Kategoriarkiv: Planter og blomster

Det gleder meg alltid å se ting gro rundt meg.

Av og til må man skeie ut…

hvit23

Det gjelder å ikke overanstrenge seg, ikke få for høy puls og ikke presse seg. Det er det aller, aller viktigste man må lære når man har ME. Jeg sier det til andre, og jeg sier det til meg selv. Jeg sier det så ofte at man skulle tro jeg kunne det, og visste å holde meg innenfor egne grenser.

Det er bare det at hodet og hjertet ikke sitter på samme sted. Fornuft og følelser blir ikke alltid enige. Selv om det er helt sikkert at man ikke blir lykkelig av å være ufornuftig, blir man heller ikke helt lykkelig av å være fullstendig fornuftig hele tiden. Noen ganger trenger i alle fall jeg å gi litt f…, og gjøre noe som egentlig er litt for mye, men som gleder meg. Så får jeg heller betale for det i etterkant med noen dager ekstra hvile.

Hvitveisblomstringen i Holtnesdalen på Hurum er noe jeg bare MÅ se hvert år. Holtnesdalen er et naturreservat med svære, varmekjære løvtrær. Om sommeren er det som å gå i et grønt akvarium, men om våren, før trærne får blader, er det hvitveisen som regjerer. Den dekker bakken som en grønn og hvit plen mellom trestammene. Det er så vakkert og trolsk at jeg nesten får gåsehud.

Det er bratt opp og bratt ned, og pulsen går nok litt høyt. Det får gå for i dag. I morgen skal jeg hvile, og kanskje i overmorgen også. Jeg er helt klar over at jeg må betale for å være uforsiktig, derfor gjør jeg det ikke ofte. Det ville være svært, svært dumt – men av og til er det verdt det!

hvit18

hvit22

hvit21

hvit19

hvit17

hvit16

hvit13

hvit09

hvit11

hvit07

hvit10

hvit05

hvit03

hvit04

hvit01

 

Reklamer

Høstfarger

blogghost1

blogghost2

blogghost3

blogghost4

blogghost5

blogghost6

blogghost7

Tindrende sol, himmel som er så blå at den ser nyvasket ut, temperaturer som er uvanlig milde for oktober, og høstfarger som får en til å tro at noen har tent på trærne.

Man skulle jo vært på tur i skogen, så klart. Det orker jeg ikke akkurat nå, men jeg kan stoppe bilen langs veien, og gi meg selv tid til å se, til å drikke inn fargene med øynene, kjenne solen mot huden, og sørge for at batteriene er fulladet før vinteren.

Pelargoniaglede

pelargonia2

Egentlig så er jeg ikke så glad i overraskelser og spenning lenger, det er for slitsomt. Det er faktisk så ille, at jeg unnskydler meg og går og lager en kopp te eller løper på do når krimserien jeg ser på blir for spennende.
Litt spenning i hverdagen må man imidlertid ha, og noen hyggelige overraskelser er heller ikke av veien, bare de ikke kommer for brått på.

Pelargoniastiklingene mine er et godt eksempel på håndterbar spenning.

Jeg liker pelargoniaer. De er så enkle å ha med å gjøre, og så tolerante overfor et ME-hode som ikke alltid er like flinkt til å vanne regelmessig. Uansett står de der og blomstrer trofast gjennom sommeren – i en lang rad potter på terassen.

Men det var det med spenningen:

Det begynner om høsten når temperaturen begynner å nærme seg null, og utepottene må inn i hui og hast. Selvsagt sier jeg til meg selv hvert år at til NESTE år, da skal det skje i ordnede, planlagte former, på dagtid og i ro og mak… Men, hvert år kommer frosten som juleaften på kjerringa (hva? Allerede nå?), og hvert år er det en panikk for å få pottene i hus sent på kvelden før første frostnatt. En del av prosessen er å klippe pelargoniaene ned før de settes bort for vinteren. Så står jeg der og klipper fort og intenst mens mannen bærer potter, og eter en stund står jeg der med en haug med avklippede grener, og tenker – det er da for ille å kaste disse? Jeg har masse småpotter i drivhuset, og jeg kan jo sette noen stiklinger? Det er jo bare å putte stilken i jord! Som sagt så gjort, og noen timer senere står det en rad med stiklinger i vindusposten.

Hvert år sier jeg meg til meg selv at i år – I ÅR – skal jeg sortere det jeg klipper av, og merke dem, slik at jeg vet hva jeg har tatt stiklinger av, men hvert år – i hui og hast og høstmørke – blander jeg og roter det til, og når stiklingene står der i pottene sine, har jeg ikke filla greie på hvilke som er røde, hvite eller rosa.

Det er her spenningsmomentet kommer inn. Det er nemlig ikke alle stiklingene som kommer. Noen slår ikke rot, mens andre formelig strutter av pågangsmot og livsglede. Gjennom vinteren vokser de seg store og fine, og på vårparten får de flytte ut i drivhuset. Det er ikke før et godt stykke ut på sommeren at de begynner å sette knopper. Da er det spennende å se hva som kommer. Hva har overlevd?

Det er en håndterbar spenning.

I år kom de flotte, dyprøde igjen, og en gammeldags rosa, og det er ennå noen som står der uten å ha vist sin sanne farge. Hver dag må jeg ut og kikke, og håpe på en liten, hverdagslig pelargoniaoverraskelse.

pelargonia3

Om å se

se2

Hvor mye ser du egentlig av det du ser?

