Alle innlegg av besteverste

Arkitekt, utdannet fra NTH 1980 Har arbeidet i Norge og England, som arkitekt, med visualisering, med salg og standardisering. Fikk ME i 1999, og har ikke jobbet siden 2000. Får tiden til å gå med å tegne, male, kjøre tenåringer over alt og skrive litt av og til.

All hoste er ikke lik

Tenk deg at to Eksperter diskuterer. Den ene sier:

-De fleste som hoster blir bra av å drikke et glass vann!

Den andre svarer:

-De som hoster på grunn av tuberkulose trenger riktig og langvarig behandling for å bli friske.

Den første sier:

-All hoste er hoste, det skyldes en irritasjon i lunge eller hals

Den andre sier:

-Hoste kan ha ulike årsaker, og selv om en stor gruppe kan bli bra av å drikke et glas vann, er det andre som vil dø hvis det er den eneste behandlingen de får.

-Vann, vann – man kan bli helt frisk av vann!

-Ikke av tuberkulose…

-Vann, vann vann !

De fleste ville tenke at en slik debatt er absurd. Det er selvfølgelig fullstendig feil å tenke at all hoste er lik – og selv om de fleste host skyldes grums eller rusk i halsen, så er det tilfeller der hoste skyldes alvorlig underliggende sykdom.

Et symptom kan ha mer enn en årsak, alle forstår det når det gjelder hoste. Det gjelder også utmattelse, men DET er det ikke alle som er villige til å være enige i.

Dessverre er det slik at før man blir enige om at all utmattelse ikke er lik – så kommer man ikke videre i diskusjonen om kronisk utmattelsesyndrom og ME. Da diskuterer man hele tiden to ulike pasientgrupper, og snakker fullstendig forbi hverandre.

Riktig diagnose og riktig behandling til riktig pasient – det er det pasientene ønsker.

Noen blir bedre av mentale teknikker? Flott! La oss finne et verktøy som kan skille på dem som kan skille på dem som blir bedre og dem som blir verre – FØR MAN PRØVER! Den siste gruppen er betydelig, og de kan ta varig skade. De som ikke har en sykdom  der man blir sykere av å presse seg – de bør få tilbud om slik behandling, men de som kan bli sykere av den bør ikke forsøke.

Noen blir bedre av immunmodulernde medisin? Også flott! La oss bruke forskningskroner på å finne måter for å identifisere respondere, slik at de som kan få effekt får behandling som hjelper dem, mens de som ikke har effekt slipper dyr behandling med mulige bivirkninger.

Den biomedisinske grunnforskningen vil forhåpentligvis på sikt gi biomarkører som gjør det mulig å skille mellom ulike former utmattelse og ME, og muligens mellom ulike varianter av ME.

I mellomtiden er det essensielt at det brukes klare og gode diagnosekriterier slik at man kan skille mellom ulike typer utmattelse – og slik at forskningen gir mening. Les mer her om ulike kriterier.

Leonard Jason la dette ut på sin acebookside:

«For example, a case definition that is too broad would include individuals with other illnesses and conditions, complicating the tasks of estimating prevalence rates or identifying effective treatment programs. A consensus on a research case definition and its operationalization and assessment would enable investigators to select more homogenous samples that could expedite the identification of
valid biological markers, and consequently reduce misperceptions regarding the role of psychogenic versus biomedical factors.»

Fra

«Jason, L.A., Fox, P.A., & Gleason, K. D. (in press). The importance of a research case definition
Fatigue: Biomedicine, Health & Behavior. Published online: Oct. 12, 2017. doi: 10.1080/21641846.2018.1389336

 

Advertisements

Rasjonelt sinne

ME-pasientene er «sinte» får vi høre igjen og igjen. Det er «steile fronter». «Seriøse forskere skremmes bort fra feltet av pasientene» er en annen påstand som dukker opp igjen og igjen, likeså historier om drapstrusler og organiserte, voldsomme protester mot forskere som visstnok bare vil pasientene vel.

Er det virkelig sannheten?

