Kategoriarkiv: Klær

Man må ha på seg noe, ellers blir det kaldt

Fotsenger uten sko funker dårlig

Jeg er inderlig glad for at jeg bor i et land med et velfungerende velferdssystem. Strengt tatt har jeg ingen ting å klage på – men jeg har nå lyst til å klage litt likevel. Det er nemlig slik at enkelte regler er lite fleksible og ikke akkurat henger på greip. For eksempel fungerer fotsenger dårlig hvis man ikke har sko som passer.

Jeg har beskrevet problemene mine med å finne sandaler som passer før – jeg har smale føtter, høy fotbue og overbevegelige ledd – og det bugner ikke akkurat med sko som passer. Derfor kjøper jeg sko når jeg finner dem – og jeg har funnet opptil flere par oppgjennom årene. Mannen min mener at jeg har funnet for mange, og at jeg godt kunne redusere antallet litt. Innerst inne vet jeg at han har rett, når man skal være helt fornuftig – men skal man være helt fornuftig hele tiden? Livet er for kort til å ikke ha fine sko.

Leddene mine er som sagt overbevegelige, og det i kombinasjon med høy fotbue er en oppskrift på å få vondt i føttene. De siste årene har jeg derfor stort sett konsentrert meg om å kjøpe joggesko, siden det er det eneste jeg kan gå i særlig lenge uten at det gjør vondt. Dessverre er det heller ikke så lett å finne smale joggesko, men likevel er skohyllen nå full av gilde farger og dempede såler.

Dessverre holder det ikke med joggesko for å slippe unna smerter i akilleser og fotbue – og i sommer gikk turen til fotlege. Legen sendte meg til ortopedi-ingeniør, og jeg er nå den stolte eier av et par spesiallagde fotsenger, sponset av Nav. Fotsengene er vidunderlige greier som løfter fotbuen, avlaster forfoten,  og demper under hælen. Så langt er alt bra.

Det er bare det at fotsengene også forandrer formen på foten min, og der jeg før kunne skvise min høye, men overbevegelige vrist ned i en sko, er det ikke lenger plass. Jeg kan bare glemme å komme ned i mine smale, pene sko. Det funker med noen av joggeskoene, for der kan jeg ta ut innersålen – men ellers har jeg ikke et eneste par sko som passer med fotsengene i.

Nå skulle ikke det være et problem – for Nav ga meg også vedtak på opptil fire par spesialsko i 2016. Jeg gikk derfor glad og fornøyet til forhandleren for å finne sko.

«Smale føtter…» sa den utrolig hyggelige og hjelpsomme damen. «Det er vanskelig… Men prøv denne, det er den smaleste vi har. Passer ikke den, har vi nok ingen ting til deg.»  De hadde ingen ting til meg. De smaleste skoene som var godkjent av Nav var bredde H – en videre enn de fleste skoene i butikkene. «Vi får ikke lov å ta inn smalere.» sa damen, «Det virker som om Nav mener at de med smale føtter skal kunne kjøpe vanlige sko i butikken.»

Med vedtaket fra Nav kunne jeg kjøpe spesialsko til 600 kroner paret – mens innkjøp av «vanlige» sko ikke sponses. Men sko må man ha – det funker ikke akkurat å teipe sålene fast på bena og gå rundt slik. Fotsenger er null verdt om man ikke også har sko som passer.

Dermed gikk turen til skobutikkene – uten videre hell. Fotsengen bygger 1 cm i hælen, og det gjør at  de aller fleste sko kipper, samtidig som de er for stramme over vristen. Det var som å gå i flip-flopper, bortsett fra at sokken ble gnagd ned i skoen og endte som en rull rundt foten. Fem skobutikker senere var jeg så sliten og oppgitt at jeg hadde lyst å grine. Jeg dro hjem temmelig slukøret. Den eneste trøsten var at jeg har jo joggesko – men man kan ikke gå i joggesko HELE tiden heller, i alle fall ikke i snø og slaps om det en gang blir vinter i år.

