Kategoriarkiv: Mat og drikke

Mat må man ha, men det er ikke alltid like moro å lage den. Det finnes nok av gleder på dette feltet likevel.

Kaffekos

Det hadde vært godt med en kopp kaffe, gitt, tenker jeg, og tusler opp på kjøkkenet for å se om det er noe igjen på TV-kannen. På kjøkkenet blir jeg møtt av en tom kanne, men ved siden av den står det en kald kopp kaffe – og jeg husker at jeg helte den opp, men så ringte telefonen, og så glemte jeg den helt.

Jeg kunne selvsagt varme kaffen opp i mikroen, men det frister liksom ikke. Nytraktet, velduftende pressekannekaffe er det jeg har lyst på. Jeg heller vann i vannkokeren, og slår den på. Så tar jeg frem min lille, enkopps pressekanne, tar kaffeboksen ut av skapet… Den er tom. Ja, ja, da må jeg en tur ned i boden for å hente mer kaffe.

Kaffen er satt på øverste hylle i boden, selvsagt utenfor rekkevidde for lille meg. Når jeg ser etter, står alt hulter til bulter, hvorfor kan ikke resten av familien følge mitt snedige system for hvor matvarer skal stå? Jeg drar frem en krakk å stå på, og når jeg er der oppe i høyden, reorganiserer jeg hyllene litt.

Hva var det jeg egentlig skulle her i boden? Oppvaskmaskinmiddel var det! Jeg tar med meg en pakke, og går tilbake til kjøkkenet. Der står pressekannen min og ser på meg, så jeg går – målbevisst og uten å se på noe annet – tilbake i boden og henter kaffe. Nå står den i alle fall på riktig sted. Tilbake på kjøkkenet koker jeg opp nytt vann, har kaffe i kannen, søler litt, skal tørke opp – og registrerer at kjøkkenkluten ikke er direkte hygienisk lenger, og det er sannelig ikke kjøkkenhåndklærne heller – jeg rekker vel å hente nye, og stikke de skitne i vaskemaskinen mens vannet koker. Som tenkt, så gjort. Det tar litt mer tid enn planlagt, for det er noe i vaskemaskinen som skal over i tørketrommelen, og sannelig er det ikke noe i tørketrommelen som må brettes, og så står jeg der med en kurv med rene klær, og siden jeg skal opp trappen igjen kan jeg likevel ta den med. Jeg rydder inn i skapet mitt, og må sette meg ned etterpå på sengen –huff, nå ble jeg sliten, og det hadde vært godt med en kopp kaffe… Kaffe, ja!

Vannet er for lengst kaldt igjen og jeg koker opp på ny. Denne gangen står jeg – utålmodig – og venter mens det koker opp. Så heller jeg varmt vann i pressekannen – og der kom jammen postmannen, så jeg går og henter posten mens kaffen trekker. Regning, du! Ja, den er det best å betale før jeg glemmer den! Jeg vet jo hvordan ME-hodet mitt fungerer. Jeg går rett bort til PC-en, og logger inn i nettbanken, samtidig som jeg tar en titt på varslene på Facebook. Jeg rekker ut hånden etter kaffekoppen som står ved siden av PC-en, og tar en slurk – fysjom! Iskald og besk, og det slår meg at DENNE kaffen laget jeg i går… Jeg går tilbake på kjøkkenet, og heller ut den gamle kaffen – og den nye, som nå er kald, den også.

Nytt forsøk. Denne gangen blir jeg sittende mens vannet koker og kaffen trekker, heller den opp i koppen med en gang, og setter meg ned for å lese avisen mens jeg koser meg med en kopp varm, nytrukket kaffe – og glemmer helt den regningen jeg skulle betale.

 

Lignende innlegg:

En helt typisk dag
ME-hode

Mer om våre stakkars ME-hoder, hvis man orker:

Du vet du har ME når…

du vet du har«Du vet du har ME… når du ikke har vært hos frisøren på tre år… og når du er på vei ut døra med maskara på bare ett øye, mens du leter etter brillene du har på hodet, og mobilen du har i hånden»

Du vet du har ME når… ble starten på en av de mest populære trådene noen gang i ME-foreningens voksengruppe på Facebook. Det kom rund 350 kommentarer, noen såre og triste, men de fleste fylt av skikkelig galgenhumor. Jeg er enormt imponert av alle dem som klarer å le av sin situasjon, og som deler sine historier.