En fjær blir til fem høns

«ME-forsker ble pepet ut på seminar i Oslo» skrev en norsk professor på sin Facebookside. Seminaret det gjaldt var i regi av Nasjonal Kompetansetjeneste for CFS/ME, forskeren det gjaldt har nært bånd til PACE-studien – og hun ble ikke pepet ut. Jeg var der.

Det som skjedde var at en enkeltperson ropte spørsmål til forskeren, han ble rolig geleidet ut av rommet. På veien ut kastet han fra seg en kaffekopp, den traff dessverre en glassdør, og døren fikk en sprekk. Det var det. Ingen andre i rommet deltok på noe vis, og de fleste av oss følte episoden var beklagelig.

En person oppførte seg dumt. Likevel har jeg hørt historien i flere settinger og sammenhenger – jeg har hørt den i flere land og på flere språk – og hver gang er trakasseringen litt verre, og det var litt flere som deltok, helt til fortellingen igjen dukker opp på en Facebookside i Norge – og nå er det pipekonsert mot en forsker, organisert av pasientene.

I en rapport fra tenektanken Centre for Welfare reform, «In the expectation of Recovery» tas det et stort oppgjør med PACE-studien og alt den står for – ikke minst hvordan pasientene har blitt framstilt:

“There have even been attempts to portray Freedom of Information requests about this trial as a form of harassment and stigmatise patients’ concerns about the way in which the efficacy of potential treatments are being misrepresented to them.”

“Since the release of the first PACE paper the Science Media Centre, an organization which has considerable influence over how the UK media report science stories, has played an important role in the promotion of the PACE trial and the exaggeration of its results, while critics were portrayed as misguided, unreasonable and perhaps even dangerous.”

Dette er en hersketeknikk. Det er et helt klart forsøk på å flytte fokus på debatten bort fra det den egentlig gjelder, nemlig pasientenes legitime bekymringer og innvendinger mot en dårlig studie og de konsekvensene den har for ME-sykes behandling.

Det er greit å få med seg at tribunalet som avgjorde om data fra PACE-studien skulle frigis avfeide disse påstandene:

«QMUL made a number of accusations of harassment from patients, while QMUL’s expert witness characterised PACE trial critics as “young men, borderline sociopathic or psychopathic”, remarks the Information Commissioner dismissed as “wild speculations”. The university’s assessment of activist behaviour was found to be “grossly exaggerated”.

Feilinformasjon og påvirkning av beslutninger om forskning

Her i Norge har man i det siste sett en lignende type feilinformasjonskampanje når det gjelder ME-foreningen og forskning på biopsykososiale modeller av ME.

Våren 2016 gikk forskningsrådet ut og ba brukerne identifisere områder der det var behov for forskning på ME. «Brukere» er her et vidt begrep og omfatter pasienter, behandlere og helsevesenet som institusjon – alle som er «brukere» av forskningsresultater.

Et brukerpanel ble invitert til å bistå med utformingen av en utlysningstekst og å identifisere hvilke prosjekter som skulle gå videre til andre runde. I panelet satt det fire representanter fro pasientforeningene, folk fra kompetansetjenesten, Hdir, helsevesenet, forskningsrådet, fastleger og fra Forskningsrådet.

Utlysningsteksten var vid: Årsak, prognose, behandling og tjenestetilbud. Pasientforeningene fikk imidlertid medhold (i og med at foreningens representanter var i mindretall) i at Canadakriteriene skulle brukes, og at det skulle brukes objektive mål på bedring.

Panelet var så med på å identifisere hvilke studier som gikk videre til runde to – disse fikk invitasjon til å komme med en mer detaljert prosjektbeskrivelse som så ble vurdert på samme måte som andre søknader til Forskningsrådet, og helt uten brukerpanelets innblanding.

En studie på LP gikk ikke videre, forskeren bak gikk ut i avisen med det, det ble klaget – men klagen ble ikke tatt til følge.

Arbeidet i brukerpanelet er taushetsbelagt.