Derfor ringte jeg Nav og spurte hva jeg skulle gjøre. «godt spørsmål…» svarte mannen hos Nav. Jeg fortalte at i følge Google finnes det utenlandske sider som selger spesialsko for smale føtter, til og med billigere enn 600 kroner. Ikke tale om, det gikk ikke for meg å importere, skoen måtte være typegodkjent av Nav for import. Derimot kunne jeg kanskje få spesialsydde sko… «Ja, men det koster en formue!» sa jeg. Joda, han kunne forstå at dette virket urimelig. Mannen fra Nav hørtes oppriktig lei seg ut, men hadde ingen gode forslag ut over å skrive ned historien og sende den til Nav, og det skal jeg gjøre.

Så nå kan jeg glede meg til en lang og interessant brevveksling – man må ta de gleder man kan få her i livet.

Med hjerte for ME-saken

P1070118

ME-foreningen selger hjerter for ME-saken i nettbutikken sin.

Hver eneste krone ME-foreningen får inn på disse hjertene går til foreningen – hjertene er mitt bidrag til ME-saken.

Hjertene er laget for hånd, og det er ikke to som er helt like. Jeg lager ofte 4 eller fem som ligner, eller går i samme fargeskala, men helt like blir de aldri. I ukene fremover mot jul vil det bli lagt ut nye hjerter hele tiden, så følg med. Hvis det ikke er noe du liker der i dag, er det kanskje noe i morgen 🙂

Hjertene er laget i et plastmateriale – «polymerleire» – som i Norge selges under navnene Cernit, Fimo eller Premo. Modellermassen kommer i alle regnbuens farger, og man kan blande farger og lage mønster på mange forskjellige måter. Man kan lage alt mulig av massen, og her i Norge er nok materialet mest kjent som leketøy for barn, eller av dukkemakere. I mange andre land er polymerleiren i stor grad brukt som smykkemateriale, og det er utrolig hva som blir laget.

Bloggen Polymer Clay daily har en utrolig mengde bilder, og jeg kan sitte i timevis og bla. Selv samler jeg det jeg liker på Pinterest, og er jeg for dårlig til å lage noe selv, kan jeg alltids titte på det andre har laget.

Det er moro å leke med dette materialet, og det er absolutt en ME-vennlig hobby. Leirener rimelig og drøy, man kan legge det fra seg hvis man blir trett, og komme tilbake senere, man trenger veldig lite dyrt verktøy, og leiren kan herdes i en vanlig stekeovn.

Det er også morsomt å lage disse hjertene for en god sak!

Mønstrene på hjertene kommer frem som en følge av hvordan leiren blandes og brettes. Jeg tenkte jeg skulle forklare noen av de vanligste teknikkene:

Mokume Gane er egentlig en japansk metallteknikk. Tynne plater av forskjellige metaller ble lagt lagvis, og bunken ble bøyd, hamret og filt ned til man fikk et tre-lignende mønster i overflaten.
Teknikken kan tilpasses til polymerleire, og det er bare fantasien som setter grenser for hva slags mønster man kan lage.

P1070163 P1050814 P1130060

Millefiori er egentlig en veneziansk glassteknikk. Tynne staver av glass settes/smeltes sammen til et bilde, og staven «reduseres» så den blir lang og tynn, og bildet blir lite. Så kan flere slike komplekse staver settes sammen til nye bilder, osv. Også denne teknikken kan tilpasses polymerleire.

P1050793 P1050838 P1050789

Etterligninger av alle slags materialer er ganske vanlig, fordi det er så lett å blande farger.

P1070123 P1070154

Selvsagt går det an å kombinere teknikker, og det er bare fantasien (og dyktigheten!) som setter grenser for hva man kan gjøre. I bildet på toppen er det både brukt millefiori og mokume gane.

