Litt muggen.

Det begynner å bli kaldt ute, og jeg sitter på sofaen med et pledd over knærne og ullgenser på. Det lukter høst – brent støv fra panelovner som har stått kalde siden i vår. Sommer en er definitivt over.

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som sitter her, god og varm og tørr – og i et hus med godt inneklima. I dag ble det publisert en rapport fra folkehelseinstituttet . I følge en artikkel i Dagbladet slår den fast at mellom 10 og 20 prosent av norske boliger har dårlig inneklima, og at inneklima – og da spesielt muggsopp – kan gi eller forverre sykdom.

Året etter at jeg begynte å bli syk, bodde jeg i et hus der vi fant muggsopp i store mengde på loftet. Jeg utviklet astma omtrent samtidig, og jeg har ofte lurt på om muggsoppen har hatt noen innvirkning på mitt sykdomsbilde.

Kanskje det er grunn til å lure?

En gruppe amerikanske forskere har testet en gruppe på 112 ME-pasienter (fukudakriteriene) for mykotoksiner   – soppgifter – fra muggsopp. Det ble funnet mykotoksiner  i urin hos 104 av ME pasientene, men ikke hos noen av kontrollgruppen. Arikkelen ble publisert 11.04.2013.

I diskusjonsdelen av artikkelen trekker forskerne frem likhetene mellom «Sick building syndrome«, eller sykdom relatert til bygningen der man bor eller arbeider, og ME. Muggsopp trives i varme og fuktighet, og finnes i mange bygninger som følge av vannskader. Her en norsk rapport fra Teknisk ukeblad om at man finner muggsopp i stadig flere bygninger.  Flere rapporter har slått fast at det er en sammenheng mellom fuktige bygninger og helseskader selv om det ikke alltid er helt klart hva årsaksmekanismene er.

Mange muggsopper produserer giftstoffer som kan gi helseskader. Mange vil forbinde muggsopp først og fremst med astma og allergi, men mykotoksinene kan også gi en rekke andre helseskader, og flere kan være kreftfremkallende.

Mykotoksinene som ble påvist finnes i fuktige bygninger, men de kan også finnes i mat. Okratoksin, f.eks. kan forekomme i korn, belgfrukter, tørket frukt, kaffe og kakao. Okratoksin, den mykotoksinen som ble funnet oftest hos forsøkspersonene,  vil kunne gi omfattende helseskader. Okratoksin har en halveringstid på 35 dager i menneskekroppen.

Det er imidlertid viktig å være klar over at muggsopp finnes over alt, og at det er sporer i all luften vi puster. Om eksponeringen skal være skadelig vil være avhengig av konsentrasjonen over tid. Normal eksponering medfører ikke skade.

Dette er bare en enslig studie, og den viser bare en sammenheng mellom funn av mykotoksiner i urin og ME, men man kan ikke si om det er ME-en som gjør at man ikke kan skille ut toksinene, eller om mykotoksinene har en rolle i årsaksbildet for ME. Det er ikke alltid enkelt å skille mellom årsak og virkning.

Uansett er det en god ide å sjekke inneklimaet der man bor, og gjøre det man kan for å ha frisk luft å puste!

Advertisements

Epler

epleblogg1

 

epleblogg2

 

epleblogg3

Jeg er vokst opp i en eplehage, (Vel, ikke akkurat i ute hagen da, men innendørs i huset som hørte til hagen, i alle fall om vinteren.) og jeg er veldig glad i epler, særlig epler som man kan plukke selv, rett fra treet, tidlig på formiddagen en frisk septemberdag. Det er epler som er både myke og knasende sprø når man biter inn i dem, og de fyller munnen med så mange smaker at man lukker øynene av lykke og tenker: Sånn er det epler EGENTLIG smaker!

