ME-pasienter og sirkuselefanter

ME-pasienter og sirkuselefanter har egentlig ikke annet å gjøre med hverandre enn at vi begge er små minoriteter i Norge, noe jeg reflekterer over her jeg sitter et par kvelder før valget og lurer på hva jeg skal stemme.

Gjennom ME-foreningen har jeg fått mange venner på facebook. Vi har det til felles at vi har ME, men ikke så mye annet. Vi har vidt forskjellige interesser og bakgrunn, og nå, rett før stortingsvalget, ser jeg at vi også har vidt forskjellige politiske meninger. Ikke noe galt i det, snarere tvert i mot. Gjennom disse vennene leser jeg artikler fra nettsteder jeg ikke hadde oppsøkt selv, og kommer i kontakt med synspunkter og tanker jeg ikke visst eksisterte. Av og til fører det til AHA-opplevelser, andre ganger til at jeg rister på hodet. Uansett er det interessant og spennende.

Vi er selvsagt opptatt av ME-saken, trygde- og helsepolitikk. Det påvirker oss direkte, så det er ikke så rart. Det som er vanskelig, er at det er et så stort og uoverskuelig emne, og så vanskelig å få grep på. Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å se for meg hva de helt konkrete følgene vil bli av å beholde eller avvikle helseforetak, å ha flere store og færre små sykehus, ansvar i kommunene eller sentralt. Det jeg tror ville hjelpe meg, var å øke kunnskapen om ME i alle ledd av helsevesnet – men det er ikke med i noe partiprogram. ME-pasientene er en for liten og ukjent gruppe til at partiene gjør kur til oss i en nasjonal valgkamp.

Derimot får sirkuselefantene oppmerksomhet, selv om gruppen er forsvinnende liten her i Norge. Dyrevernorganisasjonen NOAS klager høyt over at partiene ikke har sirkuselefantenes vanskelige situasjon høyt på sakslisten, De Grønne bruker det som argument i valgkampen.

Dette vekker minner:

Jeg bodde på Singsaker studenterhjem i Trondheim mens jeg studerte. Vi var 120 studenter som drev stedet selv; det var Norges største kollektiv. Hvert halvår hadde vi generalforsamling, de vi vedtok budsjetter ol. Vi var ingeniørstudenter (og noen får arkitekter) uten sans for økonomi. Å lage budsjett var tidkrevende, gørr og vanskelig, og det var det å sette seg inn i regnskap og tall også. Budsjettbehandlingen på generalforsamlingen var derfor rask – vi var så sjeleglad at noen gadd å lage et budsjett at vi klappet det gjennom uten videre. At budsjettet definerte husleien vår, hva slags type mat vi fikk servert osv., og derfor var VIKTIG, det hoppet vi gladelig bukk over. Derimot diskuterte vi badstuen opp og ned ad vegge – hvor tidlig måtte damene reservere badstuen hvis de ville ha den for seg selv? Var det per definisjon herrebastu hvis det ikke var damebastu? Eller var det blandet? Alle hadde en mening, og det var en sak det var lett å forholde seg til og der følelsene lett kom i kok.

Jeg har samme følelsen når det gjelder helesepolitikk. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det store bildet. Jeg mangler konsentrasjonsevne til å finne tall og referanser, statistikk mange år tilbake, data som viser sammenhenger mellom arbeidsliv, trygd, store og små sykehus, fastlege eler ikke, økonomiske modeller for helseforetak, samhandlingsreform osv.  Det er et enormt materiale, og ekstremt komplekst. Partiene lover alle en «bedre» helsepolitikk, uten at jeg klarer å sette meg nok inn i bakgrunnsstoffet til å vurdere om de har rett eller ikke.

Er det rart vi diskuterer elefanter og andre sirkusdyr i stedet?

Er sirkuselefanter viktig for det norske samfunnet? Neppe. Derimot er det en følelsesbetont sak, og en det er lett å forholde seg til. For meg ser det ut som om mange partier og aviser velger slike saker, og skaper offentlig debatt om dem – mens de store, viktige sakene – de sakene som det nesten er umulig for oss vanlige dødelige å sette oss skikkelig inn i – de går upåaktet hen.

Dyrevelferd er mer enn elefanter, http://www.nrk.no/valg2013/slik-svarer-partiene-pa-dyrekaring-1.11185470 som representanten for senterpartiet sier. Det er høns, hester og griser, hunder og llamaer. Det store bildet er imidlertid komplekst, og handler om etikk, matvareproduksjon, økonomi, verdikjeder i matproduksjon, hva vi er villig til å betale for maten osv. – og så begynner det å bli vanskelig igjen.

Det eneste jeg er glad for, er at ingen dyr må slaktes for at man skal produsere valgflesket som florerer i disse valgkamptider!

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s