Kategoriarkiv: Planter og blomster

Det gleder meg alltid å se ting gro rundt meg.

Om å se

se2

Hvor mye ser du egentlig av det du ser?

Hjernen vår er en merkelig greie. Behandling av synsinntrykk tar opp mye av hjernens kapasitet, og det er omtrent umulig å tolke alt vi ser hele tiden. Sannsynligvis ser vi ikke mer enn ca. 10% av det vi «ser» til en hver tid. Resten fyller hjernen ut fra minnet – og det er grunnen til at vi av og til ser en katt – som viser seg å være en stein når man ser nærmere etter. Av samme grunn kan vi se uferdige skisser, og likevel se hva som er ment – hjernen vår fyller inn de strekene som ikke er der. Vi er også flinke til å fylle inn når det gjelder ansikter – et kolon og en parentes blir et ansikt.

Vi fyller inn hele tiden, og det er sjelden vi stopper opp og virkelig ser på det vi ser, virkelig bruker øynene, og åpner sinnet for synsinntrykkene. Hvor ofte er vi slik som barn, som ser ting for aller første gang? Den engleske dikteren William Wordsworth skrev:

My Heart Leaps Up

My heart leaps up when I behold
A rainbow in the sky:
So was it when my life began;
So is it now I am a man;
So be it when I shall grow old,
Or let me die!
The Child is father of the Man;
And I could wish my days to be
Bound each to each by natural piety.

Jeg tenker at det er viktig å bevare undringen, og glede seg over sanseintrykkene som om de var nye hver dag – for det kan være at de er det. Du har sett rhododendron før tror du? Men vet du hvilke farge støvdragerne har? Eller prikkene inne i blomsten? Har du lagt merke til bregner, og hvordan de krøller seg før bladene springer ut,  eller hvordan de åpne bladene danner mønster av lys og skygge?

Hvis man ser, virkelig ser, finnes det så mange ting å glede seg over!

se6 se3 se5 se4 se1

Forsythia

forsythia132

Forsythiaen blomstrer. Det er en busk som gjør meg like glad hvert år. Blomstene kommer før bladene, og minner meg alltid på at håp og glede kan springe ut fra ingen ting.

Forsythiaen bringer også frem gode minner. Min mor hadde fødselsdag i slutten av januar, og rett etter nyttår «snek» far seg ut i hagen (litt detektivarbeide ville fort avsløre fotefarene i snøen) og skar grener, som han satte i vann. På mors bursdag «overrasket» han med en bukett nyutsprunget forsythia, og mor ble like glad og overrasket hvert år.

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var det for å ta vare på de gode øyeblikkene, de små gledene som gjør livet lysere. Hvert år minner forsythiaen meg på et slikt øyeblikk. Det skal ikke så mye til for å glede andre, ofte gledes man like mye over den omsorgen og omtanken som ligger bak som over selve saken. Derfor vil jeg bruke anledningen til å sende en takknemlig tanke til alle barn, ektefeller, venner og andre som SER oss med ME, og sier – sett deg, jeg ser du er trett… og som vier omsorg på utallige andre måter. Det er så lett å ta det for gitt – vi må huske å vise at vi setter pris på det.

Det er mange grunner til at jeg må ha en gullbusk i hagen, og alle får meg til å smile.

forsythia131 forsythia134

Hvitveisskog

Uansett hvordan formen er, er det en tur jeg må ta hvert år. Når hvitveisen blomstrer, må jeg til Holtnesdalen på Hurum. Holtnesdalen er et naturreservat, et merkelig landskap av bratte skråninger, edelløvskog og et spesielt mikroklima. Der er det også utrolige mengder hvitveis.

En sen ettermiddag, med gylden ettermiddagssol, lange skygger, og fuglesang på alle kanter. Luften kald i skyggen, men varm i solen. Lukt av våt jord og skog, og hvitveis så langt øyet kan se. Jeg går ikke langt, det er bratt, og formen tillater ikke klatring i kneiker. Heldigvis er det lett å komme til hvitveisen, og det er vidunderlig å bare sitte på en morken trestamme i solen og lytte til svarttrosten, være helt til stede akkurat her og nå, og vite at livet ikke er så verst – tross alt.

For den som måtte lese dette – sett på denne videoen før du ser på bildene. Det er ikke svarttrost, det er Vivaldis konsert i C-dur for piccolo, men den gjør nesten samme nytten. Jeg har hørt musikken omtalt som «engler som plystrer i himmelen», og den kan nok gjøre nytte som fuglesang også.

Når musikken spiller, klikk på et av bildene under, og bli med meg på tur i Holtnesdalen.