James Grieve, Ingrid Marie, Sevestaholm, Transparent, Aroma, Åkerø, Gravensten og Filippa var barndomsvenner som bidro med eplesaft og eplemos, for ikke å snakke om knasende sprø spiseepler. De siste Ingrid Marie-eplene ble som regel fortært, litt slappe og rynkete, men fremdeles bedre på smak en kjøpeeplene, sent i mars.

Eplehøsten var en stor jobb, med en person på stige eller gardintrapp som forsiktig løsnet eplene fra treet, og en person på bakken som forsiktig pakket dem i avispapir før de ble lagt i fruktkasser for lagring i garasjen. Den pene nedfallsfrukten gikk til mos, resten ble kjørt til Askim frukt- og bærpresseri og byttet i store flasker gylden eplemost. Foreldrene mine hadde vært unge under krigen, og det var utenkelig å kaste mat. Alt ble brukt.

Nå har jeg selv hage – men den er liten, og det er bare plass til et eneste lite epletre. Det bærer tappert sine epler hvert år, men det er ikke mer enn til det vi spiser. Jeg savner sårt både mos og saft, og blir lei meg når jeg kjører forbi gamle eplehager der eplene ikke blir høstet. Plenene er dekket av epler som råtner og gjærer. Det er trist å se – men det er dumt også. Råtne epler tiltrekker seg skadedyr – slik som elg. En mild høst for mange år siden var det en elg som ravet rundt i fars nabolag og spiste seg dritings på gjæret nedfallsfrukt. En dag vekket den faren min fra middagsluren ved å dundre i garasjedøren – den luktet vel eplene som lå lagret der inne. Min snille og lavmælte far hysjet på den, og «Den forsto nok hva jeg mente,» sa han, «for den ruslet ned i haven og sov ut rusen!» Jeg lurer på om det var den samme elgen som kom tilbake på vinteren og beskar epletrærne gratis?

Mitt lille tre er mer i rådyrstørrelse, og rådyrene hjelper til med beskjæringen av og til, når de er ferdige med rosene. Treet bærer godt, noe som skal komme av riktig beskjæring, så rådyrene vet nok hva de gjør… og jeg plukker mine få epler med andakt og ærefrykt. Røde, skinnende duftende og velsmakende – er det rart de spiller en så stor rolle i mytologi og eventyr? Tenk på Snøhvit, Adam og Eva, gulleplet som startet Trojakrigen og Iduns epler som ga evig ungdom til våre norrøne guder – for å nevne noen. Epler har vært verdsatt i lang tid – Osebergdronningen hadde med seg villepler i graven.

Engelskmennene sier «An apple a day keeps the doctor away» – og det kan være noe i det. I følge denne artikkelen inneholder epler fiber og antioksidanter, kan hjelpe deg å gå ned i vekt og beskytter mot diabetes. Om alt er riktig, vet jeg ikke, men eplene smaker jo deilig likevel.

Så jeg gleder meg over eplene mine, og deretter går turen til butikken for å handle norske epler – og så får vi se om det ikke kan bli noen tilslørte bondepiker, eplekaker, eplemos eller bakte epler…

 

 

 

 

ME-pasienter og sirkuselefanter

ME-pasienter og sirkuselefanter har egentlig ikke annet å gjøre med hverandre enn at vi begge er små minoriteter i Norge, noe jeg reflekterer over her jeg sitter et par kvelder før valget og lurer på hva jeg skal stemme.

Gjennom ME-foreningen har jeg fått mange venner på facebook. Vi har det til felles at vi har ME, men ikke så mye annet. Vi har vidt forskjellige interesser og bakgrunn, og nå, rett før stortingsvalget, ser jeg at vi også har vidt forskjellige politiske meninger. Ikke noe galt i det, snarere tvert i mot. Gjennom disse vennene leser jeg artikler fra nettsteder jeg ikke hadde oppsøkt selv, og kommer i kontakt med synspunkter og tanker jeg ikke visst eksisterte. Av og til fører det til AHA-opplevelser, andre ganger til at jeg rister på hodet. Uansett er det interessant og spennende.

