Stikkordarkiv: galgenhumor

Litt rastmatt, men ennå ingen hyperbabling

Image1

For noen uker siden var det noen som lanserte et nytt ord i en facebookgruppe der jeg er medlem:

RASTMATT

-den følelsen man har når man er både rastløs og utmattet.

Det slo meg at vi mangler et helt vokabular når det gjelder ME. Det er vanskelig å forklare andre hvordan jeg har det, og kanskje det er fordi vi mangler ord og begreper som er unike for det vi opplever? «Sliten» dekker liksom ikke det jeg opplever i det hele tatt, og alle er jo «litt slitne av og til». Kanskje trenger vi nye ord, men jeg klarer ikke å finne på noe som omfatter alle ME-symptomene på en gang.

Men influensafølelse, utmattelse og alt det der er bare noen få av ME-fenomenene. Derfor har jeg forsøkt å lage forslag til begreper som kan brukes, med god hjelp fra nevnte facebookgruppe. (Æres de som æres bør.)

Legg gjerne igjen flere forslag i kommentarfeltet.

INNBILT FRISK

-en rastmatt ME-pasient som sier til seg selv: «Jeg er alt for slapp til å gå ut, men jeg må bare gjøre noe, jeg kan da for f… ikke bare sitte her resten av livet?» Den innbilt friske sminker seg, kler på seg, og går i selskap og ser tilsynelatende helt frisk ut, i alle fall en stund. Samtaler kanimidlertid være et problem pågrunn av

HENTETID

-tiden fra man spør en ME-pasient et spørsmål til svaret kommer. I denne perioden tenker den innbilt friske pasienten: Jeg vet det, men finner ikke ordene, de leker

ORDGJEMSEL

-ord som gjemmer seg og ikke vil komme fram nå man vil ha dem dit, svært likt

BORDYTTE

-når ME-pasienten bytter rundt på ord, eller sier feil ord ved riktig anledning, eller riktig ord ved feil anledning. Når dette skjer, er det ofte ikke lenge før den ME-syke er

KUN FYSISK TILSTEDE

-når den ME-syke begynner å bli så sliten at hun ikke svarer i det hele tatt. Dette kan ofte sees på

ME-DRAG

-når musklene rundt øynene har blitt for slitne til å lage ansiktsuttrykk, og tar kvelden. Da er det på tide å få pasienten hjem og i seng, ellers risikerer man

HYPERBABLING

-når den ME-syke oppfører seg som et overtrøtt barn, en ekstrem form av rastmatthet. Hyperbabling kan lett føre til at natten blir

KOMAVÅKEN

-når ME-pasienten etter en dag som innbilt frisk er så sliten at hun ikke tror det går an å bli mer sliten, men likevel ikke klarer å sove. Man ligger der, uten å klare å snakke eller røre seg, men søvnen kommer ikke. Etter en tid blir man kanskje likevel

SOVETRETT

-når man ikke er komavåken eller rastmatt, men helt vanlig trett og søvnig. Sovner man, blir det lett av og til

DØVSØVN

-når ME-pasienten sover så dypt at det er nesten umulig å vekke henne. Kan vare i opp til 24 timer.

Advertisements

Du må se deg for, da, vettu!

En gang for lenge, lenge siden, den gangen jeg var student, kom jeg syklende sent en kveld på min den gang veldig kule racersykkel, med smale dekk og bukkehornstyre. Gaten jeg syklet var vanligvis stengt for biltrafikk med en bom, men bommen hadde vært demontert en periode på grunn av asfaltering i nabogaten. Nå var asfalteringen ferdig, men bommen var ikke satt opp igjen, bar to fine røde og hvite bommer med masse reflekser på. Glad og fornøyet syklet jeg mellom bommene – og så dessverre ikke den grå og skitne planken som lå mellom dem.

Mens jeg lå på bakken og telte bitene av meg selv, og forsøkte å finne ut om noen manglet eller var knust, ble det åpnet et vindu i en leiegård over meg. Litt fortumlet forsøkte jeg å samle tankene nok til å svare at det gikk bra når spørsmålet sikkert kom… Jeg behøvde imidlertid ikke å svare, for damen i vinduet vrælte: «DU MÅ SE DEG FOR DA, VETTU!»

