Venner som ler?

venner som ler

En venn av meg hadde dette som facebookstatus for litt siden. Jeg smilte da jeg leste det, og tenkte: Selvsagt! Men teksten ville ikke ut av hodet, den summet rundt og rundt, og etter hvert begynte tvilen å melde seg. 100% enig – nei, jeg tror ikke det.

Omgi meg med mennesker som får deg til å le – det høres ut som et godt råd, men hvis jeg snur det på hodet, blir det noe helt annet. Skal andre – mine venner – bare omgi seg med mennesker som får dem til å le? Får jeg dem til å le? Hvis vennene mine skal følge dette, betyr det at de ikke vil være sammen med meg lenger hvis jeg av og til er nedfor?

Livet går opp og ned, og man skal fokuser på det gode og la være å dvele på det som er negeativt. Skal man klare å leve med ME uten å bli deprimert, må man lære seg det. Man må legge definisjonen av «normal» på et nytt sted, og glede seg over de gode dagene, selv om de faktisk er betydelig dårligere enn det som var normalt før man ble syk. Det er viktig å tenke positivt!

Likevel – det er dager man har behov får å snakke om hvordan det er å være syk, om sorg over tapte muligheter og tapt helse, savnet etter aktiviteter, jobb og normal omgang med kolleger og venner. Noen ganger trenger vi trøst, og håper inderlig at vennene våre ikke bare vi at vi skal få dem til å le, men også kan tilby en skulder å gråte på når det trengs. Positiv tenking kan bli et press, en falsk fasade som skjuler alt som er vondt og sårt. Kravet om å være positiv kan føles som en knebel.

Ingen er lykkelige hele tiden. Livet går i bølgedaler – og vi trenger alle hjelp og støtte på et eller annet tidspunkt. Noen ganger trenger vi praktisk hjelp, andre ganger trøst – så svinger det rundt, og det er vennene våre som sitter stortutende på sofaen, og trenger at vi er der og lytter. Hvis vi omgir oss bare med de menneskene som får oss til å le – hvem vil da høre på oss når vi gråter?

Det er også en merkelig ting med oss mennesker. Vi er slemme mot dem vi misliker og snille mot dem vi er glad i – men det er bare halve sannheten. Vi misliker nemlig dem vi har vært slemme mot, og vi blir glad i dem vi er snille mot. Vi rettferdiggjør mer eller mindre bevisst våre egne handlinger, og har man gjort noe hyggelig for noen, må det jo være fordi vi liker dem?

Ny forskning har vist at det å gjøre hyggelige ting mot andre er godt for vår mentale helse.  To forskere ba mennesker med sosial angst om å utføre små, hyggelige, snille handlinger daglig, og viste at det var bedre behandling enn kognitiv terapi for samme problem. Kanskje skal vi være glad for de av vennene vår som trenger oss – de gir oss en sjanse til å være snille.

Selvsagt er det personer som utnytter andre, som mangler empati, manipulerer andre og i verste fall liker å gjøre andre vondt. Slike situasjoner kan man med god samvittighet fjerne seg fra. De menneskene har store problemer, mer enn du og jeg kan løse. Men støtter vi våre vanlige venner når de trenger det – selv om det koster – så kan vi håpe at de er der den dagen vi trenger dem. Det er det vennskap handler om, syns jeg.

Advertisements

7 tanker på “Venner som ler?”

  1. Takk for et fint og klokt innlegg. Jeg har tenkt en del av de samme tankene av og til. Når forventningen om at man MÅ være positiv og smile uansett hvordan man føler seg, er det eneste tillatte – og ingen andre følelser er akseptert av omgivelsene blir all kommunikasjon mennesker i mellom temmelig kunstig og overfladisk. Vi trenger hverandre i alle faser av tilværelsen. Alt til sin tid 🙂
    Jeg deler denne, jeg 🙂

  2. Takk for dine ord!
    Jeg har også skrevet litt om dette, at det må ikke være så viktig å være positiv hele tiden, slik at følelser som å være lei seg og føle sorg er noe som blir skummelt! Det er viktig å være hele seg, og dermed ha venner som tåler hele meg. Og det er ikke sikkert jeg vil dele det som er sårt og vondt alltid, noen ganger er det godt å ha venner som får meg til å le når jeg egentlig ikke trodde det gikk! Det må allikevel ikke bli sånn at man MÅ være positiv hele tiden!

  3. Hei!
    Nå fant jeg bloggen din, gjennom tråden på ME-foreningen der du linker ang. øvelser man kan ta. Og så fant jeg altså denne perlen av en blogg. Så fine tanker du har! Skal nok titte innom deg flere ganger om jeg får lov.
    Jeg har så slitt mye med å føle at jeg må være positiv en gang og bestandig, at jeg nesten fikk lyst til å trekke meg tilbake fra folk. Men det gikk ikke! Siden jeg har masse familie og venner, så drysser det stadig folk her. Men det er alvorlig vanskelig å føle at man skal trøste andre ved å vise at «tross alt er hun blid og optimistisk…» Følelsen sitter i meg, ikke i dem.
    Jeg er jo blid av natur, men som dette blogginnlegget viste så må man få lov til å vise andre sider av seg selv.
    Takk for meg! Skal lese masse her inne nå. Du gjør en flott jobb som admin også. Det er visst mye å passe på der inne…
    Kjærlig hilsen Vigdis.

  4. Det er lett å tolke slike tekster som om man bare skal være glade. En forferdelig fasadebygging som leder til at vi mister kontakten med oss selv. Vi er MYE mer enn glade fasader.
    Det vi gir andre gir vi også til vår indre verden og DET er magisk. 🙂

  5. Dette er noe av det som er deilig med å bli eldre, det at man har krefter nok til å kvitte seg med de vennene som ikke gir en noe. Den femtenåringe jeg ville ikke klart det, men nå som jeg er syk og tredve så tenker jeg bare blås i dem og omgir meg med de som gir meg positiv energi og som får meg til å le 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s