Vi er selvsagt opptatt av ME-saken, trygde- og helsepolitikk. Det påvirker oss direkte, så det er ikke så rart. Det som er vanskelig, er at det er et så stort og uoverskuelig emne, og så vanskelig å få grep på. Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å se for meg hva de helt konkrete følgene vil bli av å beholde eller avvikle helseforetak, å ha flere store og færre små sykehus, ansvar i kommunene eller sentralt. Det jeg tror ville hjelpe meg, var å øke kunnskapen om ME i alle ledd av helsevesnet – men det er ikke med i noe partiprogram. ME-pasientene er en for liten og ukjent gruppe til at partiene gjør kur til oss i en nasjonal valgkamp.

Derimot får sirkuselefantene oppmerksomhet, selv om gruppen er forsvinnende liten her i Norge. Dyrevernorganisasjonen NOAS klager høyt over at partiene ikke har sirkuselefantenes vanskelige situasjon høyt på sakslisten, De Grønne bruker det som argument i valgkampen.

Dette vekker minner:

Jeg bodde på Singsaker studenterhjem i Trondheim mens jeg studerte. Vi var 120 studenter som drev stedet selv; det var Norges største kollektiv. Hvert halvår hadde vi generalforsamling, de vi vedtok budsjetter ol. Vi var ingeniørstudenter (og noen får arkitekter) uten sans for økonomi. Å lage budsjett var tidkrevende, gørr og vanskelig, og det var det å sette seg inn i regnskap og tall også. Budsjettbehandlingen på generalforsamlingen var derfor rask – vi var så sjeleglad at noen gadd å lage et budsjett at vi klappet det gjennom uten videre. At budsjettet definerte husleien vår, hva slags type mat vi fikk servert osv., og derfor var VIKTIG, det hoppet vi gladelig bukk over. Derimot diskuterte vi badstuen opp og ned ad vegge – hvor tidlig måtte damene reservere badstuen hvis de ville ha den for seg selv? Var det per definisjon herrebastu hvis det ikke var damebastu? Eller var det blandet? Alle hadde en mening, og det var en sak det var lett å forholde seg til og der følelsene lett kom i kok.

Jeg har samme følelsen når det gjelder helesepolitikk. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det store bildet. Jeg mangler konsentrasjonsevne til å finne tall og referanser, statistikk mange år tilbake, data som viser sammenhenger mellom arbeidsliv, trygd, store og små sykehus, fastlege eler ikke, økonomiske modeller for helseforetak, samhandlingsreform osv.  Det er et enormt materiale, og ekstremt komplekst. Partiene lover alle en «bedre» helsepolitikk, uten at jeg klarer å sette meg nok inn i bakgrunnsstoffet til å vurdere om de har rett eller ikke.

Er det rart vi diskuterer elefanter og andre sirkusdyr i stedet?

Er sirkuselefanter viktig for det norske samfunnet? Neppe. Derimot er det en følelsesbetont sak, og en det er lett å forholde seg til. For meg ser det ut som om mange partier og aviser velger slike saker, og skaper offentlig debatt om dem – mens de store, viktige sakene – de sakene som det nesten er umulig for oss vanlige dødelige å sette oss skikkelig inn i – de går upåaktet hen.

Dyrevelferd er mer enn elefanter, http://www.nrk.no/valg2013/slik-svarer-partiene-pa-dyrekaring-1.11185470 som representanten for senterpartiet sier. Det er høns, hester og griser, hunder og llamaer. Det store bildet er imidlertid komplekst, og handler om etikk, matvareproduksjon, økonomi, verdikjeder i matproduksjon, hva vi er villig til å betale for maten osv. – og så begynner det å bli vanskelig igjen.

Det eneste jeg er glad for, er at ingen dyr må slaktes for at man skal produsere valgflesket som florerer i disse valgkamptider!