Vaskelapper til besvær

stryke

Pysjamas er helt klart morgenantrekket – men på et eller annet tidspunkt må selv en stakkars ME-pasient ut av huset, og da bør man helst trekke på seg noe annet? Skjønt hvorfor? Det er ikke mange årene siden avkommet og hennes venninner taslet rundt i Uggs og pysjamasbukse på skolen. Jeg er rimelig sikker på at hvis jeg forsøkte det samme, ville samme avkom himle med øynene og si «Åhhh… MAMMA…!». Bør jeg høre på hva tenåringsdatteren sier? Jeg er usikker. Det var en periode da stort sett alt jeg foretok meg var feil, men de siste årene begynner hun imidlertid å vise tegn til både fornuft, dømmekraft og smak, så i dette tilfellet er det nok best å lytte til kjentfolk. Pysjamasen får bli hjemme.

Klær må kjøpes før de kan brukes. Butikker som selger klær er enten på nett, eller på steder med mange mennesker, skarpt lys og dunkende musikk. Fordelen med nettbutikkene er at man kan handle i ro og mak, stille og med dempet belysning, betale med kredittkort, og få klær som ikke passer hjem i posten. Deretter har man masse styr med å få sendt dem tilbake igjen før fristen – eller ikke. Jeg har heldigvis venninner med litt annen fasong, og hvis ikke jeg får avsetning på feilkjøpene der, så er det alltids Fretex. Fretex må elske meg. Går man i butikkene på handlesentrene kan man prøve klærne før man lar vær å kjøpe dem, noe som er snillere for lommeboken, men mer slitsomt.

Jeg har blitt en innbitt leser av vaskelappen, og leser ofte den før jeg ser på prisen. Klær for en med ME må være lettstelte. Står det «må renses» er det eneste jeg kan si: «Tullru, eller?» Det er ikke bare det at rens er dyrt, men man må komme seg til nærmeste renseri, og deretter klare å holde styr på renserilappen. Sist gang jeg sendte noe til rens, glemte jeg først at plagget var på renseriet, og da jeg endelig kom meg dit for å hente det, var lappen borte. Blikket damen ga meg mens hun lette gjennom hele stativet gjør at det blir lenge til jeg repeterer prosedyren.

«Håndvask» er heller ikke aktuelt, alt skal helst kunne vaskes i maskin. Helst skal det tåle at man glemmer å skifte program, slik at den nye vasken, for eksempel en ullvask, får samme behandling som vasken jeg vasket dagen før, for eksempel sengetøy. Om ikke det er en skikkelig test av såkalt «superwash» ull, så vet ikke jeg. Jeg vil bruke anledningn til å påpeke at også mobiltelefoner burde tåle en liten runde i vaskemaskinen i ny og ne. Og ingen skal kunne komme og si at jeg har svarte penger. Sedler er faktisk trykket på veldig bra pair, det tåler å vaskes opptil flere ganger.

«Strykes» er også ut. Jeg har blitt svært glad i et italiensk merke som lager klær som SKAL se krøllete ut. Aller helst bør klærne kunne kjøres i tørketrommel. Også det er en ypperlig test på om ullplagg er «superwash»!

Jeg må innrømme at jeg elsket å stryke en gang i tiden. Det var noe sensuelt over å henge en glatt bluse inn i skapet, og å ta den på seg morgenen etter – nystrøket bomull mot nydusjet hud. Det var den gang… Nå stryker jeg kun en gang i året – den hvite duken til middagsbordet juleaften. Og det gjør jeg ikke en gang selv.

Sånt har man tenåringsavkom til – og det er jeg glad for!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s