Flere ga uttrykk for at flere burde få se disse kommentarene – familie, venner, leger, helsearbeidere… men siden gruppen er lukket, er det vanskelig å få til. Jeg er admin. for denne gruppen, og med tillatelse fra medlemmene laget jeg derfor et dokument der navn er fjernet, og kommentarene er ordnet etter tema.

Dokumentet kan lastes ned og deles av hjertens lyst – eller man kan dele lenken til denne bloggen.

Å jul med din (slitsomme) glede!

Å, jul med din glede?

Glede? Eller et skrekkelig slit?

Da jeg var liten, gledet jeg meg, som alle unger, til jul. Spenningen over hva jeg fikk av gaver var enorm, ventetiden var uutholdelig. Og så var det kakene, som vi ikke fikk røre før juleaften, og mandarinene, som på 60-tallet var veldig dyre og spesielle.

Likevel, når jeg nå tenker tilbake på mitt beste juleminne, er det ikke gaver som først kommer frem. Heller ikke mandariner, selv om de den gang kom innpakket i hvert sitt silkepapir, og man kunne snurre papiret i alle fire hjørner, legge det tilbake over mandarinen og rulle den forsiktig bortover, og si: «SE! En skilpadde!» (Vi var fornøyd med lite, den gangen.)

Det er heller ikke kakene – eller det faktum at min grønnsaksdyrkende, heslkostspisende (og servrende) mor lot alle skrupler fare for et par uker, og serverte deilig, usunn mat. (I januar var det tilbake til raspede gulrøtter, müsli og rå grønnkål.)

Det beste juleminnet er å komme hjem fra kirken kl. 17, til et hus som luktet svakt av grønnsåpe, pepperkaker, ribbe og granbar. Alt var skinnende rent, og det var en stor følelse av fred, glede og ikke minst forventning – og også en følelse at alt var klart og på plass, at hele familien sammen hadde laget denne julen.

De nestbeste minnene er heller ikke av selve feiringen, men av forberedelsene. Vi hadde samlebåndproduksjon av smultringer – søsteren min og jeg kjevlet og stakk ut, far bemannet smultgryten, og mor ordnet og ryddet og la i bokser. Pepperkakebakingen var også familieforetagende, og etter som vi barna ble eldre, ble kakene mer og mer ambisiøse i fasongen og dekoren, til de til slutt ble så fine at ingen hadde råd til å spise dem, og de ble kastet en gang ved påsketider. Derfor laget vi en mengde måner og hjerter og stjerner også, som kunne spises med god samvittighet. (Et år hadde vi mus i pepperkakehuset, men det er en helt annen historie.)

julekaker
Pepperkakepynting på tidlig 60-tall. Jeg trodde ingen så meg…

Fremdeles er det forberedelsene til jul som er det beste ved julen – eller det hadde vært det, hvis jeg ikke hele tiden ble frustrert over at jeg ikke orker alt. Jeg har lyst til å grine i frustrasjon og sinne og ren og skjær utslitthet bare ved tanken på julen. Jeg  begynner å grue meg når julemarsipanen dukker opp i butikkene.

«Kan du ikke bare gjøre mindre, da?» sier mannen min. Det er jo for så vidt et godt råd, men hvor skal jeg kutte ned. Ribben? Jeg er ikke særlig glad i ribbe selv, men mannen min så forskrekket å meg første gangen jeg foreslo å kutte den ut. Ikke ribbe til jul? Men… men… «Men du kan jo kjøpe kaker?» sier han. Kjøpe kaker? Nå er det jeg som stritter mot. De kakene jeg pleier å bake, har de ikke i butikken! Min oldemors oppskrift…! (Min oldemor var husjomfru på et handelssted i Troms. Hennes oppskrifter går ikke ut på at for mye av en god ting er enda bedre, men at det er umulig å få for mye av noe godt. Oppskriften på peppernøtter er på to kilo, hvorav 3 dl fløte.) Dessuten har familien til sammen allergi mot nøtter og egg og intoleranse for laktose…  Så en viss grad av hjemmebakst kommer vi ikke forbi.

«Behøver vi vaske huset? Kan vi ikke bare ta det verste?» Sier mannen min. «Det er f…. meg det vi gjør hele resten av året, og nå er det slik at det som var minst ille er like ille som «det verste»!» «Jooooo…» sier mannen min og ser seg slukøret rundt. «Jo… men man skal jo være snill med dyra i julen. Selv hybelkaniner må vel få feire jul?»

