Kategoriarkiv: Dyr og fugler

Dyr gir mange gleder, både tamme og ville (dyr og opplevelser)

Vår!

vaarblogg3

Det er vår!

Jeg påpeker forbløffet og opprømt til alle som vil høre: «Er ikke dagen lyse og lange! Har du lagt merke til det?» man skulle ikke tro at det ble vår hvert år…

vaarblogg8

vaarblogg4

Så tidlig som i år har jeg sjelden sett det. Rosene har store skudd allerede, og det er bare begynnelsen av mars. Snøklokkene har allerede blomstret lenge ute, og forsythiagrenene som jeg tok inn for en uke siden blomstrer som bare det inne. Hasssel og or står med lange gule rakler, og gåsungene har tittet fram av skallet.

vaarblogg7

vaarblogg6

Jeg stoler ikke helt på våren ennå likevel. Sildrebekken bak huset er i skyggen, og der er det istapper i vannet og rim i gresset. Det kan ennå bli snø og frost.

vaarblogg1

vaablogg2

Da gjelder det enda mer å nyte solen og varmen mens den er der, og jeg setter meg med kaffekoppen i solveggen og samler litt D-vitaminer etter en lang vinter.

Det er vår!

På tur på andres bein

hostturblogg8lite

Jeg har alltid likt meg på tur, og vært en ivrig bruker av skog og mark, enten på sykkel eller til fots. Nå har MEen gjort at beina ikke fungerer så godt lenger, og lange turer fungerer ikke i det hele tatt – i alle fall ikke på egne bein. Da er det fantastisk å få lov til å låne andres! Fjordingen Aliss bor på en gård i nærheten, og bærer meg velvillig ut i naturen, med velvillig tillatelse fra sin eier. Jeg er utrolig takknemlig for den sjansen til å være ute på tur, og for godt selskap – og særlig når det er på en aldeles blankskurt og skinnende høstdag.

hostturblogg7lite

hostturblogg9lite

hostturblogg6lite

hostturblogg5lite

hostturblogg4lite

hostturblogg3lite

hostturblogg2lite

hostturblogg1lite

 

Rare dyr

Alle dyr er rare. Mennesker er dyr, så vi er også rare, til tider, men det er tross alt – til tider – lettere å forstå seg på sin egen art.

Katter derimot, er tidvis umulig å forstå seg på, og det er kanskje derfor de er så fascinerende.

Hvorfor liker katten min for eksempel å sitte ute og se inn?

mims5

 

Den forrige katten likte å sitte inne og se ut. Hvorfor er hun livredd for støvsugeren? Hvorfor sitter hun på fanget når jeg ser på TV i godstolen, men ikke når jeg sitter i sofaen?

mims4

 

Hvorfor ruller hun seg når hun vil løftes opp?

mims1

 

mims2

mims23

 

Hva kan hun sitte å se på i gresset i lange tider?

mims22

Hvorfor vil hun ikke bruke kattesengen hun fikk? Hvordan kan det ha seg at vi ikke aner hvor hun er, men det øyeblikket mannen min setter seg i stolen ved siden av skapet der godteposen oppbevares, så er hun der? Hvor har hun vært når hun kommer hjem og det lukter peisbål av henne?

Jeg vet ikke.

Jeg kommer aldri til å forstå henne.

Jeg vet bare at hun er årsak til stor daglig glede.

 

Svanesjøen

Jeg var rundt 12 år den gangen foreldrene mine tok meg med i operaen for å se ballett første gang. det var svanesjøen, og jeg ble fullstendig trollbundet. Eventyret med den tragiske slutten, musikken, kostymene – det var noe bådet for hodet, øyet og øret. I mange uker etterpå danset jeg rundt hjemme, og drømte om å bli ballerina. Det ble jeg nok ikke, men gleden over musikk og dans har holdt seg.
Mange år senere tok jeg med min dengang åtte år gamle datter for å se svanesjøen. Hun satt pent og stille, men mellom hvert nummer hvisket hun til meg: «Er det slutt nå?» Jeg begynte å bli redd for at hun kjedet seg, og syns det var leit at hun ikke hadde samme glede av stykket som jeg – men det hadde jo vært et forsøkt verdt. Overraskelsen var derfor stor da jeg endelig svarte «Ja, nå er det slutt.» og hun begynte å gråte. «Jeg vil en det en gang til!» tutet hun.
Det blir ikke så mange turer for å se på dans lenger, både fordi jeg bor lenger unna, og fordi det rett og slett er for slitsomt.
Selv om det ikke blir Svanesjøen på operaen, kan jeg glede meg over min egen lille svanesjø rett utenfor huset. Litt før i vår var det i alle fall 20 stykker her – og og i går kom sannelig et par med to unger. Jeg legger på lyden fra balletten, og koser meg med videosnutten av «mine» svaner.

Pussige puser

mimsblogg1

Jeg er veldig glad i katten min. Hun er det perfekte kjeledyr for en ME-pasient, på veldig mange måter; hun går inn og ut etter eget ønske, og forventer ikke annet enn mat og kos, når det passer henne. Skulle ME-hodet føre til at jeg glemmer å gi tilstrekkelig service, kan du være helt sikker på at hun husker, og sier fra. I tillegg går hun foran med et godt eksempel når det gjelder å få nok hvile – der prioriterer hun beinhardt.