Nå hadde hun utvilsomt rett; jeg burde ha sett meg for. Men der jeg lå på bakken, godt infiltrert i en fullstendig ødelagt sykkel, var det ikke det jeg helst ville høre. Jeg syns godt noen kunne syns skikkelig synd på meg, minst like synd som jeg syntes på meg selv.

Ingen av oss liker det når noen påpeker at vi er skyld i egen elendighet, aller minst når man innerst inne vet at de har fullstendig rett. Aller verst er det om andre hadde påpekt muligheten for elendigheten på forhånd og advart oss, for så å få rett. «Var det ikke det jeg sa!» er en av de verste kommentarene som fins. Det er få ting som svir slik som å vite at man har vært dum og andre vet det.

Mannen min sier heldigvis ikke «Var det ikke det jeg sa!» når jeg er nødt til å ta en dag i sengen på grunn av for høyt aktivitetsnivå. Han ser bare bekymret på meg, og spør om jeg ikke burde roe ned litt – bare litt? Dessuten stiller han kanskje det viktigste spørsmålet en ME-pasient må ta stilling til når det gjelder aktivitetsavpassing: Er det virkelig verdt det? Var den aktiviteten jeg deltok i virkelig verdt å føle seg elendig i to uker etterpå? Hva er verdt en serie våkenetter med heftige muskelsmerter? Fins det noe som er så viktig eller så moro at det veier opp for risikoen for å sette seg selv varig tilbake?

Det er ganger jeg kan si – ja, det var verdt det.  Noen ganger hviler jeg på forhånd og i etterkant for å klare å være med på noe stort sosialt, og lever i månedsvis på minnene. Andre ganger må jeg stille opp for nære og kjære, fordi jeg tross sykdommen er den sterkeste der og da. Da er det verdt det.

Andre ganger er jeg sinna på meg selv fordi jeg overvurderte egen krefter og brukte dem opp på tull, som da jeg  «MÅTTE» ha en ny kjole til et selskap og ikke ga meg før jeg fant den –men var så sliten etterpå at jeg nesten ikke orket selskapet. Det har også vært ganger da jeg har tenkt at hvis jeg biter tenna sammen og later som om sykdommen ikke eksisterer, så går det bra. Det gjør det ikke, og jeg har vært alvorlig sint på meg selv i etterkant.

I det store og det hele er det svært lite som er verdt å bli varig sykere for, tenker jeg etter 17 års sykdom. Det må være et fornuftig forhold mellom aktiviteten og det behovet for hvile som den utløser. I det store og hele bør jeg ha et aktivitetsnivå som jeg kan ha konstant, uten å bli dårligere. Man lærer etter hvert, og man lærer å prioritere. Som tenåring gikk jeg alltid i høye hæler, fordi jeg var så liten, og var villig til å tåle vonde tær – nå foretrekker jeg flate sko og komfort.

Ingen kan fortelle andre hvordan de skal leve livene sine. (Det nytter ikke prøve engang, for de hører ikke etter – hadde vi mennesker hatt evnen til å lære av andres feil, ville verden sett veldig forskjellig ut.) Det er ordentlig stygt å si «var det ikke det jeg sa» selv om det var det man sa.  Når man ser en annen ME-pasient ligge flatt ut og kjenne de vonde konsekvensene av å ha gått for langt over egen tålegrense bør man selvsagt, der og da, tilby trøst.

Men kanskje, når vedkommende er bedre, kan man spørre forsiktig: «Var det verdt det?»

Eller man får si som mannen min sier: «Vær så snill å vær litt mer forsiktig neste gang, nå ble jeg virkelig bekymret!» (Og jeg håper bekymringen ikke først og fremst gjaldt at det ble han som måtte lage middag den uken?)

Dagens ME-hode.

Jeg liker å ha god tid når jeg skal noe sted, fordi det er alltid noe jeg ikke finner når jeg skal dra – briller, nøkler,mobil, jakke eller skjerf gjenfinnes på de rareste steder. Til og med skoene mine kan finne på å leke gjemsel med meg. Som regel ender jeg med å beine ut døren et par minutter for sent.