Så er det gavene. Poenget med gaver, syns jeg, er omtanken som ligger bak. Det som varmer mest er at noen har sett og forsøkt å forstå hva du liker og har behov for, og så brydd seg nok til å skaffe akkurat det. «Må du holde på så mye med gavene, da» sier min tålmodige, fornuftige mann. Jeg SER på ham, og kommenterer at med hans butikkfobi, så blir det ikke mange gaver hvis ikke jeg sørger for det. «Hva med nettet da?» sier han.

Han har jo rett, stakkars. Jeg kan ikke lage slik jul som mor laget. Jeg har ikke energi til det – og man skal jo kose seg i julen, ikke ligge som et slakt på sofaen,  for sliten etter forberedelsene til ha glede av det man har forberedt. Likevel er det fryktelig sårt å ikke kunne gjøre det man har lyst til – for ikke å snakke om at man ikke klarer å leve opp til egne forventninger.

Så nå harjeg tatt til vettet, og mannen min og jeg har forhandlet frem kutt i julens energiforbrukbudsjett:

Gaver kan faktisk handles på nett. Det er faktisk HELT utrolig hva man kan finne på nett. Problemet er å finne noen å gi alt til… men jeg tror jeg vet hvem som får denne t-skjorten til jul.

Jeg skal få lov til å bake oldemors allergivennlige peppernøtter og havremakroner, derimot vil julekake og en del småkaker bli kjøpt på butikken. Pepperkaker – se, der er juryen ute enda. Vi får se. Når begge ungene (er studenter unger?) kommer hjem til jul, kan det nok være at vi MÅ ha et pepperkakebakeverksted – men da blir det de som gjør størstedelen av jobben. (Bortsett fra å lime sammen pepperkakehus med knekk. Det er det bare mamma som kan.)

pepperkaker

Det blir svinekam til middag i år. Røkt svinekam lager seg selv i ovnen, det er bare å sette et steketermometer i, og så går resten av seg selv. Jeg lager medisterkaker to uker i forveien, så kan de kose seg i fryseren så lenge.

Og en del hybelkaniner skal få feire jul i fred! Det er de sikkert glad for!

Skikkelig suppekjøkken

suppe

I dag lager jeg suppe til middag, siden jeg er alene hjemme. Mannen min liker nemlig ikke suppe.
«Særlig ikke kjøttsuppe» sier han og gyser.
«Jo…» sier jeg, «men du liker lapskaus veldig godt, gjør du ikke? Det er de samme ingrediensene?»
«Jeg liker bare ikke suppe.» sier han og omgår spørsmålet.
«Ikke kyllingsuppe med nudler en gang?» sier jeg himmelfallen.
«Det er fremdeles kjøttsuppe.» svarer han.
«Thai kyllingsuppe, da? Med kokosmelk og sitrongress…» tennene mine løper i vann ved tanken.
«Kjøttsuppe det også» sier han.
«Tomatsuppe da? Hjemmelaget med hvitløk og…»
Han sukker tungt, for han vil jo slett ikke være vanskelig. «Jeg er ikke glad i suppe idet hele tatt egentlig, dessverre, bortsett fra fiskesuppe. Fiskesuppe er deilig!»

Hvem sa at vi kvinner var vanskelige å forstå seg på?

Men, tilbake til dagen i dag, og min suppe for en person.

Drivehuset bugner av tomater nå i august, og planen er tomatsuppe. Jeg plukker tomater, og finner frem oppskrift, ser at jeg mangler olivenolje, løk og hvitløk, og reiser i butikken for å handle. Vel hjemme rydder jeg bort varene, og begynner å kokkelere.

Nå er jeg av den typen som starter øverst på oppskriften og leser meg nedover etter som jeg jobber. Jeg vet at man bør lese alt sammen først, planlegge, finne frem ingredienser før man starter, og dermed unngå ubehagelige overraskelser, men jeg er altfor sulten og alt for utålmodig.

1 hakket løk… ferdig
4 ss god olivenolje… Å, f…! Olivenolje, jeg visste at det var noe jeg hadde glemt å kjøpe!

Tomatsuppe uten olivenolje? Solsikkeolje? Tomt der også.