 

 

 

 

Du vet du har ME når…

du vet du har«Du vet du har ME… når du ikke har vært hos frisøren på tre år… og når du er på vei ut døra med maskara på bare ett øye, mens du leter etter brillene du har på hodet, og mobilen du har i hånden»

Du vet du har ME når… ble starten på en av de mest populære trådene noen gang i ME-foreningens voksengruppe på Facebook. Det kom rund 350 kommentarer, noen såre og triste, men de fleste fylt av skikkelig galgenhumor. Jeg er enormt imponert av alle dem som klarer å le av sin situasjon, og som deler sine historier.

Flere ga uttrykk for at flere burde få se disse kommentarene – familie, venner, leger, helsearbeidere… men siden gruppen er lukket, er det vanskelig å få til. Jeg er admin. for denne gruppen, og med tillatelse fra medlemmene laget jeg derfor et dokument der navn er fjernet, og kommentarene er ordnet etter tema.

Dokumentet kan lastes ned og deles av hjertens lyst – eller man kan dele lenken til denne bloggen.

EN helt typisk dag

Hva har du gjort i dag, da? Sier mannen min når han kommer hjem fra jobben. Ingen ting, sier jeg – men det er jo ikke helt riktig. Man har jo gjort noe – og her er en typisk dag i denne ME-pasientens liv:

03.00 Våkner.Krampe i baken. Angrer på at jeg ikke tøyde før jeg gikk og la meg i går. Tøyer skinken som gjør vondt. Legger meg.
03.05 Krampe i leggen. Tøyer leggen. Legger meg.
03.15 Innser at det ikke er noen vei utenom. Tøyer begge beina skikkelig. Legger meg.
03.30 Innser at tøying ikke er nok. Rusler ut på badet og tar Paracet og Ibux, skyller dem ned. Legger meg.
04.00 Hvor lang tid tar det før de forbaskede tablettene virker?
04.30 Jeg må slutte å se på klokken.
06.00 Vekkerklokken ringer. Ikke min vekkerklokke. Sover videre.
08.00 Våkner. Tror ikke det nei.
10.00 Våkner og må på do. Kav umulig å sove mer. Tar morgenens medisiner, tasler ut på kjøkkenet og henter kaffe. Drar med meg kaffe og avis tilbake til sengen.
10.30 Ny kaffe.
11.00 Skjekker mail og facebook med PCen balansert på knærne, fremdeles i sengen. Forsøker å lese en artikkel, men hjernen glir ut. Spiller spill på mobilen i stedet.
11.30 Lager mer kaffe. Tar ut av oppvaskmaskinen mens kaffen lages. Feier kjøkkengulvet. Fremdeles i pysj.
11.40 Legger meg igjen. Forsøker å svare på en mail, men klarer ikke å konsentrere meg. Spiller enda et spill på mobilen.
11.45 Har noen beøkt bloggen min?
11.50 Husker på klesvaksen jeg satte i gang i forigårs,løper ut på badet, tar vasken ut, lukter på den, setter den i gang på nytt. Ser en kopp som skulle opp på kjøkkenet på veien tilbake, tar den opp på kjøkkenet, ser avkommets genser, tar den opp på rommet hennes, finner et glass som skulle vært på kjøkkenet osv.
12.20 Er det ikke på tide å kle på seg snart? Nei… tror ikke det. For slitsomt.
12.30 Dagens høydepunkt! Posten har kommet! Løper ut i pysjamas, og håper at naboene ikke ser meg. Leser posten på sengen.
13.00 NÅ er det på tide å stå opp. Jeg må i butikken. Mangler tannpasta.
13.01 Orker jeg å dusje? Ikke egentlig.
13.02 Håret mitt ser forjævlig ut. Dusjer. Får melkesyre i armene av å vaske håret.  Pusser ikke tenner fordi det er tomt for tannpasta. Legger meg i ti minutter for å hvile etterpå.
13.30 Skriver handleliste. Tannpasta og ferdigpizza.
13.31 Kjører til butikken, uten handleliste. Den har jeg glemt hjemme på benken.
13.40 Hva var det jeg skulle ha, da? Noe til badet? Sikkert toalettpapir. Man trenger alltid toalettpapir. Husker klesvasken.
14.00 Ringer mannen min og ber ham kjøpe tannpasta på veien hjem. «Orker du ikke å handle i dag?» sier han. Jeg orker ikke forklare.
15.00 Har totalt glemt klesvasken.
16.00 Helt sikker på at det er noe jeg har glemt, men husker ikke hva.
17.00 Barn og mann hjemme fra jobb og skole. De vil ha middag. Jeg vil ha middag. Kan noen si fra til kokken?
17.01 Jeg er visst kokken.
17.02 Stirrer tomt inn i kjøleskapet etter inspirasjon. Hadde jeg ikke planlagt noe til middag i dag?
17.03 Ferdigpizza!
17.04 Ferdigpizza sto på handlelisten som jeg glemte på kjøkkenbenken. Ingen ferdipizza.
17.05 Hva har jeg som det går an å lage middag av?
17.06 Middagsingredienser: En pakke bacon, en squash og pasta. Man tager hva man haver.
17.30 Pasta med bacon og squash smaker forbausende bra.
19.00 Mannen min sier: «Jeg må vaske noen skjorter, er det ledig i vaskemaskinen?»   «Jada», svarer jeg, «Jeg skulle akkurat til å ta ut en vask». Tar ut klesvasken før den mugner en gang til.
19.15 Svarer på mail, leser aviser og artikler på nett. Løser sudoku, Hjernen funker greit.
20.00 Bråstopp. Hjernen fungerer ikke i det hele tatt lenger. Stirrer på skjermen og  husker ikke hva det var jeg tenkte. Sjekker facebook i stedet. ME-pasienter klager på konsentrasjonsproblemer og hukommelsesproblemer. Godt å se at det ikke bare er meg.
20.30 Så mange kanaler og så mye jeg ikke har lyst til å se på!
21.00 Ser på likevel.
24.00 Ikke søvnig i det hele tatt.
00.30 Legge meg? OK da. Tar kveldens medisiner, pusser tenner, tøyer ut. Går på vaskerommet og sjekker om jeg tok ut vasken. Den henger pent til tørk. Setter i gang ny vask. Lover meg selv å ta den ut med en gang i morgen tidlig.
00.25 Forsøker å sove, men er helt våken.
OSV.

Vaskelapper til besvær

stryke

Pysjamas er helt klart morgenantrekket – men på et eller annet tidspunkt må selv en stakkars ME-pasient ut av huset, og da bør man helst trekke på seg noe annet? Skjønt hvorfor? Det er ikke mange årene siden avkommet og hennes venninner taslet rundt i Uggs og pysjamasbukse på skolen. Jeg er rimelig sikker på at hvis jeg forsøkte det samme, ville samme avkom himle med øynene og si «Åhhh… MAMMA…!». Bør jeg høre på hva tenåringsdatteren sier? Jeg er usikker. Det var en periode da stort sett alt jeg foretok meg var feil, men de siste årene begynner hun imidlertid å vise tegn til både fornuft, dømmekraft og smak, så i dette tilfellet er det nok best å lytte til kjentfolk. Pysjamasen får bli hjemme.

Klær må kjøpes før de kan brukes. Butikker som selger klær er enten på nett, eller på steder med mange mennesker, skarpt lys og dunkende musikk. Fordelen med nettbutikkene er at man kan handle i ro og mak, stille og med dempet belysning, betale med kredittkort, og få klær som ikke passer hjem i posten. Deretter har man masse styr med å få sendt dem tilbake igjen før fristen – eller ikke. Jeg har heldigvis venninner med litt annen fasong, og hvis ikke jeg får avsetning på feilkjøpene der, så er det alltids Fretex. Fretex må elske meg. Går man i butikkene på handlesentrene kan man prøve klærne før man lar vær å kjøpe dem, noe som er snillere for lommeboken, men mer slitsomt.

