Darjeeling

Bare navnet får meg til å tenke på disige Himalaya-fjellsider, drivende skyer og yrende regn, solkinn over glinsende grønne te-busker – camelia sinensis (bare ordet er jo en liten glede!) og frisk luft. Det er i alle fall slik det ser ut på bildene jeg har sett fra dette området i India.

Darjeeling er teens champagne, men her er det tefarmer og ikke vingårder. Tegårdene som selger teen under eget navn, og omtalen av disse teene er som omtalen av vin – undertoner og overtoner, aroma og fylde., for- og ettersmak.

For meg holder det at Darjeeling er godt, og aller best er «first flush»-  den første teen som plukkes hver sesong. Den er dyr, så jeg behandler den med andakt og ærefrykt. Jeg varmer koppen først med kokende vann, legger tebladen i silen, tømmer koppen, legger silen oppi, og heller over friskt, kokende vann – og lar det stå og trekke. Så står jeg og ser på at tebladene folder seg ut i det varme vannet, og at væsken i koppen forandrer farge til den er vidunderlig ravgylden mot det hvite porselenet. Dette er te som fortjener en pen kopp!

Jeg tar tekoppen med meg til godstolen, og løfter den opp og snuser inn før jeg smaker, og det ER overtoner og undertoner her, frukt og sol, og en liten forfriskende, snærpete bitterhet som balanserer det hele. Jeg lukker øynene og nyter, kjenner varmen spre seg i hele kroppen. Jeg holder den store koppen med begge hender, og varen gjør at smerten i leddene glir ut av bevisstheten. Akkurat her, og akkrat nå, er alt i grunne ganske ålreit.

Mmmmm – darjeeling.

I dag gleder jeg meg over – hvitveis

Holtnesdalen på Hurum, april 2012

Det ligger tepper av hvitveis over skogbunnen bak huset jeg bor. De lukker seg i gråvær, men åpner seg mot solen, og synet av dem får meg til å innse at det kommer sol og sommer, og at da blir alt – muskel- og leddverk, humør og livet sånn helt generelt – så mye, mye bedre.

Noen hvitveis har funnet veien inn i blomsterbedene mine, der de står og lyser ved siden av knallblå scilla. Jeg trenger ikke å gå langt for å se dem, og det er jo greit når man er i dårlig form.

Dagens lille glede – hvorfor?

For en tid tilbake spurte ME-foreningen sine følgere på Facebook hva som gjorde hverdagen lettere for dem – og denne bloggen er inspirert av det spørsmålet.

«Det er ingen ting denne sykdommen ikke kan ta fra deg» sa en kjent lege om ME. Man mister arbeidsevne, og med det arbeid. Man blir sliten av lyd og lys, man orker ikke samvær med venner slik som før – og noe av omgangskretsen forsvinner.Man klarer ikke å dyrke hobbyer eller å trene, eller å konsentrere seg om å lese eller se på film. Man pendler mellom sofa og seng, og av og til blir det bare seng. Det verker over alt, og alt er bare elendighet. Det er lov å synes synd på seg selv. Man har grunn til det. Av og til har man behov for å rase, hyle, kaste noe i veggen (jeg anbefaler noe som ikke knuser eller setter stygge merker, det blir bare arbeid av det…) – men man ikke gjøre det hele tiden heller.

Jeg blir lei av å høre at jeg skal tenke positivt. Hva er positivt med ME? Hvorfor skal jeg gå og late som jeg er glad? Det blir jo bare en ekstra bealstning, det å skulle skjule det jeg føler.

Derimot – det føles godt å være glad, og å føle at smilet sprer seg i fjeset. Skal man klare å leve med sykdommen, må man også ha noen gleder i livet. De behøver ikke være store – små gleder er også gleder. Det gjelder bare å finne dem, stoppe opp og SE dem, la smilet spre seg i ansiktet og si: Dette gjør meg glad!

Jeg lover ikke at jeg kommer til å legge ute en ny glede hver dag, men så ofte jeg kan, skal det komme små, nye gleder her.

Ta vare på de små gledene og de gode øyeblikkene