Pelargoniaglede

pelargonia2

Egentlig så er jeg ikke så glad i overraskelser og spenning lenger, det er for slitsomt. Det er faktisk så ille, at jeg unnskydler meg og går og lager en kopp te eller løper på do når krimserien jeg ser på blir for spennende.
Litt spenning i hverdagen må man imidlertid ha, og noen hyggelige overraskelser er heller ikke av veien, bare de ikke kommer for brått på.

Pelargoniastiklingene mine er et godt eksempel på håndterbar spenning.

Jeg liker pelargoniaer. De er så enkle å ha med å gjøre, og så tolerante overfor et ME-hode som ikke alltid er like flinkt til å vanne regelmessig. Uansett står de der og blomstrer trofast gjennom sommeren – i en lang rad potter på terassen.

Men det var det med spenningen:

Det begynner om høsten når temperaturen begynner å nærme seg null, og utepottene må inn i hui og hast. Selvsagt sier jeg til meg selv hvert år at til NESTE år, da skal det skje i ordnede, planlagte former, på dagtid og i ro og mak… Men, hvert år kommer frosten som juleaften på kjerringa (hva? Allerede nå?), og hvert år er det en panikk for å få pottene i hus sent på kvelden før første frostnatt. En del av prosessen er å klippe pelargoniaene ned før de settes bort for vinteren. Så står jeg der og klipper fort og intenst mens mannen bærer potter, og eter en stund står jeg der med en haug med avklippede grener, og tenker – det er da for ille å kaste disse? Jeg har masse småpotter i drivhuset, og jeg kan jo sette noen stiklinger? Det er jo bare å putte stilken i jord! Som sagt så gjort, og noen timer senere står det en rad med stiklinger i vindusposten.

Hvert år sier jeg meg til meg selv at i år – I ÅR – skal jeg sortere det jeg klipper av, og merke dem, slik at jeg vet hva jeg har tatt stiklinger av, men hvert år – i hui og hast og høstmørke – blander jeg og roter det til, og når stiklingene står der i pottene sine, har jeg ikke filla greie på hvilke som er røde, hvite eller rosa.

Det er her spenningsmomentet kommer inn. Det er nemlig ikke alle stiklingene som kommer. Noen slår ikke rot, mens andre formelig strutter av pågangsmot og livsglede. Gjennom vinteren vokser de seg store og fine, og på vårparten får de flytte ut i drivhuset. Det er ikke før et godt stykke ut på sommeren at de begynner å sette knopper. Da er det spennende å se hva som kommer. Hva har overlevd?

Det er en håndterbar spenning.

I år kom de flotte, dyprøde igjen, og en gammeldags rosa, og det er ennå noen som står der uten å ha vist sin sanne farge. Hver dag må jeg ut og kikke, og håpe på en liten, hverdagslig pelargoniaoverraskelse.

pelargonia3

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s