Stikkordarkiv: blomster

Kirsebærblomster

litekirse5

Høyt henger de, og sure er de, heter det, men det stemmer ikke i dette tilfellet. De er søte, selv om de henger høyt, disse kirsebærene.

Ja, ja, sier mannen min. Fuglene skal også ha sitt…

Selv om jeg ikke får gledet meg over kirsebærene, kan jeg glede meg over blomstene. Store mengder av snøhvite blomster mot bronsefarget, nyutsprunget løv. Slikt må man da bare bli glad av?

litekirse8

litekirse7

litekirse3

litekirse2

litekirse1

Hvitveis i Holtnesdalen

litehvit07

Hvert år må jeg opp i Holtnesdalen når hvitveisen blomstrer. Det er ikke langt å gå, men det er bratt, og kanskje litt for slitsomt – egentlig.

Selv om jeg er helt for aktivitetstilpasning og energiøkonomisering, så er det noen ganger jeg må gi litt blaffen, og gjøre noe jeg virkelig har lyst til. LITT blaffen, ikke fullstendig blaffen. Fullstendig blaffen kan legge meg flat på sofaen i uker, LITT blaffen medfører en dag eller to med sterkt redusert aktivitetsnivå, og de gode minnene rekker ikke å blekne før jeg er tilbake til det som er mer eller mindre normalt.

Hvitveisen i Holtnesdalen er verdt et par dager selvpåført tretthet. Området er et naturreservat med edelløvskog, en bratt og kronglete dal med svære trær, merkelige knauser og bratte bekkefar. Om våren er bakken er dekket av et teppe av hvitt, trærne har gjennomskinnelige, selvlysende grønne blader, fire svarttroster konkurrerer om å synge de beste melodiene og solen varmer i ansiktet. Sener på sommeren stenger trekronene lyset ute, og bakken er dekket av bregner, og man kan tro man er i en grønn,  halvmørk katedral. Nå om våren er hele området lys og luft, og det er det vakreste hvitveisstedet jeg vet.

Jeg håper noen vil bli med meg på turen gjennom bildene under, og at jeg på den måten kan dele gleden med noen av dere andre.

litehvit11

litehvit10

litehvit12

litehvit09

litehvit08

litehvit06

litehvit04

litehvit05

litehvit03

litehvit02

litehvit01

litehvi13

Sommerens siste blomster

sisteblomst6

Det blir mørkt tidligere, nettene er kaldere og høsten er på vei. Midt på dagen går det likevel an å tro det er sommer – jeg må til å med slå opp parasollen ute, fordi det blir i varmeste laget. Jeg kan ikke klage på sommeren, og jeg skal ikke klage på denne høsten heller.

Det meste har blomstret fra seg i hagen, men georginene er i full gang, sammen med høstasters og den siste floksen. Rosene holder det fremdeles gående, men de kommer en og en, og litt nølende, som om de ikke helt stoler på at de er sommer fremdeles. Selv om det ikke er like mye blomster som tidligere i sommer, er det en stor glede å ta runden rundt huset og nyte farger og lukt. Kanskje setter jeg ekstra pris på det nå, fordi jeg vet at det er de siste.

«Take time to smell the flowers!» sa hippiene på 70-tallet. Det gjør jeg nå, og forsøker å puste roseduften så langt ned i lungene at den blir der helt til neste vår.

Det gjelder å finne gledene og ta vare på dem.

sisteblomst8

sisteblomst7

sisteblomst5

sisteblomst4full

sisteblomst1

sisteblomst3

sisteblomst4

sisteblomst2

Kom mai du skjønne milde, gjør skogen atter grønn…

Sangen er egentlig på tysk, og med musikk kav Mozart. originalen heter «Sehnsucht nach dem Frühling» – lengsel etter vår.

Her i Norge lengter nok de fleste etter vår. Lyset kommer tilbake, og hver vår føles det som om jeg setter fra meg en tung ryggsekk – en jeg hadde glemt at jeg bar på – og jeg føler meg plutselig så lett til sinns. Jeg begynner å rusle rundt huset minst en gang om dagen for å sjekke at alt spirer og gror som det skal, og gleder meg over hver lille flik av grønt som bretter seg ut.