I etterkant har det stadig kommet drypp om at «ME-foreningen motarbeider forskning på LP». I en omtale av SMILE studien på LP nylig skrev Dagens Medisin «ME-pasientene fikk bestemme hva det skulle forskes på» – det ble rette til «fikk være med på å bestemme».  I Aftenposten i en artikkel om Recovery Norge står det: «Deltagerne i nettverket er bekymret for at pasientorganisasjoner som ME-foreningen kjemper for at tilstanden skal oppfattes som fysisk eller biomedisinsk. De mener det har ført til at forskning på for eksempel kognitiv adferdsterapi eller Lightning Process ikke får finansiering.»

I et intervju i Dagens Medisin om Smile-studien sier Ingrid Helland, leder for Nasjonal Kompetansetjeneste for CFS/ME:
«Det er for tidlig å avgjøre ut fra én enkelt studie, vi trenger flere studier. Jeg håper at de som vil forske på dette, får en mulighet til det. Om manglende studier skyldes motstand mot selve programmet LP eller at søknadene har vært for dårlige, er jo vanskelig å vite, svarer Helland.»

Uriktig bilde av pasienter og deres foreninger – og av bruk av forskningsmidler

Det skapes et bilde av pasienter og pasientforeninger som aktivt motarbeider forskning, og av at pasientene og deres foreninger har en utilbørlig makt over både politikk og Forskningsrådet, mens tilhengerne av LP og andre «mentale teknikker» trekker offerkortet – misforstått, tilsidesatt og ikke hørt. Pasientene er i tillegg irrasjonelle og sinte.

Virkeligheten er at brorparten av all forskning på ME på verdensbasis de siste 30 årene har vært på biopsykososiale modeller. Igjen kan det være verdt å lese rapporten fra Centre for Welfare reform for å se hvorfor en slik modell kan være attraktiv for det offentlige.

Det blir ingen god debatt hvis man begynner med å sette motpartens troverdighet i tvil. I alt jeg har skrevet har jeg derfor forsøkt å holde meg til sak, og å unngå karakteristikker av dem jeg diskuterer med. Jeg vil ikke spekulere her heller i HVORFOR slike taktikker brukes – bare konstatere at mye tyder på at teknikkene faktisk blir brukt.

En annen konsekvens av slike teknikker er at pasientenes sinne ugyldiggjøres og karakteriseres som uforståelig og bagatellmessig. Det er omtrent på linje med kommentaren «Du er så søt når du er sint!»

Pasientene har derimot all mulig rett til å være sinte – og det er de. Ikke irrasjonelt sint, ikke usammenhengende rasende – snarere den typen sinne som gjør at man ser klarere og jobber hardere, og som gjør at man ikke gir seg. Å være sint når man opplever urett er fullstendig rasjonelt.

There but for the grace of God go I

DSC_0234.JPGHele kroppen verker, leggene verker, knærne verker, hodet verker, nakken er så vond at det er nesten umulig å ligge stille, men jeg orker ikke bevege meg. Dynen gjør vondt mot huden. Det verker der sovemasken presser mot pannen, men lyset er for skrapt til å ta den av, selv om det bare er en lysstripe fra gangen som gjør at rommet ikke er stummende mørkt. Det står en åpen smoothieflaske på nattbordet – jeg drakk den en gang før i dag, lukten er så sterk at jeg nesten brekker meg, men jeg orker ikke flytte den. Jeg skjelver ennå så jeg rister etter at jeg var oppe på do. Jeg døser, våkner, vet ikke om jeg sover eller drømmer, eller om mannen min virkelig står i døren og spør om jeg trenger noe. Svaret formes inni meg, fulle setninger, men lungene klarer bare å presse fram nok luft til «…drikke…» og så døser jeg igjen.

Nei, jeg har ikke fått svært alvorlig ME, men i et døgn ligger jeg med høy feber, ute av stand til å gjøre noe for meg selv. Jeg er heldig – når mannen min drar meg med til legen blir jeg trodd – en enkel blodprøve vise skyhøy crp., og jeg drar hjem med penicillin og vissheten om at dette er over om noen dager.