OK, altså ikke tomatsuppe, men suppe vil jeg ha, og jeg har husket å kjøpe gulrøtter, endatil økologiske sådanne, og jeg har en oppskrift jeg fikk hos en venninne for mange år siden… så gulrotsuppe! Jeg finner frem oppskriften, og smiler bredt. Den starter med løk! Da er jeg godt på vei allerede. Jeg skumleser videre, det ser ut som om jeg har alt, ingefær, poteter…

Poteter? Tomt. Hvem er tom for poteter? Jeg har da ALLTID poteter?! Men se! Her er det litt rester av sånn potetsalat der man vender nypoteter i olivenolje og persille. Hvis jeg skyller av persillen? Oppi gryten med dem!

Sellerirot? Sto det virkelig sellerirot? Samma det, jeg liker ikke selleri likevel, men nederst i grønnsakskuffen er det en persillerot som kunne trenge å bli brukt. Den må da kunne smake bra sammen med gulrot? Hakk den opp!

Krydderene har jeg heldigvis, i alle fall de fleste. Riktignok spesifiserer ikke oppskriften hvor mye av hvert, så jeg bruker måleenhetene «sånn passe» og «etter smak», og snart dufter det deilig av gryten. Når alt er mørt, drar jeg frem stavmikseren, og kjører til det er en jevn … sørpe. Nåvel, det gjør nytten, og med en klatt creme fraiche blir det riktig bra.

(Notat til meg selv: Hvis noen sier at det er dumt å kjøre stavmikser i gulrotsuppe iført hvit skjorte, har de rett. Må se hva som finnes av orange stoffarge.)

MEN – og dette er det viktigste: Resultatet er fantastisk godt – varmt og tilfredsstillende som bare suppe kan være, passe kryddersterkt og syrlig.

Mannen min vet ikke hva han går glipp av!

Hvis noen er interessert, er oppskriften her:

Evas Gulrotsuppe

Er jo eigen oppskrift, men den er veldig god, og full av smak!!!

1 finhakka lauk, evt. 2-3 sjalottlauk
1-2 fihakka/raspa kvitlauksfedd
1 bit frisk, raspa ingefær
1 pk. (ca. 1 kg) gulrot i bitar
2-3 poteter i bitar
1 stor bit (ca. 2-400 g.) sellerirot i bitar
Kyllingbuljong etter smak

Paprikapulver, spisskummen, sterkt asiatisk karripulver, gurkemeie og litt chili etter smak.

TILBEHØR

Creme Fraiche

Chiliolje

Rundstykker

Surr lauk og kvitlauk i litt olje, og ha i ingefær, gulrot, poteter og sellerirot. Hell over kokande vatn (sparer tid), og ha i både litt buljong og litt krydder medan det kokar. Når alt er gjennomkoka, brukar eg ein stavmiksar slik at grønnsakene blir heilt mosa. Ha i buljong og krydder til du får ønska smak, evt. litt kokande vatn til du får ønska konsistens (Rennande, men nokså tykk)

Server i suppetallerknar med ein dæsj Creme Fraiche i midten, og med ein liten sprinkel av chiliolje rundt og eit godt rundstykke til!

Duften av nybakt brød

brod

Det er få ting som gir meg en så god følelse som et pr nybakte brød på kjøkkenbenken.

Huset er fylt med godlukt, og tennene løper i vann ved tanken på varme, litt smuldrete brødskiver med meierismør som smelter og geitost som synker bløtt, sensuelt og halvsmeltet ned.

Min mormor advarte og sa at man fikk vondt i magen av å spise for ferskt brød. Jeg har siden lest at nyere forskning viser at det er sant – men ikke fordi brødet er skadeligere som ferskt – men det er så godt at man lett spiser for mye. Nybakt brød er godt, og lukten er enda bedre. Jeg bodde i England en periode – der var det en del supermarkeder som hadde eget bakeri, og pumpet lukten fra bakeriet ut på parkeringsplassen og ved inngangen, Bakeriet var selvsagt helt innerst i forretningen… og sultne kunder handler som kjent mer…

Jeg vet at mange med ME sier at de ikke tåler hvete – men heldigvis gjelder det ikke meg. For mye fint mel, derimot, er ikke godt for magen min. Når jeg baker, kan jeg bestemme grovheten selv, og jeg kan slenge oppi  hvetekim og rugmel, både fint og grovt, solsikkekjerner, linfrø, havregryn og annet snadder. Jeg tror brødet mitt er ganske sunt. Og skal man tro denne artikkelen, er skorpen det sunneste.