Våt vår

Roser og klematis
Roser og klematis
Valmue
Valmue
Astilbe
Astilbe
Perleblomst
Perleblomst
Stormarikåpe
Stormarikåpe
Margeritt
Margeritt
Aurikler
Aurikler

Etter noen deilige dager med solskinn øser regnet ned. Tåken ligger tett over fjorden, og lekteren som frakter tømmer mellom Tofte og Drammen vekker meg med tåkelur tidlig på morgenen. Ikke rart den tuter – jeg kan ikke se den fra land, tåken ligger som et vått, grått ullteppe over alt. For en nitrist dag.

Likevel – når regnet avtar en kort stund, drister jeg meg ut i hagen. Grått er det nok, men det lukter vidunderlig friskt og rent ute, med en krydret undertone av nyutsprunget bjerkeløv, våt jord og noe udefinerbart grønt og livsbejaende. Overalt spirer og gror det. Valmuens hårete blader har fanget tusenvis av ørsmå dråper, som glitrer på tross av gråværet. Astilbene har kobberfargete spirer, og perleblomstene lyser ekstra blått i dag. I stormarikåpens blad ligger det en eneste, stor, perfekt dråpe.

For en deilig dag!

Snøklokker

snoklokker

I dag smeltet snøen unna der snøklokkene står – og sannelig sto de ikke og blomstret under snøen!

Slik føler jeg meg også noen ganger – det «egentlige meg» – den friske, energiske, initiavtivrike, kreative, sportye… (det ser i alle fall slik ut når jeg tenker tilbake) er der fremdeles, blomstrende under snøen. Så håper jeg bare at snøen tiner en dag, og at jeg igjen kan stikke hodet opp i vårsolen.

I mellomtiden gleder jeg meg over snøklokkene!

Med urter

 Oregano

 

Det er noe som morer meg, og det er hvordan vi bruker ord og hvilken betydning vi tillegger ordene – og ikke minst hvilke assosiasjoner ordene vekker.

Tenk på en sjampo, for eksempel. På etiketten står det: «Kun naturlige ingredienser. Med urter.» Da må det jo være sunt og bra, ikke sant? Når vi leser «urter» og «naturlige ingredienser» tenker vi på noe grønt, naturlig, sunt og ekte, gjerne med en duft av lavendel, sitronmelisse eller rosmarin. Eller?

Hva er naturlig? Alt som opptrer i naturen, og som ikke er menneskeskapt? Nå er det slik at det meste i naturen ikke er spesielt sunt for oss, og noe er direkte skadelig. Hvit fluesopp, selsnepe, tysbast og storhjelm kan ta livet av oss i små mengder. Hydrogensulfid – gassen som lukter råtne egg – er helt naturlig. I det hele tatt – vi nevner i fleng.

Urter er ikke så mye bedre. En urt er i grunnen bare en vekst med myk (ikke vedaktig) stengel, der stengelen dør tilbake etter endt vekstsesong. Urter kan være ettårige eller flerårige. Det er imidlertid ikke det folk flest forstår med «urter» – de tenker mer i retning krydder eller tradisjonelle legeplanter – og tenker at krydder og gamle legeplanter må være sunt og godt. Ikke helt. Riktignok har en god del av disse urtene god smak og positiv virkning, men andre er både skadelige og farlige, nettopp fordi de virker. Einerbær i for store mengder skal kunne fremkalle abort, revebjelle øker hjertefrekvensen, arnika kan gi alvorlige allergireaksjoner, og er farlig hvis det tas opp i kroppen. Rød solhatt setter fart i immunsystemet når man er forkjølet – men skal ikke brukes av mennesker med autoimmun sykdom. Man skal vite hvilke urter man bruker!

Selv om en urt har blitt brukt i århundrer er det heller ingen garanti for at den hjelper. Man skal ikke langt tilbake i tid før europeisk medisin var basert på teorien om at vi hadde fire kroppsvæsker – blod, slim, svart galle og grønn galle – og at sykdom kom fra en ubalanse mellom disse «humørene». (Og her er et eksempel på hvordan ord forandrer innhold. Legene mente at de fire humørene eller sinnsstemningene kom fra en overvekt av en kroppsvæske – kolerisk/gul galle, flegmatisk/slim, melankolsk/svart galle, sangvinsk/blod. Var man i dårlig humør, var kroppsvæskene i ubalanse. I dag bruker vi humør i en litt annen betydning.) Tilføre kroppsvæske kunne man ikke, så det gjaldt å drive ut en eller flere – så kan man tenke seg hva slags virkning urtene har: slimløsende, brekkmiddel eller avføringsmiddel. Visstnok tok legene livet av flere enn de kurerte…

En annen teori var signaturlærene, som tok utgangspunkt i at Gud hadde laget en slags rebus i planteriket. Kunne man løse rebusen, visste man med en gang hva en plante skulle brukes til. Fioler har nyreformede blad, og var derfor bra for nyrene… Og man kan jo bare gjette hva denne soppen kunne brukes til?