Men, herregud…

Jeg kan aldri vite hvordan det er å ha svært alvorlig ME, hvordan det er å leve med så alvorlig sykdom så lenge, men jeg kan bruke fantasien…

Tankene mine går til alle dem som ligger slik dag etter dag, år etter år, og til alle dem som pleier sine kjære gjennom en sykdom man ikke kan se slutten på, og der bedring ikke er en visshet, men et svakt håp i det fjerne. Dere er de modigste menneskene jeg vet om.

 

12. mai – internasjonal ME-dag

DSC_5179
La oss pre kunnskap – en dråpe av gangen blir til slutt en hel foss.

I dag marker ME-pasienter over hele verden dagen. De ønsker å skape oppmerksomhet om ME, en sykdom som er så fryktelig lett å glemme. Jørgen Jelstad valgte en god tittel da han kalte boken sin «De bortgjemte» – ME pasientene blir så alt for ofte både gjemt og glemt.

Jeg vet hvor lett det er… Når et problem er vanskelig å løse, når det egentlig ikke er noe jeg kan gjøre med det, nå det er for overveldende, virker for stort til å kunne løses… da legger jeg det til side, nederst i en bunke og håper at det skal bli borte av seg selv. (Det gjør det selvsagt ikke.)

En bedre taktikk er å ta tak et hjørne, en liten flik, av problemet, og gjøre det jeg kan der og da – selv om det ikke gir en fullstendig løsning har problemet blitt litt mindre, og litt enklere å ta tak i. Når man først begynner, viser det seg ofte at det er enda en liten flik man kan ta tak i, og enda en… og plutselig er ikke problemet så stort lenger.

Det er uendelig mange små ting som kunne gjøres for å bedre de ME-sykes situasjon her i Norge. Om bare hver saksbehandler i Nav i brukte fem minutter, leste ME-foreningens brosjyre, og tok inn det som sto der, ville store endringer kunne skje. Hvis skolene leste ME-foreningens barnehefte, ville mange barn og pårørende få en bedre hverdag. Endringer starter med økt kunnskap – både hos de som bestemmer på Stortinget og i departementene, og hos de som skal møte pasientene.

Det er på høy tid at alle som har med ME å gjøre tar inn over seg at debatten om ME er fysisk eller psykisk egentlig er død, og at det ikke er likhetstegn mellom ME og utmattelse. IOM-rapporten var så veldig tydelig på at dette var en fysisk sykdom – så hvorfor sier fremdeles Nav at kognitiv terapi er et eksempel på behandling som skal være gjort før man kan få uføretrygd? Hvorfor holder fremdeles nasjonal Kompetansetjeneste for CFS/ME kurs der de vier stor tid til en biopsykososial forklaringsmodell? Det er på tide å oppdatere seg, folkens!

Det er behov for øremerkede midler til forskning på ME – ikke til «utmattelsestilstander med ukjent årsak». Det er behov for dedikerte sykehjemsplasser med kyndige pleiere, det er behov for at man rister på regelverket, og finner en plass for AV1-roboten. Alle sykehus burde ha tilbud om utredning, og de burde få midler som var øremerket… I det hele tatt er det så inmari mye…

Men starter man i et hjørne og begynner å nøste – tar man tak i en liten flik – så er det utrolig hvor mye man kan få gjort.

Alt begynner med kunnskap – så jeg håper alle er med på å spre den kunnskapen til sine fastleger og til Nav, til skolen og til venner og kjente, både i dag og i dagene framover.

 

 

Snart vår?

DSC_4394.JPG

Jeg er lei vinteren, selv om vi egentlig ikke har hatt noen skikkelig vinter her på Hurum. Kanskje er det det jeg er mest lei av – kaldt, rått, grått og vått vær, og mørke som ligger som et gammelt grått ullteppe over verden. Det har ikke en gang vært litt hvit snø til å lyse opp.

Men så en dag stikker det opp noen grønne spirer fra den halvdøde plenen, og et par dager etterpå kan man se det hvite på blomstene – snøklokkene er her! Det første skikkelige vårtegnet kom sammen med fin sol, og jeg nøt årets første utendørs kaffekopp. Vår!