I dag var imidlertid alt på sin plass, og jeg kom av gårde til fysioterapitimen min i god tid. Jeg fant til og med parkeringsplass i Asker sentrum med en gang, og hadde plutselig et hav av tid før fysioen. Derfor tenkte jeg at det kunne jo være artig å stikke innom Fretex når jeg først gikk forbi.Der inne hadde de en flott vinterkåpe som jeg fikk lyst til å prøve, og som tenkt så gjort… og der var det en til… og plutselig hadde jeg slett ikke et hav av tid før timen min, så jeg grapset med meg mine personlige eiendeler og løp av gårde.

Da jeg skulle gå fra fysioen en halv time etterpå var det så merkelig kaldt rundt halsen. Jeg banket på hos peuten igjen, og spurte om jeg hadde lagt igjen sjalet mitt der. «Nei,» sa hun, litt tvilende. «Du hadde ikke på deg noe sjal da du kom, tror jeg.»

Nehei.

Å, himmel, Fretex!

Jeg løp tilbake, og hev meg over den første betjeningen jeg så. «Har noen levert inn et sjal?» «Nei… ikke som jeg har sett. Dessverre!» sa damen, og snudde seg mot neste kunde som ville vite prisen på… mitt sjal!

Heldigvis endte det i fordragelighet, og jeg kunne gå ut igjen med sjalet rundt halsen, og et misunnelig blikk fra den andre kunden i ryggen.

Moralen er: Ikke glem igjen klær på Fretex!

Kaffekos

Det hadde vært godt med en kopp kaffe, gitt, tenker jeg, og tusler opp på kjøkkenet for å se om det er noe igjen på TV-kannen. På kjøkkenet blir jeg møtt av en tom kanne, men ved siden av den står det en kald kopp kaffe – og jeg husker at jeg helte den opp, men så ringte telefonen, og så glemte jeg den helt.

Jeg kunne selvsagt varme kaffen opp i mikroen, men det frister liksom ikke. Nytraktet, velduftende pressekannekaffe er det jeg har lyst på. Jeg heller vann i vannkokeren, og slår den på. Så tar jeg frem min lille, enkopps pressekanne, tar kaffeboksen ut av skapet… Den er tom. Ja, ja, da må jeg en tur ned i boden for å hente mer kaffe.

Kaffen er satt på øverste hylle i boden, selvsagt utenfor rekkevidde for lille meg. Når jeg ser etter, står alt hulter til bulter, hvorfor kan ikke resten av familien følge mitt snedige system for hvor matvarer skal stå? Jeg drar frem en krakk å stå på, og når jeg er der oppe i høyden, reorganiserer jeg hyllene litt.

Hva var det jeg egentlig skulle her i boden? Oppvaskmaskinmiddel var det! Jeg tar med meg en pakke, og går tilbake til kjøkkenet. Der står pressekannen min og ser på meg, så jeg går – målbevisst og uten å se på noe annet – tilbake i boden og henter kaffe. Nå står den i alle fall på riktig sted. Tilbake på kjøkkenet koker jeg opp nytt vann, har kaffe i kannen, søler litt, skal tørke opp – og registrerer at kjøkkenkluten ikke er direkte hygienisk lenger, og det er sannelig ikke kjøkkenhåndklærne heller – jeg rekker vel å hente nye, og stikke de skitne i vaskemaskinen mens vannet koker. Som tenkt, så gjort. Det tar litt mer tid enn planlagt, for det er noe i vaskemaskinen som skal over i tørketrommelen, og sannelig er det ikke noe i tørketrommelen som må brettes, og så står jeg der med en kurv med rene klær, og siden jeg skal opp trappen igjen kan jeg likevel ta den med. Jeg rydder inn i skapet mitt, og må sette meg ned etterpå på sengen –huff, nå ble jeg sliten, og det hadde vært godt med en kopp kaffe… Kaffe, ja!