Katter er sære dyr, og det gjør dem fascinerende. Den forrige katten vår likte å sitte inne og se ut, mens denne sitter ute og ser inn. Hun kan sitte på fanget i sofaen, men ikke i lenestolen. Hun vil at mannen min skal gi henne godbiter – der duger ikke jeg.

I det hele tatt har katten trent mannen min svært godt. Hun har egen katteluke, men foretrekker å gå inn og ut gjennom hans rom – særlig om natten. Er hun ute, mjauer hun for å komme inn, er hun inne krafser hun på døren for å komme ut. Mannen min ble til slutt lei, og lurte på hvorfor pusen ikke plaget meg?

Jeg slipper henne ikke inn og ut om natten, sa jeg. Krafser hun på min dør, kommer hun ingen vei. His du slutter å åpne for henne, må hun bruke katteluken i stedet.

Jammen, det er så slitsomt å høre på! sa min bedre halvdel. (Virkelig bedre – langt mer ettergivende og snill enn jeg når det gjelder katteoppdragelse) Likevel gikk han med på at hvis han bare var standhaftig, så ville hun gi seg.

Da natten kom, kom katten og krafset på døren. Krafse, krafse. Stille. KRAFSE, KRAFSE, krafse. Krafse. Stille, og jeg øynet håp, men nei. KRAFSE! Krafse, krafse-krafse! Mannen min holdt ut, og jeg var stolt av ham. Etter lang tid og mange krafs ble det stille, så klikk-klakket det i katteluken, og jeg tenkte – HA! Hun måtte gi seg, så er vi ferdig med det. (Jeg må innrømme at det gjorde godt å få rett.)

Da mjauet det utenfor. Det fortsatte å mjaue. Etter 15 minutter ga mannen min opp og slapp pusen inn vinduet, og ut av soveromsdøren inn i huset. Katta ga ham et blikk som sa: Ikke prøv det der igjen, ellers…! Så gikk hun ut katteluken.

Det er ikke bare jeg som liker katter. Nettet er fullt av dem, og her er noen sære eksempler – som kanskje kan gjøre dage litt lysere.

De 100 viktigste bildene av katter, med interessante betraktninger om hvorfor.

Kunstneren som gjør klassiske malerier «bedre med katter»

For dem som liker det absurde: En katt som jager en andunge, iført haikostyme mens den sitter på en robotstøvsuger:

Og for dem som vil ha det søtt: katt som adopterer kattunger:


mimsblogg2

mimsblogg3

 

De perfekte øyeblikkene

svane9

Jeg har ofte hørt snakk om at man ikke ser skogen for bare trær. Man henger seg opp i detaljer, og glemmer å se helheten. Jeg tror det er like viktig når man har en kronisk sykdom å HUSKE å se detaljene og glemme helheten. Man må ikke bare se skogen og glemme trærne.

Ikke bare når man er syk, forresten. Det er mange situasjoner der det kan være lurt å se på de små ting. Diskriminering, mistro og til og med krig skjer når man glemmer enkeltmenneskene og bare ser gruppen.

Tilværelsen som syk kan bli trist hvis man ikke tar vare på de gode øyeblikkene.

Jeg hadde et slikt øyeblikk i dag. Ti svaner kom seilende forbi, og jeg tok med brød og kamera ned til vannet. Det var magisk, og mens jeg så på dem, var alt helt ålreit.

svane4

svane3

svane1

svane7

svane6

svane5

svane8

svane2

 

Magiske øyeblikk og tilbakeblikk.

plasklite2

Noen har sagt at det ikke finnes den ting denne sykdommen ikke kan ta fra deg… men heldigvis er ikke jeg av dem som har mistet mest, jeg er snarere frisk til å ha ME. Likevel skriver jeg dette innlegget med en stor porsjon selvmedlidenhet – men jeg håper det er tillatt av og til?

Jeg har vært betatt av hester siden jeg var helt liten. Hvis noen spør meg hvorfor, er det vanskelig å svare. Ikke fordi det ikke er grunner nok – det er rett og slett for mange.

Da jeg var yngre var det mestringen, farten og spenningen i ridningen som appellerte mest, med årene har samværet og samarbeidet blitt mer og mer viktig. Lukten og varmen i stallen når hestene tas inn om kvelden, en myk mule mot hånden, lyden av fredelig tygging av høy gir meg dyp glede. Arbeid på ridebanen, turer i skog og mark på hesteryggen har gitt meg noen av de beste øyeblikkene i livet. Det er de øyeblikkene der man føler at man er i balanse med hesten, der både hest og menneske puster ut og slapper av, glade for å være i hverandres selskap.

Da datteren min var 10, begynte hun å ri. Selv var jeg relativt frisk – så vi fant ut at vi ville kjøpe hest sammen. Når barna er små, tenker man jo lett at det er slik det vil være lenge, lenge… Men ingen ting varer evig, eller blir som planlagt. Datteren min ble eldre, og jeg ble dårligere.