Det er så utrolig mange grønnfarger. Bjerkens nesten selvlysende lysegrønne, eikens syrliggrønne, ospens bronsegrønne blader. Gresset er så intenst grønt at det nesten er uanstendig, mens seljen er mer diskret sølvgrønn. I åsen ovenfor, lyser løvtrærne som fakler blandt de mørke grantrærene.

gronnblogg11

Det er helsebot i grønt, hvis man skal tro forskerne. I en engelsk studie så man på hva som gjorde mennesker lykkelige, og den viktigste enslige faktoren hvor hvor nær de bodde et grøntareal. På UMB på Ås er det gjort en studie som viser at det er mindre sykefravær på arbeidsplasser med mye grønne planter inne. Andre undersøkelser viser at pasienter på sykehus kommer seg raskere hvis de har potteplanter på rommet.

Uansett, det gjør meg glad å se alt det grønne. Jeg vet jo at det blir sommer, og så høst og vinter – men akkurat nå er det vår!

gronnblogg7
I år kom definitivt eik før ask. Blir det en våt sommer?
gronnblogg10
Eik
gronnblogg8
Osp
gronnblogg5
Osp

gronnblogg6

gronnblogg9

 

gronnblogg4

gronnblogg3 gronnblogg2

gronnblogg

Pelargoniaglede

pelargonia2

Egentlig så er jeg ikke så glad i overraskelser og spenning lenger, det er for slitsomt. Det er faktisk så ille, at jeg unnskydler meg og går og lager en kopp te eller løper på do når krimserien jeg ser på blir for spennende.
Litt spenning i hverdagen må man imidlertid ha, og noen hyggelige overraskelser er heller ikke av veien, bare de ikke kommer for brått på.

Pelargoniastiklingene mine er et godt eksempel på håndterbar spenning.

Jeg liker pelargoniaer. De er så enkle å ha med å gjøre, og så tolerante overfor et ME-hode som ikke alltid er like flinkt til å vanne regelmessig. Uansett står de der og blomstrer trofast gjennom sommeren – i en lang rad potter på terassen.

Men det var det med spenningen:

Det begynner om høsten når temperaturen begynner å nærme seg null, og utepottene må inn i hui og hast. Selvsagt sier jeg til meg selv hvert år at til NESTE år, da skal det skje i ordnede, planlagte former, på dagtid og i ro og mak… Men, hvert år kommer frosten som juleaften på kjerringa (hva? Allerede nå?), og hvert år er det en panikk for å få pottene i hus sent på kvelden før første frostnatt. En del av prosessen er å klippe pelargoniaene ned før de settes bort for vinteren. Så står jeg der og klipper fort og intenst mens mannen bærer potter, og eter en stund står jeg der med en haug med avklippede grener, og tenker – det er da for ille å kaste disse? Jeg har masse småpotter i drivhuset, og jeg kan jo sette noen stiklinger? Det er jo bare å putte stilken i jord! Som sagt så gjort, og noen timer senere står det en rad med stiklinger i vindusposten.

Hvert år sier jeg meg til meg selv at i år – I ÅR – skal jeg sortere det jeg klipper av, og merke dem, slik at jeg vet hva jeg har tatt stiklinger av, men hvert år – i hui og hast og høstmørke – blander jeg og roter det til, og når stiklingene står der i pottene sine, har jeg ikke filla greie på hvilke som er røde, hvite eller rosa.

Det er her spenningsmomentet kommer inn. Det er nemlig ikke alle stiklingene som kommer. Noen slår ikke rot, mens andre formelig strutter av pågangsmot og livsglede. Gjennom vinteren vokser de seg store og fine, og på vårparten får de flytte ut i drivhuset. Det er ikke før et godt stykke ut på sommeren at de begynner å sette knopper. Da er det spennende å se hva som kommer. Hva har overlevd?

Det er en håndterbar spenning.

I år kom de flotte, dyprøde igjen, og en gammeldags rosa, og det er ennå noen som står der uten å ha vist sin sanne farge. Hver dag må jeg ut og kikke, og håpe på en liten, hverdagslig pelargoniaoverraskelse.

pelargonia3