Vannet er for lengst kaldt igjen og jeg koker opp på ny. Denne gangen står jeg – utålmodig – og venter mens det koker opp. Så heller jeg varmt vann i pressekannen – og der kom jammen postmannen, så jeg går og henter posten mens kaffen trekker. Regning, du! Ja, den er det best å betale før jeg glemmer den! Jeg vet jo hvordan ME-hodet mitt fungerer. Jeg går rett bort til PC-en, og logger inn i nettbanken, samtidig som jeg tar en titt på varslene på Facebook. Jeg rekker ut hånden etter kaffekoppen som står ved siden av PC-en, og tar en slurk – fysjom! Iskald og besk, og det slår meg at DENNE kaffen laget jeg i går… Jeg går tilbake på kjøkkenet, og heller ut den gamle kaffen – og den nye, som nå er kald, den også.

Nytt forsøk. Denne gangen blir jeg sittende mens vannet koker og kaffen trekker, heller den opp i koppen med en gang, og setter meg ned for å lese avisen mens jeg koser meg med en kopp varm, nytrukket kaffe – og glemmer helt den regningen jeg skulle betale.

 

Lignende innlegg:

En helt typisk dag
ME-hode

Mer om våre stakkars ME-hoder, hvis man orker:

Optimistisk pessimisme, eller var det omvendt?

Her gjelder det å tenke positivt. Dette er ikke et problem fro en med ME, det er en utfordring. Husk smilefjeset.
Her gjelder det å tenke positivt. Dette er ikke et problem for en med ME, det er en utfordring. Husk smilefjeset.

Tenk positivt! Vær positiv! Jeg hører det overalt.

«Dont’t hit me with those negative waves» sier Oddball i filmen Kellys Helter, når andre kommer med relevante spørsmål.

Hva er det egentlig å være «positiv» og «negativ»?

Noen mennesker er ukuelige optimister. De går på med en urokkelig tro på at de skal klare alt og alt skal bli bra til slutt. Motsatsen er pessimisten, som tror at uansett hva man sier eller gjør, går alt til helvete likevel. Både pessimisten og optimisten kommer til en viss grad med selvoppfyllende profetier – men både de mest positive optimister og de mest negative pessimister har vel like feilaktige forventninger til fremtiden.

Selv forsøker jeg å finne et middelpunkt, der jeg har realistiske forventninger, og er åpen for muligheten for at ting kan gå både bedre og dårligere enn forventet. Jeg kaller det en slags pessimistisk optimisme, med grunnsetningen at man alltid skal ta gleder på forskudd, så er man sikker på å få dem. Jeg håper på det beste og forsøker å være forberedt på det verste.

Jeg har jobbet med kontrakter i byggeindustrien. En del av jobben var å tenke ut worst-case scenarier, og så se hvordan man kunne unngå dem. Er det å tenke «negativt» eller «positivt», eller er det å bruke det negative for å oppnå det positive? Hvis man ikke ser de verste mulighetene i hvitøyet, og så tar rotta på dem, risikerer man i stedet at de hopper ut og fra gjemmestedene sine og biter deg når du minst venter det, og er minst rustet til å takle det.

Jeg opplever at et annet mål på om man er positiv eller negativ, er om man snakker om positive eller negative ting. Det er «positivt» å være blid, snakke om hyggelige ting, se det gode i en hver situasjon og lage mange smilefjes i sine facebookmeldinger. Det er «negativt» å innrømme at man er trist og lei seg, at man sliter og er nær ved å gi opp.

Jeg er ikke enig. Jeg syns det er positivt at noen tør å stå frem og si at de sliter. Det er vanskelig å si at man ikke takler ting, og å be om hjelp. Det er tøft å vise seg svak. Det er negativt å glatte over det som er vanskelig, og å måtte fremstille en falsk front og et falskt smil av redsel for å bli stemplet som «negativ». Ikke bare det…  Jeg kom over en artikkel om hvorfor vi mennesker gråter. Der står det blant annet:

Det finnes imidlertid forskning som klart viser at det å fortelle andre om traumatiske hendelser og det å gi uttrykk for emosjoner har positive helsevirkninger. Dette henger sammen med de fysiologiske kostnadene det har å holde tilbake tanker og følelser. Å gi det en har opplevd eller sliter med en språklig drakt hjelper å strukturere opplevelsen, og dempe kroppslig spenning.