… og så kom vinteren i stedet.

Snøklokkene gir seg heldigvis ikke så lett, og de stikker hodet opp gjennom snøen og blomstrer like forbasket. De vet at litt snø i mars blir borte like fort som den kommer, og at livet alltid er to skritt fram og ett tilbake.

Jeg håper og tror at det er slik med ME-saken også.

 

Fotsenger uten sko funker dårlig

Jeg er inderlig glad for at jeg bor i et land med et velfungerende velferdssystem. Strengt tatt har jeg ingen ting å klage på – men jeg har nå lyst til å klage litt likevel. Det er nemlig slik at enkelte regler er lite fleksible og ikke akkurat henger på greip. For eksempel fungerer fotsenger dårlig hvis man ikke har sko som passer.

Jeg har beskrevet problemene mine med å finne sandaler som passer før – jeg har smale føtter, høy fotbue og overbevegelige ledd – og det bugner ikke akkurat med sko som passer. Derfor kjøper jeg sko når jeg finner dem – og jeg har funnet opptil flere par oppgjennom årene. Mannen min mener at jeg har funnet for mange, og at jeg godt kunne redusere antallet litt. Innerst inne vet jeg at han har rett, når man skal være helt fornuftig – men skal man være helt fornuftig hele tiden? Livet er for kort til å ikke ha fine sko.

Leddene mine er som sagt overbevegelige, og det i kombinasjon med høy fotbue er en oppskrift på å få vondt i føttene. De siste årene har jeg derfor stort sett konsentrert meg om å kjøpe joggesko, siden det er det eneste jeg kan gå i særlig lenge uten at det gjør vondt. Dessverre er det heller ikke så lett å finne smale joggesko, men likevel er skohyllen nå full av gilde farger og dempede såler.

Dessverre holder det ikke med joggesko for å slippe unna smerter i akilleser og fotbue – og i sommer gikk turen til fotlege. Legen sendte meg til ortopedi-ingeniør, og jeg er nå den stolte eier av et par spesiallagde fotsenger, sponset av Nav. Fotsengene er vidunderlige greier som løfter fotbuen, avlaster forfoten,  og demper under hælen. Så langt er alt bra.

Det er bare det at fotsengene også forandrer formen på foten min, og der jeg før kunne skvise min høye, men overbevegelige vrist ned i en sko, er det ikke lenger plass. Jeg kan bare glemme å komme ned i mine smale, pene sko. Det funker med noen av joggeskoene, for der kan jeg ta ut innersålen – men ellers har jeg ikke et eneste par sko som passer med fotsengene i.

Nå skulle ikke det være et problem – for Nav ga meg også vedtak på opptil fire par spesialsko i 2016. Jeg gikk derfor glad og fornøyet til forhandleren for å finne sko.

«Smale føtter…» sa den utrolig hyggelige og hjelpsomme damen. «Det er vanskelig… Men prøv denne, det er den smaleste vi har. Passer ikke den, har vi nok ingen ting til deg.»  De hadde ingen ting til meg. De smaleste skoene som var godkjent av Nav var bredde H – en videre enn de fleste skoene i butikkene. «Vi får ikke lov å ta inn smalere.» sa damen, «Det virker som om Nav mener at de med smale føtter skal kunne kjøpe vanlige sko i butikken.»

Med vedtaket fra Nav kunne jeg kjøpe spesialsko til 600 kroner paret – mens innkjøp av «vanlige» sko ikke sponses. Men sko må man ha – det funker ikke akkurat å teipe sålene fast på bena og gå rundt slik. Fotsenger er null verdt om man ikke også har sko som passer.

Dermed gikk turen til skobutikkene – uten videre hell. Fotsengen bygger 1 cm i hælen, og det gjør at  de aller fleste sko kipper, samtidig som de er for stramme over vristen. Det var som å gå i flip-flopper, bortsett fra at sokken ble gnagd ned i skoen og endte som en rull rundt foten. Fem skobutikker senere var jeg så sliten og oppgitt at jeg hadde lyst å grine. Jeg dro hjem temmelig slukøret. Den eneste trøsten var at jeg har jo joggesko – men man kan ikke gå i joggesko HELE tiden heller, i alle fall ikke i snø og slaps om det en gang blir vinter i år.

