Stikkordarkiv: bil

Si meg, tror du jeg gjør dette med vilje?

Det skal lønne seg å jobbe, sier politikerne… og jeg tenker…

Jeg har en venninne som en gang gjorde noe jeg virkelig beundrer.

Hun var relativt nyutdannet, med to små barn, boliglån, trang økonomi, og som tilfellet ofte er i slike sammenhenger – en bil som hadde sett bedre tider, og som var blitt temmelig temperamentsfull på sine gamle dager. Særlig dårlig likte bilen råkalde høstmorgener. Da ville den helst ikke starte, og fikk man først startet den, måtte man lirke forsiktig med choken og gassen, ellers stoppet den igjen, og da var det ikke nok kraft i det eldgamle og nesten utladete batteriet til å få startet den igjen.

Så var det en råkald høstmorgen hun var på vei til jobb via barnehagen at en litt aggressivt utseende BMW la seg rett opp i baken på henne på veien, og ga alle tegn på at han syntes at det å holde fartsgrensen var lusekjøring. Min venninne ble stresset, og i en rundkjøring tråkket hun litt for hardt på gassen, kvelte motoren, og der sto hun. Mens hun fortvilet forsøkte å få start på bilen igjen, la fyren bak seg på hornet.

Min venninne hadde hatt en stressende morgen, sånn som man bare har med to grinet småunger når mannen samtidig ikke finner sokkene sine, og nå sprakk hun. Hun gikk ut av bilen sin, bort til den fremdeles tutende BMWen, og banket på vinduet. Da han rullet det ned sa hun, pent og høflig:

«Si meg, tror du jeg gjør dette med vilje?»

«Nei…»

«Hvorfor tuter du da?»

Jeg har lyst til å spørre våre kjære politikere, de som snakker om at «det skal lønne seg å jobbe» og mener at «det skal ikke lønne seg å være syk.» det samme. Tror dere jeg gjør dette med vilje? Tror dere jeg har valgt å være ufør?

Ikke?

Hvorfor settes det da så stort fokus på å presse de uføre tilbake i jobb?

Hvis vi uføre var uføre fordi vi var late og ikke gadd å jobbe, kunne jeg forstå det, men det er ikke slik. Jeg er ufør fordi jeg er syk, og mindre penger betyr ikke at jeg blir friskere, det betyr bare at jeg får mindre penger.

I hele debatten slår det meg at fokus er så enormt på å få de uføre tilbake i jobb, og at så lite blir sagt om hvorfor de ikke er i jobb. Hvorfor kom de aldri inn i arbeidslivet? Hva gjorde at de falt utenfor? Begynte man å se på det, ville det kanskje gå opp for politikerne at de uføre er svært, svært ulike, og at det trengs fleksible tiltak for å få dem i jobb – eller forhindre at de aldri får en.

Noen trenger tilrettelegging fysisk, slik at de kan arbeide selv om det har et fysisk handicap. Jeg har møtt en dame med krykke og doktorgrad som ikke fikk jobb når arbeidsgiver så krykken. (Nav sendte henne på kurs i å skrive CV.)

En person med ADHD trenger kanskje å få støtte gjennom studiene slik at vedkommende klarer å gjennomføre, og er skikket til å få jobb. (Jeg kjenner en ung mann som gikk til Nav for å få hjelp, og kom ut med en nettadresse for å søke jobb i utlandet.) Kanskje skal noe av innsatsen settes inn på barneskolen, i 1. klasse, FØR det dukker opp problemer, og barn med ADHD eller dysleksi faller av lasset? Kanskje skulle noen aldri gå på videregående, men få tilbud om jobb etter ungdomsskolen?

Noen har behov for et miljø der de kan føles seg trygge, og kan bygge selvtillit gjennom å føle at de er til nytte. Andre trenger ro og skjerming. Noen trenger fleksibel arbeidstid og fravær av stress.

Kanskje skulle man se på hva som er årsaken til at så mange blir syke, og se hva som kan gjøres for å forebygge? Hva er årsaken til flest uføresaker? Kan man forebygge muskel- og sjelettplager ved å se mer på fysisk arbeidsmiljø. Gratis fysioterapi til alle? Jeg bare spør.

