Sykt frisk

Jeg forsøker å holde meg sånn noenlunde oppdatert når det gjelder forskning på ME. Det betyr som regel å lese det jeg kommer over ute på nettet. Jeg må ærlig og oppriktig innrømme at jeg ikke forstår hvert eneste ord jeg leser, men trøster meg med at jeg får med meg sammenhengen. Sånn stort sett. Takk og lov for Wikipedia, som forklarer det man ikke forstår med andre ord man ikke forstår,  men kan slå opp, for så få en forklaring med ord man ikke forstår, men kan slå opp, for så… Ja, dere forstår tegningen. Noen ganger føler jeg at jobbeskrivelsen for å få ME er å være medisiner med spesialisering i molekylærbiologi, nevrologi og latin.

Når man leser på nettet, er det noe som heter lenker. Hvis man er som jeg, forferdelig nysgjerrig og relativt lett distraherbar, trykker man på lenker om ser spennende ut, selv om det ikke har noe direkte med det man EGENTLIG leser å gjøre, og så begir man seg på en reise mot ukjent mål. En artikkel fører til en annen, en ordforklaring fører til et nytt begrep, som får en til å lure på noe annet. Man kan ende opp de merkeligste steder,  tematisk langt fra der man startet, ofte med en hel del veldig interessante, men totalt unyttige fakta i hodet.

Noen av de merkelige stedene jeg har endt opp, er på denne fantastisk morsomme bloggen: The Blogess . Eller denne siden med utrolige bilder av alle slag. Eller hva med en side med bare fuglelåter?

Litt nærmere temaet om medisin og sykdom ligger denne overraskende morsomme artikkelen fra Tidsskriftet om Ulysses-syndrom.

Store medisinske leksikon forklarer det slik:

betegnelse på det at en pasient sendes på «vandring» fra den ene spesialisten til den andre, f.eks. fordi man ved en rutinemessig helseundersøkelse får et unormalt resultat på en laboratorieprøve uten tilsvarende sykdomssymptomer. I slike situasjoner kan ofte det opprinnelige problemet bli glemt etter hvert. Navn etter den greske sagnhelten Odyssevs, som flakket om i lang tid fra sted til sted på vei hjem fra krigen i Troja.

I dette tilfellet er det friske pasienter med unormale prøvesvar – men det er nok mange ME-pasienter som har vandret rundt på samme måte, syke, men med normale prøvesvar. Uansett er det en skikkelig morsom artikkel, som fikk meg til å le høyt flere ganger. En god latter forlenger livet, sies det – så her fikk jeg nok noen timer ekstra!

Advertisements

Utsikten

Så langt går rusleturen.
Så langt går rusleturen.

Jeg er fryktelig heldig med hvor jeg bor. Riktignok er det et stykke utenfor byen, og mer enn en mil å kjøre til nærmeste matbutikk nå om vinteren. Om sommeren kryr det av folk her, men nå om vinteren kan man ikke akkurat si at det er et yrende folkeliv. Det kan bli litt stusslig av og til, særlig de dagene jeg er for rastløs til å sitte stille, men for slakk i strikken til å sette meg i bilen for å kjøre noen steder.

Da får jeg glede meg over utsikten i stedet. Vi bort rett ned til Drammensfjorden, og jeg kan sitte ved stuevinduet og se ut over vannet. Lyset skifter hele tiden, fra time til time, fra dag til dag, og gjennom årstidene. Jeg har en fast liten rusletur bortover veien langs vannet til 40-skiltet, og tilbake igjen. Jeg tar med meg kamera, og gir meg selv utfordringen å finne motiver, og det er utrolig hva man finner når man leter.