Det tar tid å lage brød – deigen skal heve to ganger, bakes ut, og heves igjen før de går i ovnen – det tar tre timer fra start til slutt – men det er ikke så mye jobb, egentlig. Mellom hver arbeidsoppgave har jeg en halvtime til å slappe av – og er det noe jeg har nok av, er det tid!

Men det er ikke bare det – brød er en form for hverdagsmagi. Man starter med mel, vann og gjær (og så litt salt og olje og solsikkefrø og sånt) og plutselig har man noe som er nesten levende – en deig som må koses og degges litt med, før den slås hardt ned, eltes og knas og settes i ovnen. Jeg lurer ofte på hvem som først fant på å bake med gjær? Jeg tror kanskje det begynte med et uhell (sikkert samme type uhell som ga oss blåskimmelost) der noe «egentlig» var blitt dårlig, men man kaster jo ikke mat… og så viste det seg at den «dårlige» maten faktisk var bedre enn den «gode». Visstnok brukte man hevet brød i det gamle Egypt. Gjæret øl og gjærbakst har visst mye med hverandre å gjøre.

Når jeg baker, føler jeg meg beslektet med en lang rekke formødre, som brettet opp ermene over bakstetrauet etter at de hadde fyrt opp i bakerovnen. Brød er tradisjon, men jeg priser meg lykkelig for at jeg har varmluftskomfyr, oppvaskmaskin og kjøkkenmaskin som gjør den tunge delen av jobben for meg. Da blir det ikke så mye jobb, egentlig, å fylle huset med godlukt en gang i blant.

(Og jeg tenker at en av de viktigste faktorene i kvinnefrigjøringen var mekaniseringen av husarbeidet!)

EN helt typisk dag

Hva har du gjort i dag, da? Sier mannen min når han kommer hjem fra jobben. Ingen ting, sier jeg – men det er jo ikke helt riktig. Man har jo gjort noe – og her er en typisk dag i denne ME-pasientens liv:

03.00 Våkner.Krampe i baken. Angrer på at jeg ikke tøyde før jeg gikk og la meg i går. Tøyer skinken som gjør vondt. Legger meg.
03.05 Krampe i leggen. Tøyer leggen. Legger meg.
03.15 Innser at det ikke er noen vei utenom. Tøyer begge beina skikkelig. Legger meg.
03.30 Innser at tøying ikke er nok. Rusler ut på badet og tar Paracet og Ibux, skyller dem ned. Legger meg.
04.00 Hvor lang tid tar det før de forbaskede tablettene virker?
04.30 Jeg må slutte å se på klokken.
06.00 Vekkerklokken ringer. Ikke min vekkerklokke. Sover videre.
08.00 Våkner. Tror ikke det nei.
10.00 Våkner og må på do. Kav umulig å sove mer. Tar morgenens medisiner, tasler ut på kjøkkenet og henter kaffe. Drar med meg kaffe og avis tilbake til sengen.
10.30 Ny kaffe.
11.00 Skjekker mail og facebook med PCen balansert på knærne, fremdeles i sengen. Forsøker å lese en artikkel, men hjernen glir ut. Spiller spill på mobilen i stedet.
11.30 Lager mer kaffe. Tar ut av oppvaskmaskinen mens kaffen lages. Feier kjøkkengulvet. Fremdeles i pysj.
11.40 Legger meg igjen. Forsøker å svare på en mail, men klarer ikke å konsentrere meg. Spiller enda et spill på mobilen.
11.45 Har noen beøkt bloggen min?
11.50 Husker på klesvaksen jeg satte i gang i forigårs,løper ut på badet, tar vasken ut, lukter på den, setter den i gang på nytt. Ser en kopp som skulle opp på kjøkkenet på veien tilbake, tar den opp på kjøkkenet, ser avkommets genser, tar den opp på rommet hennes, finner et glass som skulle vært på kjøkkenet osv.
12.20 Er det ikke på tide å kle på seg snart? Nei… tror ikke det. For slitsomt.
12.30 Dagens høydepunkt! Posten har kommet! Løper ut i pysjamas, og håper at naboene ikke ser meg. Leser posten på sengen.
13.00 NÅ er det på tide å stå opp. Jeg må i butikken. Mangler tannpasta.
13.01 Orker jeg å dusje? Ikke egentlig.
13.02 Håret mitt ser forjævlig ut. Dusjer. Får melkesyre i armene av å vaske håret.  Pusser ikke tenner fordi det er tomt for tannpasta. Legger meg i ti minutter for å hvile etterpå.
13.30 Skriver handleliste. Tannpasta og ferdigpizza.
13.31 Kjører til butikken, uten handleliste. Den har jeg glemt hjemme på benken.
13.40 Hva var det jeg skulle ha, da? Noe til badet? Sikkert toalettpapir. Man trenger alltid toalettpapir. Husker klesvasken.
14.00 Ringer mannen min og ber ham kjøpe tannpasta på veien hjem. «Orker du ikke å handle i dag?» sier han. Jeg orker ikke forklare.
15.00 Har totalt glemt klesvasken.
16.00 Helt sikker på at det er noe jeg har glemt, men husker ikke hva.
17.00 Barn og mann hjemme fra jobb og skole. De vil ha middag. Jeg vil ha middag. Kan noen si fra til kokken?
17.01 Jeg er visst kokken.
17.02 Stirrer tomt inn i kjøleskapet etter inspirasjon. Hadde jeg ikke planlagt noe til middag i dag?
17.03 Ferdigpizza!
17.04 Ferdigpizza sto på handlelisten som jeg glemte på kjøkkenbenken. Ingen ferdipizza.
17.05 Hva har jeg som det går an å lage middag av?
17.06 Middagsingredienser: En pakke bacon, en squash og pasta. Man tager hva man haver.
17.30 Pasta med bacon og squash smaker forbausende bra.
19.00 Mannen min sier: «Jeg må vaske noen skjorter, er det ledig i vaskemaskinen?»   «Jada», svarer jeg, «Jeg skulle akkurat til å ta ut en vask». Tar ut klesvasken før den mugner en gang til.
19.15 Svarer på mail, leser aviser og artikler på nett. Løser sudoku, Hjernen funker greit.
20.00 Bråstopp. Hjernen fungerer ikke i det hele tatt lenger. Stirrer på skjermen og  husker ikke hva det var jeg tenkte. Sjekker facebook i stedet. ME-pasienter klager på konsentrasjonsproblemer og hukommelsesproblemer. Godt å se at det ikke bare er meg.
20.30 Så mange kanaler og så mye jeg ikke har lyst til å se på!
21.00 Ser på likevel.
24.00 Ikke søvnig i det hele tatt.
00.30 Legge meg? OK da. Tar kveldens medisiner, pusser tenner, tøyer ut. Går på vaskerommet og sjekker om jeg tok ut vasken. Den henger pent til tørk. Setter i gang ny vask. Lover meg selv å ta den ut med en gang i morgen tidlig.
00.25 Forsøker å sove, men er helt våken.
OSV.

