Magiske øyeblikk og tilbakeblikk.

plasklite2

Noen har sagt at det ikke finnes den ting denne sykdommen ikke kan ta fra deg… men heldigvis er ikke jeg av dem som har mistet mest, jeg er snarere frisk til å ha ME. Likevel skriver jeg dette innlegget med en stor porsjon selvmedlidenhet – men jeg håper det er tillatt av og til?

Jeg har vært betatt av hester siden jeg var helt liten. Hvis noen spør meg hvorfor, er det vanskelig å svare. Ikke fordi det ikke er grunner nok – det er rett og slett for mange.

Da jeg var yngre var det mestringen, farten og spenningen i ridningen som appellerte mest, med årene har samværet og samarbeidet blitt mer og mer viktig. Lukten og varmen i stallen når hestene tas inn om kvelden, en myk mule mot hånden, lyden av fredelig tygging av høy gir meg dyp glede. Arbeid på ridebanen, turer i skog og mark på hesteryggen har gitt meg noen av de beste øyeblikkene i livet. Det er de øyeblikkene der man føler at man er i balanse med hesten, der både hest og menneske puster ut og slapper av, glade for å være i hverandres selskap.

Da datteren min var 10, begynte hun å ri. Selv var jeg relativt frisk – så vi fant ut at vi ville kjøpe hest sammen. Når barna er små, tenker man jo lett at det er slik det vil være lenge, lenge… Men ingen ting varer evig, eller blir som planlagt. Datteren min ble eldre, og jeg ble dårligere.

Enya er -eller var – min datters (og litt min) hest, og da avkommet reiste for å studere, måtte vi selge henne. Det var for mye jobb, med møkking, foring og stell, rent bortsett fra at hun må ris og trenes. Det var ingen måte å ha hest alene. Vi har funnet et godt hjem til henne, men jeg vil savne henne nå når hun er borte – og være inderlig takknemlig for alle de fine øyeblikkene!

Enya har sin egen blogg: En minnebok for oss.

Nå står Enya på en videregående skole med hestefag – der skal ungdommer lære å ta vare på hest, og lærere og andre ansvarlige slo meg som flotte mennesker, og jeg er sikker på at hun får det bra – likevel gråt jeg noen såre tårer da hun reiste. Et kapittel er over, og det må man bare finne seg i. Men – helsike heller – det må gå an å få lov til å være lei denne sykdommen av og til!

bestevenner

sommerkveld121

truderi2

vinter125

DSC_0544

Advertisements

4 tanker på “Magiske øyeblikk og tilbakeblikk.”

  1. Jeg måtte også gi opp hesten jeg hadde på fór fordi jeg ikke klarte ansvaret og den dårlige samvittigheten 😦 Det gjør meg fremdeles trist å tenke på det, fordi dyr har vært det mest viktige i livet mitt før jegble syk. Nå kan jeg ikke engang ha hund. Så det må være lov å være litt selvmedlidende innimellom! ME er tøft å håndtere.

    1. Jeg er veldig heldig – jeg får lov til å ri en hest jeg kjenner (kjenner eieren og) en gang i uken – helt i mitt eget tempo. Men man savner jo den man har blitt glad i…

  2. Så vakker ei frøken. Deler savnet ditt, og er temmelig forbannet på denne sykdommen selv ja. Man takler det meste, men akkurat det å måtte slutte fullt og helt med hest var noe av det tøffeste.
    Klemmer på 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s