kroppen min om det samme. Når hode og kropp er enige om graden av våkenhet, tasser jeg opp på kjøkkenet og henter meg dagens første kopp med kaffe.

Man kan jo ikke gå kliss naken rundt i huset – det er både for kaldt, og noen kunne se meg og bli skremt. Derfor drar jeg på meg pysjamas, og derfor har jeg også investert i mer enn en pysjamas. Det er jo moro å kunne variere bekledningen. Jeg har blårutet flanell, rosa poplin, grå jersey med små julenisser (pysjamas er av en eller annen grunn sesongvare) småblomstret flanell og en rosa sommerpysjamas som ser ut som mormors kjøkkengardiner. Noe for en hver anledning.

Men man kan jo ikke gå i pysjamas hele tiden heller. På et eller annet tidspunkt må man jo opp av sengen. Nå kan man jo faktisk komme seg opp av sengen iført pysjamas, man kan faktisk spise frokost i pysj, ta ut av oppvaskmaskinen og fylle vaskemaskinen, sjekke email og facebook, ta et par telefoner – alt i pysj. Likevel virker det som en almen oppfatning at man før eller siden skal ta av seg pysjen, og iføre seg ordentlige klær. Det har visst noe med selvrespekt å gjøre, sies det, at man kler seg normalt, børster hår, tar på mascara og passende antrekk.

Men hva er passende antrekk for ME? I løpet av arbeidslivet har jeg jobbet både i Norge og England, på forskjellige kontorer med forskjellige mer eller mindre uttalte regler når det gjaldt jobbtøy. Det finnes uskrevne regler for hva man har på seg i begravelse eller bryllup, på vennefest eller på teater. Men hva er passende dagantrekk for en ME-pasient?

Når jeg skal ut å kjøpe klær, finner jeg meg av en eller annen grunn ofte i avdelingen der det henger pene skjørt, bluser og dressjakker. Jeg stryker over en pent sydd blazer og tenker at en dressjakke kommer alltid til å bli brukt… helt til jeg husker på dem som henger i skapet hjemme og sjelden blir luftet. Noen ganger lurer jeg på om jeg underbevisst forsøker å kjøpe meg det gamle livet mitt tilbake – før jeg går og ser meg om etter noe mer anvendelig.

Det er forresten ikke så moro å kjøpe nye klær som det engang var. Det var en gang i tiden man hadde en kropp som fikk klærne til å se fine ut – nå trenger kroppen hjelp av klærne. Heldigvis finnes det en mengde plagg som lover push-up og hold-in. Dessverre er ikke effekten alltid like bra – det som blir pushet opp og holdt inn, tyter som regel ut et annet sted. Der er som det sto i min mormors «Damernes Håndbog» fra 1914: Er man ung og slank trenger man knapt et korsett, men er man kommet i en viss alder, vil de fleste finne et korsett tjenelig. Man skal imidlertid være klar over at et korsett ikke under noen omstendigheter medvirker til at man blir slankere, det vil kun fordele fettet på en mer estetisk måte.

Så da så.

Jeg kjøper meg heller en ny pysjamas. Pysjamasen er et vennlig plagg. Så lenge pysjamasbuksen henger oppe, skal den ikke sitte hverken her eller der, og antrekket skjuler skånsomt både appelsinhud, bilringer, elskovshåndtak, hengerumpe, bingovinger og pupper som for lengst har gitt opp kampen mot tyngdekraften. Når jeg ser meg selv i speilet har jeg ingen anelse om hva som skjuler seg under, så jeg kan opprettholde så mange illusjoner jeg vil om kroppen min.

Selvsagt tar jeg på meg noe annet når jeg skal ut av huset. Det har noe med selvrespekt å gjøre – eller kanskje heller: Det har noe med andres respekt for meg å gjøre. Klær sender signaler, og andre bedømmer deg ut fra hva du har på deg. Det gjør godt å se refleksjonen av meg selv i andres øyne som normal, frisk, vanlig. En person som man tar på alvor, som kan sine ting. Så kanskje dressjakken skal få lufte seg snart likevel, en dag jeg skal til byen?

Men når det gjelder hjemme, og spørsmålet om passende morgenantrekk for ME-pasienter? Det er bare en ting jeg kan si:

Pyjamas is the new black!

Advertisements

4 tanker på “Pyjamas is the new black!”

  1. Oi, hva jeg kjenner meg igjen. Har flere pysj i dag enn hva jeg noen gang har hatt. Velger også klær som både er «goe» å ha på seg, men der man samtidig er velkledd når en skal til byen.
    Ikke lenge siden naboen ringte på døren og jeg åpnet, med pysj, ved 11-tiden på dagen! 😉 Nå vet hun jeg har ME ellers hadde hun nok lurt. (Kanskje hun gjorde likevel. Hva vet jeg? Det kan jeg leve med.)
    Håper du har en fin april! 🙂

  2. Hei. Er i full gang med LDN… Og det nye livet er rett rundt hjørnet. LDN er fantastisk for meg, ikke hver dag , men har det bedre oftere enn før. Veldig oftere, for å si det sånn.
    Jeg takker TV2 for ny kunnskap.
    Hilsen jegvelgermegapril

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s