Enya er -eller var – min datters (og litt min) hest, og da avkommet reiste for å studere, måtte vi selge henne. Det var for mye jobb, med møkking, foring og stell, rent bortsett fra at hun må ris og trenes. Det var ingen måte å ha hest alene. Vi har funnet et godt hjem til henne, men jeg vil savne henne nå når hun er borte – og være inderlig takknemlig for alle de fine øyeblikkene!

Enya har sin egen blogg: En minnebok for oss.

Nå står Enya på en videregående skole med hestefag – der skal ungdommer lære å ta vare på hest, og lærere og andre ansvarlige slo meg som flotte mennesker, og jeg er sikker på at hun får det bra – likevel gråt jeg noen såre tårer da hun reiste. Et kapittel er over, og det må man bare finne seg i. Men – helsike heller – det må gå an å få lov til å være lei denne sykdommen av og til!

bestevenner

sommerkveld121

truderi2

vinter125

DSC_0544

Hvitveisskog

Uansett hvordan formen er, er det en tur jeg må ta hvert år. Når hvitveisen blomstrer, må jeg til Holtnesdalen på Hurum. Holtnesdalen er et naturreservat, et merkelig landskap av bratte skråninger, edelløvskog og et spesielt mikroklima. Der er det også utrolige mengder hvitveis.

En sen ettermiddag, med gylden ettermiddagssol, lange skygger, og fuglesang på alle kanter. Luften kald i skyggen, men varm i solen. Lukt av våt jord og skog, og hvitveis så langt øyet kan se. Jeg går ikke langt, det er bratt, og formen tillater ikke klatring i kneiker. Heldigvis er det lett å komme til hvitveisen, og det er vidunderlig å bare sitte på en morken trestamme i solen og lytte til svarttrosten, være helt til stede akkurat her og nå, og vite at livet ikke er så verst – tross alt.

For den som måtte lese dette – sett på denne videoen før du ser på bildene. Det er ikke svarttrost, det er Vivaldis konsert i C-dur for piccolo, men den gjør nesten samme nytten. Jeg har hørt musikken omtalt som «engler som plystrer i himmelen», og den kan nok gjøre nytte som fuglesang også.

Når musikken spiller, klikk på et av bildene under, og bli med meg på tur i Holtnesdalen.

Lykkepiller av det store (største) slaget.

«There is nothing better for the inside of a man than the outside of a horse»

Jeg vet rett og slett ingen ting som gir meg slik ro som å lene seg opp mot en varm hesteskulder. Trekke pusten dypt og slippe den ut i et behagelig sukk – og kjenne ar hesten gjør det samme.

Jeg red før (og skal ri igjen!), men et antall virusinfeksjoner det siste året har satt meg tilbake – og i et forsøk på å komme tilbake i form, skynder jeg meg langsomt. Pulsklokken holder styr på meg – piper den, hviler jeg. Alt går i fotgjengerfart.

Heldigvis kan man holde på med hest som fotgjenger også. Jeg begynner faktisk å synes at det er vel så morsomt som å ri. (Det kan ha noe å gjøre med at jeg ikke spretter så godt lenger, og har mindre glede av å falle av.) Uansett – det gjelder å glede seg over det man kan gjøre, fremfor det man ikke kan.

Så – hesteliv som fotgjenger. Jeg har som mål til å lære hesten å apportere, og kanskje får jeg det til. Første skritt på veien er å ikke være redd for ballen, og hun får en godbit og ros hver gang hun tar på den – så får vi bygge videre på det.

Om vi klarer det, er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg kommer hjem fra stallen, glad og fornøyet og med en følelse av å være beriket.

Store, reseptfrie lykkepiller på fire bein!

Løvetann 1

Løvetannen står midt i plenen og formelig peker nese av meg. «Du trodde du luket meg vekk, du, æ-bæ!»

Man skal egentlig hate løvetann. Den er et ugress som sprer seg uhemmet, og som sådan uønsket i hagen – men likevel gjør løvetannen meg så glad. Den er så GUL, og egentlig vidunderlig vakker med sine elegante, taggete blader og lag-på-lag-blomster. Finnes det noe flottere enn en eng full av gull-gule blomster? Frøhodene med sine dunfnugg er jo også et av naturens vidunder.

Det slår meg: Ville ikke vi hageeiere vært lykkeligere om vi dyrket løvetann i stedet for å luke? Løvetann kan spises, de første bladene er fine i salat, og hvis man gidder kan man sette en lystett klokke over, så får man hvite blader som smaker som endive. Sener kan blomstene kan bli til vin. Løvetann er en gammel legeurt, det latinske navnet, Taraxacum officinale, tyder på det.  «Officinale»  betyr at den var brukt i medisinen.

Et smart menneske sa engang noe slikt: Gi meg mot til å forandre det jeg kan, styrke til å tåle det jeg ikke kan forandre, og vett til å vite forskjellen.

Når det gjelder løvetann er jeg i tenkeboksen.

Min datters (og litt min) hest, Enya, er ikke et øyeblikk i tvil: Løvetann er snadder!