Dømmesykdom

Lørdag formiddag utenfor et handlesenter. Jeg kommer kjørende fra den ene enden av raden med parkerte biler, han kommer fra den andre. Begge har kursen for samme parkeringsplassen. Han gasser på og skal til å svinge inn foran meg, men stopper nå han ser at det er en HC-plass. Jeg svinger inn, med den blå lappen min godt synlig i frontruten.

Jeg ser ikke hvor han parkerer, men da jeg gikk ut av bilen sto han der.

Hvor er rullestolen din da!? Hæ?

Man trenger da ikke sitte i rullestol for å være bevegelseshemmet, sa jeg litt overrumplet.

Hæ?

Jeg har ME, og har lite energi. Jeg orker ikke å gå langt.

HMPF… Han trakk på skuldrene og snudde seg for å gå.

Og… sa jeg. Det er faktisk ganske sårende når sånne som deg kommer og spør.

Er det noe å ta sånn på vei for da! Han var på bakfoten nå.

Ja, sa jeg. Jeg har tillatelsen, og du stiller spørsmål om jeg har rett til den.

UNSKYLD DA, FOR FAAN! Han snudde på hælen og gikk.

Jeg blir satt ut når slikt skjer. Av en eller annen grunn får jeg dårlig samvittighet, selv om jeg vet at det der det ingen grunn til. Tanken er der, at hvis noen er vemmelig mot meg, er det kanskje fordi jeg fortjener det? Er jeg en snylter?

Ikke f***!

Jeg ble veldig glad da jeg samme dagen kom over denne kronikken i Aftenposten: «De usynlig syke og de dømmesyke» Den tok opp akkurat det samme temaet, og jeg er takknemlig for at forfatteren har orket å skriv – og å skrive så bra. Anbefalt lesing!

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s