Når man ikke kan gå tur på egne ben, får man bruke andres. Hva kan være bedre enn en rusletur i skogen på ryggen av en stødig fjording?
Verden er vakker når den er dekket av rim, og det finnes ingen utsikt om er så fin som den som har et fjordinghode i forgrunnen!
Jeg er så evig takknemlig til min venninne om lar meg få låne hest en gang i uken – skogsturene jeg var så glad i ville vært et stor savn hvis jeg ikke fikk låne disse fire fjordingbeina til å ta meg på tur.
Tilværelsen med ME er ikke alltid like søt. Så blir det desto mer moro å komme ut en morgen når verden ser ut som om den er dekket av perlesukker.
Gleden er ofte i de må tingene, og det gjelder å lete etter dem, nå som temperaturene kryper nedover og vintermørket senker seg.
Det ble et lite raid i hagen med kamera før solen smeltet rimet, før jeg tuslet inn med kalde fingertupper og rød nesetipp. Hvem kan klage på kulden når den kan lage noe så vakkert?