Jeg sier ikke at vi med ME skal sitte som et hylekor og konkurrere om hvem som har det verst. Jeg begynte denne bloggen for å ta vare på de gode øyeblikkene, og dem er det mange av, selv om jeg har ME. Skal jeg overleve med humør og vett i behold, er det viktig for meg å lære meg å ikke dvele ved det som er dårlig. Jeg forsøker å glede meg over det jeg klarer, ha realistiske mål og forventninger, ta vare på meg selv, lære meg å glede meg over små ting, og innenfor de rammene, leve så godt som mulig. Det er imidlertid dager når ting blir for mye, og jeg føler et behov for å velte meg i selvmedlidenhet og gråte i fortvilelse. Jeg har tatt et bevisst valg om å gjøre det beste jeg kan ut av livet med ME, men jeg forbeholder meg retten til å kunne gi uttrykk for det de dagene jeg ikke takler livet like godt, og jeg vil kjempe for andres rett til å gjøre det samme. Jeg vil også gjerne få lov til å synge av glede de dagene alt føles bra!

Det er en tid for alt, synger Byrds i denne sangen:  Vi er ikke alle i samme fase. I dag trenger jeg trøst, i morgen er jeg sterk, og i stand til å trøste andre.

På mine dårlige dager ønsker jeg meg en klem og noen vennlige ord, en bekreftelse på at jeg har lov til å føle det jeg føler. En bekreftelse på at ME er noe dritt, og at det er kipt å skulle leve resten av livet som en straffange med en lenke og jernkule festet til foten. (Det begrenser meg litt, lissom.) Jeg trenger ikke å bli avspist med «Ikke vær så negativ!» eller «Forsøk å tenk positivt!». Det er jo det jeg gjør, dag ut og dag inn. Stort sett lykkes jeg, men av og til, en sjelden gang, er det ganske tungt, og faktisk ganske ensomt.

De fleste av oss er både positive og negative, optimister og pessimister, på samme måte som vi har gode og dårlige dager. Det må være rom for begge deler, både gleden og gråten – og realisme er ikke nødvendigvis «negative waves».

Å jul med din (slitsomme) glede!

Å, jul med din glede?

Glede? Eller et skrekkelig slit?

Da jeg var liten, gledet jeg meg, som alle unger, til jul. Spenningen over hva jeg fikk av gaver var enorm, ventetiden var uutholdelig. Og så var det kakene, som vi ikke fikk røre før juleaften, og mandarinene, som på 60-tallet var veldig dyre og spesielle.

Likevel, når jeg nå tenker tilbake på mitt beste juleminne, er det ikke gaver som først kommer frem. Heller ikke mandariner, selv om de den gang kom innpakket i hvert sitt silkepapir, og man kunne snurre papiret i alle fire hjørner, legge det tilbake over mandarinen og rulle den forsiktig bortover, og si: «SE! En skilpadde!» (Vi var fornøyd med lite, den gangen.)

Det er heller ikke kakene – eller det faktum at min grønnsaksdyrkende, heslkostspisende (og servrende) mor lot alle skrupler fare for et par uker, og serverte deilig, usunn mat. (I januar var det tilbake til raspede gulrøtter, müsli og rå grønnkål.)

Det beste juleminnet er å komme hjem fra kirken kl. 17, til et hus som luktet svakt av grønnsåpe, pepperkaker, ribbe og granbar. Alt var skinnende rent, og det var en stor følelse av fred, glede og ikke minst forventning – og også en følelse at alt var klart og på plass, at hele familien sammen hadde laget denne julen.

De nestbeste minnene er heller ikke av selve feiringen, men av forberedelsene. Vi hadde samlebåndproduksjon av smultringer – søsteren min og jeg kjevlet og stakk ut, far bemannet smultgryten, og mor ordnet og ryddet og la i bokser. Pepperkakebakingen var også familieforetagende, og etter som vi barna ble eldre, ble kakene mer og mer ambisiøse i fasongen og dekoren, til de til slutt ble så fine at ingen hadde råd til å spise dem, og de ble kastet en gang ved påsketider. Derfor laget vi en mengde måner og hjerter og stjerner også, som kunne spises med god samvittighet. (Et år hadde vi mus i pepperkakehuset, men det er en helt annen historie.)

julekaker
Pepperkakepynting på tidlig 60-tall. Jeg trodde ingen så meg…

Fremdeles er det forberedelsene til jul som er det beste ved julen – eller det hadde vært det, hvis jeg ikke hele tiden ble frustrert over at jeg ikke orker alt. Jeg har lyst til å grine i frustrasjon og sinne og ren og skjær utslitthet bare ved tanken på julen. Jeg  begynner å grue meg når julemarsipanen dukker opp i butikkene.