Derfor ringte jeg Nav og spurte hva jeg skulle gjøre. «godt spørsmål…» svarte mannen hos Nav. Jeg fortalte at i følge Google finnes det utenlandske sider som selger spesialsko for smale føtter, til og med billigere enn 600 kroner. Ikke tale om, det gikk ikke for meg å importere, skoen måtte være typegodkjent av Nav for import. Derimot kunne jeg kanskje få spesialsydde sko… «Ja, men det koster en formue!» sa jeg. Joda, han kunne forstå at dette virket urimelig. Mannen fra Nav hørtes oppriktig lei seg ut, men hadde ingen gode forslag ut over å skrive ned historien og sende den til Nav, og det skal jeg gjøre.

Så nå kan jeg glede meg til en lang og interessant brevveksling – man må ta de gleder man kan få her i livet.

Hva er ansvaret mitt som blogger?

dsc_3464

Jeg sitter her i min egen stue og skriver, med PCen balansert på knærne, en malende katt på føttene og tekoppen balansert på armlenet på sofaen. Jeg er alene i huset, og settingen er så privat og personlig som det kan få blitt. Det er lett å tenke at det jeg skriver også er helt privat og personlig.

Bloggen min er imidlertid åpen for alle – den ligger der for dem som vil lese, omtrent som avisene gjorde på offentlige biblioteker før. (Kanskje de gjør det fremdeles? Det er lenge siden jeg var på et bibliotek.) Hvem som helst kan lese når de vil.

Fordi avisene er ute i det offentlige rom har de et ansvar for hva de skriver. «Vær Varsom-plakaten» fastsetter etiske normer for hva pressen kan og ikke kan skrive, bl.a. om personvern og kildesjekking. Også bloggere kan knytte seg til PFU, men for 7000,- kroner i året er det mye å betale for en blogger som ikke tjener penger på bloggen sin. Det betyr ikke at bloggere også har et ansvar for hva de skriver, og jo større antall lesere, jo større ansvar. Her er et godt blogginnlegg om denne diskusjonen. I tillegg til å være varsom, er man selvsagt bundet av lover om oppførsel på nett. (Også de som kommenterer på blogger bør vite å oppføre seg, for den saks skyld.)

Når det dreier seg om helse og sykdom, vil jeg likevel hevde at ansvaret er der om det bare er én leser – feil helseråd kan gi store følger.

Når det gjelder «Vær Varsom-plakaten», vil jeg uforbeholdent slutte meg til (minst) to av paragrafene:

«2.2 Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

For egen regning vil jeg legge til:

  • Jeg skal gjøre det klinkende klart at jeg skriver som privatperson, og at jeg ikke har noen som helst økonomisk vinning på denne bloggen.
  • Jeg skal ikke gi råd om helse, behandling eller medisiner. Jeg beskriver min egen erfaring i noen tilfeller – men jeg skal gjøre det fullstendig tydelig at jeg er klar over at den ikke nødvendigvis er overførbar på andre, og vil gjøre klart at ingen må bruke innhold på bloggen i stedet for å rådføre seg med lege.
  • Jeg skal dele informasjon om forskning med stor glede, og når jeg gjør det, forsøker jeg å lenke til de kildene jeg bruker. Etterrettelighet er viktig – særlig når det gjelder ME, der det er forferdelig mye synsing ute og går blant helsepersonell og annet hjelpeapparat. Som pasient er jeg best rustet til å få respektfull behandling hos helsepersonell hvis jeg har fakta i orden, forskningsreferansene klare og vet hva jeg snakker om.

Mange ME-pasienter opplever å møte mistro fra menneskene rundt seg, enten det er venner og familie eller helsepersonell og hjelpeapparat. Ikke bare sliter de med å få den hjelpen de trenger, men de sliter ofte med å få aksept for hvor alvorlig sykdommen er, eller til og med at de er syke. Samtidig finnes det ingen dokumentert kur, og knapt nok behandlinger som kan dempe symptomene.

