Den årlige sandaljakten

Vi med ME har så mange drømmer. Noen er store og inntil videre uoppnåelige, som å bli frisk, kunne trene igjen, gå fottur i fjellet eller sykle den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Andre drømmer er av det mer realiserbare slaget, og hvert år har jeg en slik en: Jeg ønsker å sitte i solen med utsikt til 10 pent lakkerte tånegler, rammet inn av et par pene, lette, feminine sandaler.

Man skulle tro det var mulig.

Nå var jeg nettopp i London på Invest in ME konferansen, og en av foredragsholderne der snakket om at en undergruppe ME var overbevegelige, i grenseland mot Ehler Danlos syndrom, og at man burde se etter det som en del av å stille diagnose. Jeg er helt klart i den gruppen. Jeg er lealøs og slarkete over det hele, og har hender og føtter som omtrent er laget av gummi, og kan bøyes alle merkelige retninger. Jeg har vrikket, tråkket over, forstuet og til sist bristet leddbånd i anklene så mange ganger at jeg kan stå på vristen uten at det strekker. Akillessenene er fortykket og kronisk betente.  For å gjøre det ekstra vanskelig er føttene mine fryktelig smale og tærne lange som fingre, og de gjør vondt.

Godt skotøy er helt nødvendig. Egentlig burde jeg gå i joggesko hele tiden, eller fornuftige, flate snøresko av den typen man kalte «spasersko» da jeg var liten. Jeg er helt klart for å være fornuftig – men som kvinne har jeg et ønske om kunne kle meg komfortabelt OG pent. Ikke enten det ene eller det andre, her er det bare «Ja, takk, begge deler»som gjelder.

Hvert år forsøker jeg å oppfylle drømmen min om 10 lakkerte tånegler i lekre sandaler. Med kravspesifikasjonen: «Det skal passe, det skal være pent og det skal være komfortabelt» begir jeg meg til skobutikken – dette er da ikke for mye forlangt?

Man skulle jo tro at det er flere enn meg som har slarkete og smale føtter, og som har behov for vettugt skotøy som samtidig ser pent ut, og at en eller annen skofabrikant hadde fanget opp behovet og produsert noe som passet. Det brukes jo millioner av kroner på å utvikle joggesko som skal støtte og dempe – det må da gå an å sette noe pent på toppen av en joggeskosåle, eller lage vanlige (pene!) sko med såle som støtter og demper?

Ikke i Norge i alle fall, i alle fall ikke til smale føtter.

Men i London?

Jeg trasker inn i en av byens største skobutikker, og en velvillig ekspeditør kommer løpende. Pene, komfortable sandaler? Ikke noe problem!

Etter som skohaugen ved siden av meg vokser, får jeg mer og mer dårlig samvittighet for å plage den snille, unge mannen. Han løper og finner sandal etter sandal, og blir mer og mer fortvilet når foten min sklir rett gjennom og ut på den andre siden, tærne er så lange at tåstroppen ikke hindrer dem å gå utenfor sålen foran, eller når jeg sier forsiktig at en helt tynn lærsåle dessverre blir for hardt.

«Du trenger noe som kan reguleres!» sier han, og henter en haug med sandaler med spenner og remmer, hælkappe og tåkappe. Selv de er for vide.

«Nå vet jeg hva som vil passe!» sier han til sist, og piler av gårde.

Jeg hører den før jeg ser den – selgeren åpner borrelåsen på sportssandalen med et smil, og viser hvordan alle stroppene kan reguleres – men stopper når han ser fjeset mitt. Så ser han bort på de første sandalene jeg prøvde – lekre ting med tynne stropper og gull og glitter, sånt som nesten er smykker på føttene – og sier: «Det var ikke akkurat en sportssandal du så etter, var det?»

Ikke noe galt med sportssandaler. Problemet er at jeg har – mange. Jeg har nemlig vært i akkurat samme situasjonen før. Etter å ha prøvd alt i butikken føler jeg til slutt en blanding av frustrasjon og dårlig samvittighet som overmanner dømmekraften:  Jeg vil for f*** ha et par sandaler, og jeg syns synd på ekspeditøren som har løpt beina av seg, og så blir sportssandalen med hjem.

10 pen lakkerte tånegler ser ikke like fine ut når man sitter i solen med sportssandaler på. Ikke er sportssandalene fine til sommerkjoler heller, eller til den typem flagrende gevanter man trekker over badedrakten, selv om jeg selvsagt kan forsøke å si til meg selv at jeg starter en ny trend. As if, som de sier utenlands.

Så kjære, snille skoprodusenter, hvis noen av dere skulle lese denne bloggen: Jeg er ikke min mormor. Jeg ønsker meg noe annet en brune spasersko eller joggesko, men jeg ønsker å ha det komfortabelt mens jeg ser pen ut. Det er vel ikke for mye å be om?

Jeg vil på forhånd be om unnskyldning til alle de skobutikkene jeg kommer til å hjemsøke neste år i den årlige, store sandaljakten.

DSC_0206

Advertisements

2 tanker på “Den årlige sandaljakten”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s