Jeg har blitt en innbitt leser av vaskelappen, og leser ofte den før jeg ser på prisen. Klær for en med ME må være lettstelte. Står det «må renses» er det eneste jeg kan si: «Tullru, eller?» Det er ikke bare det at rens er dyrt, men man må komme seg til nærmeste renseri, og deretter klare å holde styr på renserilappen. Sist gang jeg sendte noe til rens, glemte jeg først at plagget var på renseriet, og da jeg endelig kom meg dit for å hente det, var lappen borte. Blikket damen ga meg mens hun lette gjennom hele stativet gjør at det blir lenge til jeg repeterer prosedyren.

«Håndvask» er heller ikke aktuelt, alt skal helst kunne vaskes i maskin. Helst skal det tåle at man glemmer å skifte program, slik at den nye vasken, for eksempel en ullvask, får samme behandling som vasken jeg vasket dagen før, for eksempel sengetøy. Om ikke det er en skikkelig test av såkalt «superwash» ull, så vet ikke jeg. Jeg vil bruke anledningn til å påpeke at også mobiltelefoner burde tåle en liten runde i vaskemaskinen i ny og ne. Og ingen skal kunne komme og si at jeg har svarte penger. Sedler er faktisk trykket på veldig bra pair, det tåler å vaskes opptil flere ganger.

«Strykes» er også ut. Jeg har blitt svært glad i et italiensk merke som lager klær som SKAL se krøllete ut. Aller helst bør klærne kunne kjøres i tørketrommel. Også det er en ypperlig test på om ullplagg er «superwash»!

Jeg må innrømme at jeg elsket å stryke en gang i tiden. Det var noe sensuelt over å henge en glatt bluse inn i skapet, og å ta den på seg morgenen etter – nystrøket bomull mot nydusjet hud. Det var den gang… Nå stryker jeg kun en gang i året – den hvite duken til middagsbordet juleaften. Og det gjør jeg ikke en gang selv.

Sånt har man tenåringsavkom til – og det er jeg glad for!

Pyjamas is the new black!

Som mange andre med ME, foretrekker jeg at dagen begynner skånsomt. Først våkner jeg, bruker litt tid på å forsøke å sove igjen, før jeg må innrømme at jeg faktisk er våken. Deretter følger en periode der jeg forsøker å overbevise kroppen min om det samme. Når hode og kropp er enige om graden av våkenhet, tasser jeg opp på kjøkkenet og henter meg dagens første kopp med kaffe.

Man kan jo ikke gå kliss naken rundt i huset – det er både for kaldt, og noen kunne se meg og bli skremt. Derfor drar jeg på meg pysjamas, og derfor har jeg også investert i mer enn en pysjamas. Det er jo moro å kunne variere bekledningen. Jeg har blårutet flanell, rosa poplin, grå jersey med små julenisser (pysjamas er av en eller annen grunn sesongvare) småblomstret flanell og en rosa sommerpysjamas som ser ut som mormors kjøkkengardiner. Noe for en hver anledning.

Men man kan jo ikke gå i pysjamas hele tiden heller. På et eller annet tidspunkt må man jo opp av sengen. Nå kan man jo faktisk komme seg opp av sengen iført pysjamas, man kan faktisk spise frokost i pysj, ta ut av oppvaskmaskinen og fylle vaskemaskinen, sjekke email og facebook, ta et par telefoner – alt i pysj. Likevel virker det som en almen oppfatning at man før eller siden skal ta av seg pysjen, og iføre seg ordentlige klær. Det har visst noe med selvrespekt å gjøre, sies det, at man kler seg normalt, børster hår, tar på mascara og passende antrekk.