Det har snødd i flere dager nå, lett, fin snø som har vaglet seg opp på alle flater, og kledd inn trær og busker i hvitt dun. skyene henger lave og grå over vannet, og hele verden ser ut til å være i gråtoner. Kvister og greiner danner spennende grafiske mønster mot det hvite.

vinter146

Jeg leste for litt siden om en studie som var gjort i England, der man forsøkte å finne hvilken faktor som bidro mest til lykke i folks liv. Det viste seg at det var ikke de store hendelsene som ekteskap, nytt hus eller ny jobb – de tingene var spennende med en gang, men etter noen måneder var man like fornøyd som man var før. Det som bidro mest til varig glede, var å bo i nærheten av en åpen, grønn park eller plass. Vi trenger natur rundt oss, men det trenger kanskje ikke være en hel park. En annen studie viste at nyopererte pasienter som hadde grønne planter i sykehusrommet, kom seg fortere enn pasienter som ikke kunne se planter. Jeg savner fryktelig å kunne gå i skog og fjell – men siden det er til ingen nytte å tenke på det man ikke kan få, får jeg glede meg over utsikten min i stedet, og rusleturen med kamera. Gleden er mange ganger der, bar man vet å se etter den 🙂

vinter143 vinter144

vinter142

vinter141

Jeg vil gå i hi! (Tror jeg)

vinter8
Katten min er til stor inspirasjon nå det gjelder vinteraktiviteter

Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne gå i hi, bare sove, og la vinteren gjøre hva den vil. Først når det livnar i lundar skulle jeg våkne, glippe litt med øynene mot vårsolen, og krabbe meg ut av hiet – eller dynen, i mitt tilfelle.

Alt verker mer om vinteren. Det er som om kulden setter seg dypt inn i margen i beina, og formelig biter seg fast. Jeg sverger, jeg kan føle den gnage! Fingrene og tærne kjenner som de skal brekke av når de blir kalde. Jeg pakker på meg sjal og genser og hva det ellers skulle være, koker vann til en kopp te til å varme fingrene på, og kryper opp i godstolen, fast bestemt på å bli der til vinteren er over.

Katten min er til stor inspirasjon!

Likevel kan jeg ikke la være å se ut, og det er jo ganske pent der ute, alt det kalde – rim og snø og istapper. En rusletur ut sammen med kameraet mitt frister. Ikke dårlig vær, bare dårlige klær heter det – så da må det vel kunne gå an å kle seg? Etter flere år med egen hest, har jeg et assortert utvalg av varmt undertøy. Ullundertøy og superundertøy er typisk lokkevare fra sportsbutikkene, og jeg har latt meg lokke. Jeg har derfor undertøy i alle regnbuens farger. Jeg graver frem en lyseblå, lang superunderbukse og en knæsj rosa topp, oppå det laget havner det et sett ull – knallblått nede og lyslilla oppe. Bærre lekkert! Over det en fleecegenser og en dunjakke, nedentil bukser, ullsokker og Uggs-kloner. Her skal det ikke fryses!

Stallantrekk: Superundertøy, ullundertøy, fleece, villmarksgenser, varmedress fra Norgesfor og lue fra Bergans. Lekkert!
Stallantrekk: Superundertøy, ullundertøy, fleece, villmarksgenser, buff, varmedress fra Norgesfor og lue fra Bergans. Lekkert!

 

Det er verdt det å komme seg ut. Det er virkelig vakkert der ute, og det føles godt å bevege seg litt. ME-eller ikke, ingen har godt av å sitte for mye stille.

Et lite knippe kalde bilder har det også blitt i vinter:

vinter4

vinter3

vinter5

vinter2

vinter1

vinter7

vinter6

 

Det er alltid noe å være glad for

DSC_2480

Regn, regn, og atter regn. Nedoverregn, skråregn, duskregn, øsregn, og  sidelengs regn med storm i kastene. Ikke akkurat det vinterværet vi bestilte. Snø, sa vi. Snø til jul!

Katten vet ikke sin arme råd, den flyr inn og ut, inn og ut av døren, før den forsøker døren på den andre siden av huset, i håp om at det regner mindre der. Så setter hun seg ned og SER på oss, som om hun vil si: Gjør noe med det. NÅ.

Mannen min står ved vinduet og ser på været, og så sier han: «Tenk om alt dette hadde kommet som snø, da hadde det vært mye å måke, da…» Så smiler han fornøyd og går tilbake til godstol og avis. Til og med katten innser at man ikke kan gjøre noe med vært, og hopper opp på fanget hans.

Man får ta gleden der den er å finne!