Det lønner seg å jobbe i de aller, aller fleste tilfellene. Det er heller ikke bare økonomisk gevinst, men man oppnår venner og sosial kontakt gjennom jobben, og arbeidet gir respekt og anseelse. Jeg gråt den dagen jeg fikk uføretrygd – for selv om økonomien min nå var sikret (selv om inntekten min var 1/3 av hva den var før), betydde det slutten på så mye jeg brød meg om.

Nei, jeg gjør ikke dette med vilje.

Kjære politikere – slutt å tute.

Blå lykke

parkeringskort

For fire år siden fikk jeg parkeringstillatelse for forflytningshemmede, utstedt av kommunen. Det var en annen ME-pasient som tilfeldigvis nevnte at hun hadde, og jeg utbrøt i vantro: «Kan vi med ME få slikt?» Jeg vet ikke hvorfor det forbauset meg, det er jo innlysende at vi er like hemmet i forflytningsevnen som mange andre. Hvis man tenker over at vi kan bli sykere av å anstrenge oss, er vi kanskje til og med mer hemmet enn en god del? Kanskje det var fordi symbolet for HC-plasser er en person i rullestol? Det er så lett å tenke at det bare er synlige handicap (rullestol) som er «ekte» handicap? Selv om bena skjelver til tider, er jeg ikke helt der.

Jeg søkte, og fikk kort. Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle bruke kortet så mye… men det var utrolig godt å ha. Man kunne med rimelig sikkerhet finne parkeringsplass, selv på steder der offentlige parkeringsplasser er like vanskelige å finne som gjess som legger gullegg. Man kunne også stå på «vanlige» plasser ut over vanlig parkeringstid, og man slapp å bekymre seg over parkeringslapper som går ut, eller løpe som en gal for å komme til bilen før parkeringsvakten. Stress og sprinting er på ingen måte bra for dem med ME!

Kortet gir meg også anledning til å støtte nærbutikken. Jeg bor i et sommerparadis, der det er fullt av «badegjester» om sommeren. Om vinteren lurer vi på hvorfor det er så mange folk her hvis det er tre biler på parkeringsplassen i sentrum, men når solen varmer og står høyt på himmelen står bilene på kryss og tvers og alle mer eller mindre lovlige plasser er opptatt. Det er for langt å gå til butikken, og før jeg fikk lov til å parkere på HC-plass, endte jeg av og til å kjøre mer enn milen til nærmeste tettsted for å handle. Nå derimot, parkerer jeg lykkelig rett foran døren til butikken, før jeg svinser inn – og oppdager at jeg har glemt handlelisten hjemme.

Formen har gått opp og ned de siste årene, men trenden har vært at jeg har blitt dårligere – og jeg har blitt mer og mer glad i parkeringskortet mitt. Derfor var jeg ute i god tid for å søke om nytt da det gamle utløp. «Det er ingen automatikk i dette.» sa damen fra kommunen. «Du kan ikke regne med å få på nytt selv om du har hatt før…» Jeg gikk hjem og bet negler. Tanken på å klare seg uten var ikke god.

Kortet løp ut, og jeg leverte det tilbake. Det var ennå ikke noe svar fra kommunen. Jeg var bekymret.  I følge regelverket skal det foretas en helhetsvurdering av tilstanden din; evnen til å bevege seg sammen med behovet for å parkere. man skal fylle ut et skjema, beskrive sitt eget behov, og levere det sammen med en legeattest. Skjemaet er ikke lett å fylle inn. «Hvor mange meter klarer du å gå?» står det. 50? 100? Tror de at man har et slags telleverk, slik at man kollapser etter akkurat 100 meter? Jeg kan jo godt gå mye lenger enn det – men da bør jeg kanskje ikke gå så fryktelig mye neste dag. Hadde jeg klart å forklare det godt nok?

Mer neglebiting.

Men så – en solfylt morgen i mars, kom det et nytt, fint, blått kort i posten, og jeg er igjen den lykkelige innehaver av en parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Å lykke!

Det er ikke lett å forklare hvorfor det er så viktig å energiøkonomisere, derfor har ME-foreningen laget et skriv som man kan legge som vedlegg når man søker på HC-kort. På denne siden ligger det også lenke til regelverket for parkeringstillatelser.

Hvis noen ønsker å bruke min beskrivelse av situasjonen, har jeg også lastet opp den.