Kategoriarkiv: Dyr og fugler

Dyr gir mange gleder, både tamme og ville (dyr og opplevelser)

Hvitveisskog

Uansett hvordan formen er, er det en tur jeg må ta hvert år. Når hvitveisen blomstrer, må jeg til Holtnesdalen på Hurum. Holtnesdalen er et naturreservat, et merkelig landskap av bratte skråninger, edelløvskog og et spesielt mikroklima. Der er det også utrolige mengder hvitveis.

En sen ettermiddag, med gylden ettermiddagssol, lange skygger, og fuglesang på alle kanter. Luften kald i skyggen, men varm i solen. Lukt av våt jord og skog, og hvitveis så langt øyet kan se. Jeg går ikke langt, det er bratt, og formen tillater ikke klatring i kneiker. Heldigvis er det lett å komme til hvitveisen, og det er vidunderlig å bare sitte på en morken trestamme i solen og lytte til svarttrosten, være helt til stede akkurat her og nå, og vite at livet ikke er så verst – tross alt.

For den som måtte lese dette – sett på denne videoen før du ser på bildene. Det er ikke svarttrost, det er Vivaldis konsert i C-dur for piccolo, men den gjør nesten samme nytten. Jeg har hørt musikken omtalt som «engler som plystrer i himmelen», og den kan nok gjøre nytte som fuglesang også.

Når musikken spiller, klikk på et av bildene under, og bli med meg på tur i Holtnesdalen.

Lykkepiller av det store (største) slaget.

«There is nothing better for the inside of a man than the outside of a horse»

Jeg vet rett og slett ingen ting som gir meg slik ro som å lene seg opp mot en varm hesteskulder. Trekke pusten dypt og slippe den ut i et behagelig sukk – og kjenne ar hesten gjør det samme.

Jeg red før (og skal ri igjen!), men et antall virusinfeksjoner det siste året har satt meg tilbake – og i et forsøk på å komme tilbake i form, skynder jeg meg langsomt. Pulsklokken holder styr på meg – piper den, hviler jeg. Alt går i fotgjengerfart.

Heldigvis kan man holde på med hest som fotgjenger også. Jeg begynner faktisk å synes at det er vel så morsomt som å ri. (Det kan ha noe å gjøre med at jeg ikke spretter så godt lenger, og har mindre glede av å falle av.) Uansett – det gjelder å glede seg over det man kan gjøre, fremfor det man ikke kan.

Så – hesteliv som fotgjenger. Jeg har som mål til å lære hesten å apportere, og kanskje får jeg det til. Første skritt på veien er å ikke være redd for ballen, og hun får en godbit og ros hver gang hun tar på den – så får vi bygge videre på det.

Om vi klarer det, er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg kommer hjem fra stallen, glad og fornøyet og med en følelse av å være beriket.

Store, reseptfrie lykkepiller på fire bein!

Løvetann 1

Løvetannen står midt i plenen og formelig peker nese av meg. «Du trodde du luket meg vekk, du, æ-bæ!»

Man skal egentlig hate løvetann. Den er et ugress som sprer seg uhemmet, og som sådan uønsket i hagen – men likevel gjør løvetannen meg så glad. Den er så GUL, og egentlig vidunderlig vakker med sine elegante, taggete blader og lag-på-lag-blomster. Finnes det noe flottere enn en eng full av gull-gule blomster? Frøhodene med sine dunfnugg er jo også et av naturens vidunder.

Det slår meg: Ville ikke vi hageeiere vært lykkeligere om vi dyrket løvetann i stedet for å luke? Løvetann kan spises, de første bladene er fine i salat, og hvis man gidder kan man sette en lystett klokke over, så får man hvite blader som smaker som endive. Sener kan blomstene kan bli til vin. Løvetann er en gammel legeurt, det latinske navnet, Taraxacum officinale, tyder på det.  «Officinale»  betyr at den var brukt i medisinen.

Et smart menneske sa engang noe slikt: Gi meg mot til å forandre det jeg kan, styrke til å tåle det jeg ikke kan forandre, og vett til å vite forskjellen.

Når det gjelder løvetann er jeg i tenkeboksen.

Min datters (og litt min) hest, Enya, er ikke et øyeblikk i tvil: Løvetann er snadder!

Katten min

Er det noe som er bedre enn å ha en varm, malende katt på fanget? Jeg har lest om forsøk som viser at når man klapper på en malende katt, så synker pulsen, stress forsvinner ut av kroppen, og man roer seg ned. (Hvorfor noen kom på å forske på det er en gåte, men det er en annen sak.) Katten er med andre ord en lykkepille med pels og fire ben, og fullstendig reseptfri. Katten må jo være det perfekte husdyr for oss ME-ere. Den klarer seg jo stort sett selv, i alle fall her hvor jeg trygt kan la den gå ut og inn. Mat og vann og kos er alt den krever av meg, og det er jo greit å sørge for. Til gjengjeld gir katten meg selskap, den er min pelskledde varmeflaske, den gjødsler blomsterbedene mine vederlagsfritt, gir meg balansetrening  når den tvinner seg rundt bena mine i trappen, sier fra når jeg har sittet for lenge på PCen ved å drapere seg over tastaturet… og gir meg mange muligheter til refleksjon – hva er det egentlig det dyret tenker? Det er ikke bare meg som lurer på det, og denne videoen forsøker å gi et svar:

http://www.wimp.com/catexistence/