Hjernen vår er en merkelig greie. Behandling av synsinntrykk tar opp mye av hjernens kapasitet, og det er omtrent umulig å tolke alt vi ser hele tiden. Sannsynligvis ser vi ikke mer enn ca. 10% av det vi «ser» til en hver tid. Resten fyller hjernen ut fra minnet – og det er grunnen til at vi av og til ser en katt – som viser seg å være en stein når man ser nærmere etter. Av samme grunn kan vi se uferdige skisser, og likevel se hva som er ment – hjernen vår fyller inn de strekene som ikke er der. Vi er også flinke til å fylle inn når det gjelder ansikter – et kolon og en parentes blir et ansikt.

Vi fyller inn hele tiden, og det er sjelden vi stopper opp og virkelig ser på det vi ser, virkelig bruker øynene, og åpner sinnet for synsinntrykkene. Hvor ofte er vi slik som barn, som ser ting for aller første gang? Den engleske dikteren William Wordsworth skrev:

My Heart Leaps Up

My heart leaps up when I behold
A rainbow in the sky:
So was it when my life began;
So is it now I am a man;
So be it when I shall grow old,
Or let me die!
The Child is father of the Man;
And I could wish my days to be
Bound each to each by natural piety.

Jeg tenker at det er viktig å bevare undringen, og glede seg over sanseintrykkene som om de var nye hver dag – for det kan være at de er det. Du har sett rhododendron før tror du? Men vet du hvilke farge støvdragerne har? Eller prikkene inne i blomsten? Har du lagt merke til bregner, og hvordan de krøller seg før bladene springer ut,  eller hvordan de åpne bladene danner mønster av lys og skygge?

Hvis man ser, virkelig ser, finnes det så mange ting å glede seg over!

se6 se3 se5 se4 se1

Forsythia

forsythia132

Forsythiaen blomstrer. Det er en busk som gjør meg like glad hvert år. Blomstene kommer før bladene, og minner meg alltid på at håp og glede kan springe ut fra ingen ting.

Forsythiaen bringer også frem gode minner. Min mor hadde fødselsdag i slutten av januar, og rett etter nyttår «snek» far seg ut i hagen (litt detektivarbeide ville fort avsløre fotefarene i snøen) og skar grener, som han satte i vann. På mors bursdag «overrasket» han med en bukett nyutsprunget forsythia, og mor ble like glad og overrasket hvert år.

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var det for å ta vare på de gode øyeblikkene, de små gledene som gjør livet lysere. Hvert år minner forsythiaen meg på et slikt øyeblikk. Det skal ikke så mye til for å glede andre, ofte gledes man like mye over den omsorgen og omtanken som ligger bak som over selve saken. Derfor vil jeg bruke anledningen til å sende en takknemlig tanke til alle barn, ektefeller, venner og andre som SER oss med ME, og sier – sett deg, jeg ser du er trett… og som vier omsorg på utallige andre måter. Det er så lett å ta det for gitt – vi må huske å vise at vi setter pris på det.

Det er mange grunner til at jeg må ha en gullbusk i hagen, og alle får meg til å smile.

forsythia131 forsythia134

Hvitveisskog

Uansett hvordan formen er, er det en tur jeg må ta hvert år. Når hvitveisen blomstrer, må jeg til Holtnesdalen på Hurum. Holtnesdalen er et naturreservat, et merkelig landskap av bratte skråninger, edelløvskog og et spesielt mikroklima. Der er det også utrolige mengder hvitveis.

En sen ettermiddag, med gylden ettermiddagssol, lange skygger, og fuglesang på alle kanter. Luften kald i skyggen, men varm i solen. Lukt av våt jord og skog, og hvitveis så langt øyet kan se. Jeg går ikke langt, det er bratt, og formen tillater ikke klatring i kneiker. Heldigvis er det lett å komme til hvitveisen, og det er vidunderlig å bare sitte på en morken trestamme i solen og lytte til svarttrosten, være helt til stede akkurat her og nå, og vite at livet ikke er så verst – tross alt.

For den som måtte lese dette – sett på denne videoen før du ser på bildene. Det er ikke svarttrost, det er Vivaldis konsert i C-dur for piccolo, men den gjør nesten samme nytten. Jeg har hørt musikken omtalt som «engler som plystrer i himmelen», og den kan nok gjøre nytte som fuglesang også.

Når musikken spiller, klikk på et av bildene under, og bli med meg på tur i Holtnesdalen.

Våt vår

Roser og klematis
Roser og klematis
Valmue
Valmue
Astilbe
Astilbe
Perleblomst
Perleblomst
Stormarikåpe
Stormarikåpe
Margeritt
Margeritt
Aurikler
Aurikler

Etter noen deilige dager med solskinn øser regnet ned. Tåken ligger tett over fjorden, og lekteren som frakter tømmer mellom Tofte og Drammen vekker meg med tåkelur tidlig på morgenen. Ikke rart den tuter – jeg kan ikke se den fra land, tåken ligger som et vått, grått ullteppe over alt. For en nitrist dag.

Likevel – når regnet avtar en kort stund, drister jeg meg ut i hagen. Grått er det nok, men det lukter vidunderlig friskt og rent ute, med en krydret undertone av nyutsprunget bjerkeløv, våt jord og noe udefinerbart grønt og livsbejaende. Overalt spirer og gror det. Valmuens hårete blader har fanget tusenvis av ørsmå dråper, som glitrer på tross av gråværet. Astilbene har kobberfargete spirer, og perleblomstene lyser ekstra blått i dag. I stormarikåpens blad ligger det en eneste, stor, perfekt dråpe.

For en deilig dag!