Husker ikke…

image

Hjernetåke og problemer med korttidshukommelse er vel noe alle med ME har kjent på.

Selv tror jeg noen ganger at hjernen min er en teflonbelagt sil, der alt går rett gjennom uten å feste seg i det hele tatt. Det er forresten ikke helt sant – noen ting fester seg. Her om dagen ble jeg fortalt et passord – med streng beskjed om at jeg fikk ikke skrive det ned. «Det er ikke så vanskelig å huske,» fikk jeg høre. «Her er en huskeregel…» Jeg var helt enig i at det var en utmerket huskeregel – og det at det var en utmerket huskeregel var også det eneste jeg husket da jeg fikk behov for passordet, men selve passordet og regelen var fullstendig blåst vekk.

Av en eller annen underlig grunn husker jeg alltid på ting når jeg ikke kan gjøre noe med det. Jeg husker at jeg skulle ringt en venninne – men da er klokken over midnatt, og jeg ligger og forsøker å få sove. Jeg husker at jeg skulle kjøpt melk etter at butikken er stengt, jeg får ideer til julegaver mens jeg ser på TV, men når det ville passe å gjøre det, nei da er det vekk.

Noen ting blir man imidlertid minnet på – det ligger i sakens natur. Dopapir og tannapsta – man legger jo merke til at de ikke er der når man trenger dem, for å si det slik.

«Kan du ikke skrive det ned, da?» sier mannen min, og forstår tydeligvis ikke at da må man jo huske at man har skrevet det ned, for ikke å snakke om at man må huske å få med seg huskelappen i butikken – eller i det hele tatt huske at man skal i butikken, for den saks skyld.

Men – tannpasta.

I løpet av den siste uken har jeg vært i butikken tre ganger for å kjøpe tannpasta. Hver gang har jeg kommet hjem med en hel mengde annet. Vi bor på et lite sted med en liten butikk og en hyggelig kjøpmann, og man jo slå av en prat, og høre om de nye spennende tingene han har tatt inn – og så må man ha grønnsaker til, og så er det nok nesten tomt for kaffe… Jeg var FRYKTELIG stolt over å ha husket kaffen før det var tomt! Og så betalte jeg og dro hjem.

Om kvelden konstaterte jeg at det er helt utrolig hva man kan få skviset ut av en tilsynelatende tom tube med tannpasta.

Det samme gjorde jeg kvelden etter… og kvelden etter.

Dagen etter var det en tråd i en facebookgruppe om rare ting man gjør når man har ME,så jeg skrev min tannpastahistorie, før jeg reiste i butikken…

Og JADDA, jeg glemte den igjen. ERREMULI!

I går tok jeg sønnen min med meg i butikken, og sa: «Hjelp meg å huske – vi skal ha tannpasta!» – og så klarte vi det gitt! Levende huskelapp er tingen – eventuelt får jeg begynne å sende ham for å handle i stedet.

Og for dem som vil vite mer om våre stakkars hjerner:

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s