Carpe diem

solfrokost

Jeg kjøpte meg en ring forleden – den er i rustfritt stål, og det står CARPE DIEM på den. Grip dagen! Eller, tenker jeg, gjør det beste ut av ting.

Avkommet vekket meg i dag morges med et fortvilet hyl. Jeg er for sent ute, jeg kommer for sent på jobb, kan du kjøre meg? Kan man si nei? Joda, man kan det, i teorien, eller hvis man vil føle seg som dårlig mor resten av dagen. I praksis hiver man på seg en fleecejakke over pysjen, jerper med seg bilnøkler og briller i farten og kjører, og håper at hodet henger med i svingene.

Det er lett å bli sur når man er ufrivillig morgenfugl, selv om det nesten er sommer og solen skinner. Det hjelper litt å bli kalt «engel» i det avkommet hiver seg ut av bilen, men ikke helt.

Men – Carpe Diem?

Hvorfor grumle når solen skinner? Og kanskje man kan gjøre noe fint ut av denne morgenstunden? Solen har ikke kommet til huset ennå, men skinner på bryggen tvers over veien. Jeg lager meg kaffe, en skive, finner lokalavisen, setter alt på et brett, og går på tur. Bilisten som ser meg rusle langs veien med brett og kaffekanne ser litt rart på meg,men samma det.

Morgenstunden på bryggen blir fredfull og god, solen og lyset gjør noe godt med sjelen, og det er alltid så deilig og avslappende å se ut over vann. Irritasjonen slipper taket, og jeg slapper av, og må innrømme at jeg føler en snev av takknemlighet for at jeg ble dratt opp av sengen. Senere på dagen, når det skyer over og begynner å blåse, er jeg enda mer takknemlig for morgensolstunden på brygga.

Og alt i alt blir det å leve med ME en lekse i å gjøre det beste ut av det, gripe de gode stundene, og ha dem med seg i minnet når det skyer over.