Man blir sårbar i en slik situasjon. Sårbar og fortvilet – og mange med ME går gjennom en tung sorgprosess før de forsoner seg med sykdommen. Mens jeg selv gikk gjennom prosessen var jeg, og sikkert mange andre i samme situasjon, på vill jakt gjennom internetts mer eller mindre seriøse hjørner på leting etter NOE – en annen sykdom som kunne behandles eller en mirakelkur.

Jeg VILLE ikke ha en kronisk sykdom. Jeg VILLE bli frisk.

Internett tilbød mange svar, eller i det minste mange personer som mente de hadde svaret, og hevdet sitt syn med store bokstaver og uten rom for tvil. Jeg må innrømme at jeg forsøkte en del av det som ble foreslått, uten at det hadde nevneverdig effekt (jeg er heldigvis for skeptisk til å hive meg med på en del andre greier, og slapp å bli verre) – og etter hvert begynte mitt skeptiske jeg å spørre: Hvor kommer dette fra? Jeg har sendt det spørsmålet til bloggere, og opplevd å bli henvist til andre blogger, som har sendt meg rundt til en annen blogg. Flere skriver at «forskningen viser…», men svært få kan vise til den forskningen de viser til – eller så viser de til en enkelt artikkel, og ser gladelig bort fra de flere hundre artiklene på samme emne som viser noe annet.

Jeg HAR funnet ting som hjelper meg… Det vil si: Jeg TROR de hjelper meg. Jeg er jo en forsøksgruppe på én, uten kontrollgruppe. Det er umulig å vite hva som hadde skjedd hvis jeg hadde latt være å gjøre det jeg gjorde, og selv om jeg spiste noe og ble bedre i samme tidsrom, behøver ikke det være annet enn rene tilfeldigheter. Derfor anbefaler jeg ingen ting av kurer eller medikamenter – jeg skriver ikke om dem en gang.

Jeg har skrevet om mine personlige erfaringer med LDN og med bruk av pulsklokke, begge ting som jeg opplever som nyttige – men dette er MINE erfaringer, og jeg vil ikke være så arrogant at jeg tror at min oppfatning av virkning nødvendigvis er reell, eller at den er gyldig for alle.

Pasienters enkelthistorier er viktige – selvsagt er de det. Enkelthistorier kan vekke forskeres interesse – og det var årsaken til at Fluge og Mella fattet interesse for Rituximab. Det er i tillegg så lite forskning på ME at vi pasienter ofte har lite annen informasjon enn hverandres erfaringer – og vi må lytte til hverandre med åpenhet og respekt.

Dermed er vi tilbake til bloggerens ansvar for å gi en nyansert og etterrettelig framstilling – og at bloggeren er åpen for at det er mulig at hans/hennes opplevelse ikke er allmengyldig. ME-foreningen  brukerundersøkelse fra 2012 er et godt eksempel på dette. Som man ser av grafen under, er det alltid noen som melder at det har hatt bedring eller stor bedring av en behandling – men også noen som har opplevd alvorlig forverring.

graf kognitiv
Opplevelse av effekt av behandlinger, ME-foreningens brukerundersøkelse 2012. Undersøkelsen og rapporten ble utarbeidet av universitetslektor ved NTNU Gunn Bringsli, seniorrådgiber Bjørn Kjetil Getz Wold i Statistisk sentralbyrå og  sosiolog Cathrine Eide Westerby.

Derfor er det så viktig å IKKE anbefale noe, selv om det hjalp deg selv. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at det er en risiko forbundet med ulike behandlinger, og at for enkelte behandlinger / terapier ser  risikoen for forverring ut til å  være større enn sjansen for bedring. Forhåpentligvis vil vi en dag ha en test som kan skille mellom ulike undergrupper av ME, og som kan si noe om hvem som har virkning av hva – men til den tid får vi være forsiktige.

Men det er en glede i det og – å lære å uttrykke seg presist og korrekt, og klare å ikke komme med påstander der man ikke har grunnlag for det.