Jeg mener på ingen måte at det ikke finnes urter som enten har kulinarisk eller medisinsk verdi, eller begge deler – bare at vi skal tenke på at det kan være stor forskjell på hva vi legger i ordene og hva de egentlig betyr  – og at vi kan være HELT sikre på at de som forfatter teksten i reklamer og på pakninger er fullstendig klar over denne forskjellen og utnytter vår godtroenhet helt og fullt! Man kan få mange gode lattere av å bli bevisst på hva som egentlig står i reklamene.

Roser

Roser… blomstenes dronning! Hagen er full av dem, og duften åler seg langs veggen og inn gjennom vinduet mitt – så selv om jeg ligger, kan jeg nyte dem.

Det er så mange, og de er så vakre alle sammen. Uskyldige, blekrosa nyperoser som faller etter en dag, roser med flere kronblad enn et kålhode, skamløst røde, rødmende rosa, blendene hvit, med eller uten torner, bitte små eller prangende store.

De klarer seg stort sett selv – jeg steller pent med dem om våren, med kugjødselkompost og hønsegjødsel før jeg tar frem hagesaksen og brutalt klipper dem ned. «Ta dobbelt så mye som du egentlig har lyst til!» sa min far når jeg mente at det lille, svake skuddet burde få stå bare fordi A) jeg syns synd på det og B) det viste slik pågangsmot. Nå vet jeg bedre. Roser er masochister. De trives med at man er sånn akkurat passe brutal.

Resten av sommeren klarer rosene seg selv – og gir meg uendelig med glede. Form, farge og duft er selvfølgelige gleder – men noen av dem har også en historie som får meg til å glede meg. Ta for eksempel Hurdalsrosen. Den kom sannsynligvis til Norge en gang på 17-hundretallet  som liten stikling, sammen med en nyutdannet prest som hadde studert i Tyskland, i Heidelberg. Rosen ble plantet på en prestegård, trivdes, satte rotskudd… og skuddene ble gitt til kjente og venner, og ble spredt over hele Norge. Når man tenker på at roser ikke formeres ved frø, men ved stiklinger eller rotskudd – så er min Hurdalsrose ikke «barn» av den planten som kom fra Tyskland – men faktisk en bit av samme planten. Og det får i alle fall meg til å smile!

Vårfarger

Hver dag går jeg en runde rundt huset, og sjekker at hagen min fremdeles er der, og det er den jo, som regel. Nå på vårparten er det imidlertid noe nytt å se hver dag – en knopp som har blitt litt større? Gress som har grodd? (ofte på feil sted) En rose som snart springer ut? Og, se – den liljen må ha vokst minst to cm. siden i går!

Mitt favoritt-tre er en japansk viftelønn med røde blad – og da jeg gikk forbi den i dag, så jeg opp – og så hvordan solen skinte gjennom bladene.

Snakk om vårfarger! Det er kanskje ikke akurat de fargene vi forbinder med vår – men like fullt farger som får meg til å smile fra øre til øre!

Ingen tvil om at farger kan gjøre oss glade 🙂

Å se

Vi savner å komme oss ut, å reise, og å ha de store opplevelsene. Selv savner jeg å gå tur i fjellet – åpne vidder, dramatisk natur og stor utsikt. Bare å skrive om det få meg til å lengte – helt syyyykt, som min tenåring ville si. Ja, faktisk, sier jeg. Helt sykt.

I stedet for å gå i fjellet, går jeg ut og ser på sildrebekken bak huset. Ikke store trøsten, men dit orker jeg i alle fall å gå. Og sannelig – der er det jo dramatisk natur likevel, om enn i miniatyr. Der er en liten sandstrand, komplett med kjerringrokkpalme, og der et dramatisk fossefall på hele 25 cm. Jeg setter meg ned på huk og ser. Det er virkelig en fantastisk utsikt, både interessant og detaljert.

Kan man ikke få den man elsker, får man elske den man får, heter det. Jeg har lært meg å bli glad i sildrebekken.

 

 

Grønt

Det er vidunderlig å se at alt blir grønt ute nå på våren. Naturen våkner til liv, og jeg føler en underlig lettelse over å se det – som om jeg har savnet det fryktelig, uten helt å være klar over det.

I så fall er jeg ikke alene om å like å se grønt. Det kan virke som om vi mennesker har behov for å ha grønneplanter rundt oss. Kanskje er det er eldgammelt instinkt som forteller oss at der det er grønt er det mat og vann? Ikke vet jeg, men jeg vet at det gir meg en enorm tilfredsstillelse å se planter vokse og gro rundt meg.

Jeg er ikke alene.  På UMB på Ås er det gjort en studie som viser at det er mindre sykefravær på arbeidsplasser med mye grønne planter inne. Andre undersøkelser viser at pasienter på sykehus kommer seg raskere hvis de har potteplanter på rommet.

Med andre ord, se deg glad på det vårgrønne – og om du ikke orker å komme deg ut, kan en potteplante inne hjelpe på trivselen.