Men hva er passende antrekk for ME? I løpet av arbeidslivet har jeg jobbet både i Norge og England, på forskjellige kontorer med forskjellige mer eller mindre uttalte regler når det gjaldt jobbtøy. Det finnes uskrevne regler for hva man har på seg i begravelse eller bryllup, på vennefest eller på teater. Men hva er passende dagantrekk for en ME-pasient?

Når jeg skal ut å kjøpe klær, finner jeg meg av en eller annen grunn ofte i avdelingen der det henger pene skjørt, bluser og dressjakker. Jeg stryker over en pent sydd blazer og tenker at en dressjakke kommer alltid til å bli brukt… helt til jeg husker på dem som henger i skapet hjemme og sjelden blir luftet. Noen ganger lurer jeg på om jeg underbevisst forsøker å kjøpe meg det gamle livet mitt tilbake – før jeg går og ser meg om etter noe mer anvendelig.

Det er forresten ikke så moro å kjøpe nye klær som det engang var. Det var en gang i tiden man hadde en kropp som fikk klærne til å se fine ut – nå trenger kroppen hjelp av klærne. Heldigvis finnes det en mengde plagg som lover push-up og hold-in. Dessverre er ikke effekten alltid like bra – det som blir pushet opp og holdt inn, tyter som regel ut et annet sted. Der er som det sto i min mormors «Damernes Håndbog» fra 1914: Er man ung og slank trenger man knapt et korsett, men er man kommet i en viss alder, vil de fleste finne et korsett tjenelig. Man skal imidlertid være klar over at et korsett ikke under noen omstendigheter medvirker til at man blir slankere, det vil kun fordele fettet på en mer estetisk måte.

Så da så.

Jeg kjøper meg heller en ny pysjamas. Pysjamasen er et vennlig plagg. Så lenge pysjamasbuksen henger oppe, skal den ikke sitte hverken her eller der, og antrekket skjuler skånsomt både appelsinhud, bilringer, elskovshåndtak, hengerumpe, bingovinger og pupper som for lengst har gitt opp kampen mot tyngdekraften. Når jeg ser meg selv i speilet har jeg ingen anelse om hva som skjuler seg under, så jeg kan opprettholde så mange illusjoner jeg vil om kroppen min.

Selvsagt tar jeg på meg noe annet når jeg skal ut av huset. Det har noe med selvrespekt å gjøre – eller kanskje heller: Det har noe med andres respekt for meg å gjøre. Klær sender signaler, og andre bedømmer deg ut fra hva du har på deg. Det gjør godt å se refleksjonen av meg selv i andres øyne som normal, frisk, vanlig. En person som man tar på alvor, som kan sine ting. Så kanskje dressjakken skal få lufte seg snart likevel, en dag jeg skal til byen?

Men når det gjelder hjemme, og spørsmålet om passende morgenantrekk for ME-pasienter? Det er bare en ting jeg kan si:

Pyjamas is the new black!

Man skal glede seg når man kan!

Man skal finne glede der man kan – og jeg har hørt det sagt at man angrer ofter på det man ikke gjorde enn på det man faktisk har gjort…

Men akkurat i dag står jeg foran speilet og ser på meg selv – og tar inn hele min snart 53 år gamle nakenhet, med appelsinhud, slapp mage etter graviditeter (huden blir aldri den samme), bingovinger eller grvinneheng – (kall det det du vil) og pupper som for lenge siden har blitt offer for tyngdekraften. Jeg ser på meg selv, og er strålende glad for noe jeg ikke har gjort, og at det ingen steder på min dvaskete kropp og slappe hud finnes en eneste tatovering!

(Og jeg lurer på hva ungdommene av i dag tenker når de ser seg selv i speilet om 30 år, når de har appelsinhud og bingovinger selv… thihi. Huff så slem jeg er.)