«Kan du ikke bare gjøre mindre, da?» sier mannen min. Det er jo for så vidt et godt råd, men hvor skal jeg kutte ned. Ribben? Jeg er ikke særlig glad i ribbe selv, men mannen min så forskrekket å meg første gangen jeg foreslo å kutte den ut. Ikke ribbe til jul? Men… men… «Men du kan jo kjøpe kaker?» sier han. Kjøpe kaker? Nå er det jeg som stritter mot. De kakene jeg pleier å bake, har de ikke i butikken! Min oldemors oppskrift…! (Min oldemor var husjomfru på et handelssted i Troms. Hennes oppskrifter går ikke ut på at for mye av en god ting er enda bedre, men at det er umulig å få for mye av noe godt. Oppskriften på peppernøtter er på to kilo, hvorav 3 dl fløte.) Dessuten har familien til sammen allergi mot nøtter og egg og intoleranse for laktose…  Så en viss grad av hjemmebakst kommer vi ikke forbi.

«Behøver vi vaske huset? Kan vi ikke bare ta det verste?» Sier mannen min. «Det er f…. meg det vi gjør hele resten av året, og nå er det slik at det som var minst ille er like ille som «det verste»!» «Jooooo…» sier mannen min og ser seg slukøret rundt. «Jo… men man skal jo være snill med dyra i julen. Selv hybelkaniner må vel få feire jul?»

Så er det gavene. Poenget med gaver, syns jeg, er omtanken som ligger bak. Det som varmer mest er at noen har sett og forsøkt å forstå hva du liker og har behov for, og så brydd seg nok til å skaffe akkurat det. «Må du holde på så mye med gavene, da» sier min tålmodige, fornuftige mann. Jeg SER på ham, og kommenterer at med hans butikkfobi, så blir det ikke mange gaver hvis ikke jeg sørger for det. «Hva med nettet da?» sier han.

Han har jo rett, stakkars. Jeg kan ikke lage slik jul som mor laget. Jeg har ikke energi til det – og man skal jo kose seg i julen, ikke ligge som et slakt på sofaen,  for sliten etter forberedelsene til ha glede av det man har forberedt. Likevel er det fryktelig sårt å ikke kunne gjøre det man har lyst til – for ikke å snakke om at man ikke klarer å leve opp til egne forventninger.

Så nå harjeg tatt til vettet, og mannen min og jeg har forhandlet frem kutt i julens energiforbrukbudsjett:

Gaver kan faktisk handles på nett. Det er faktisk HELT utrolig hva man kan finne på nett. Problemet er å finne noen å gi alt til… men jeg tror jeg vet hvem som får denne t-skjorten til jul.

Jeg skal få lov til å bake oldemors allergivennlige peppernøtter og havremakroner, derimot vil julekake og en del småkaker bli kjøpt på butikken. Pepperkaker – se, der er juryen ute enda. Vi får se. Når begge ungene (er studenter unger?) kommer hjem til jul, kan det nok være at vi MÅ ha et pepperkakebakeverksted – men da blir det de som gjør størstedelen av jobben. (Bortsett fra å lime sammen pepperkakehus med knekk. Det er det bare mamma som kan.)

pepperkaker

Det blir svinekam til middag i år. Røkt svinekam lager seg selv i ovnen, det er bare å sette et steketermometer i, og så går resten av seg selv. Jeg lager medisterkaker to uker i forveien, så kan de kose seg i fryseren så lenge.

Og en del hybelkaniner skal få feire jul i fred! Det er de sikkert glad for!

Skikkelig suppekjøkken

suppe

I dag lager jeg suppe til middag, siden jeg er alene hjemme. Mannen min liker nemlig ikke suppe.
«Særlig ikke kjøttsuppe» sier han og gyser.
«Jo…» sier jeg, «men du liker lapskaus veldig godt, gjør du ikke? Det er de samme ingrediensene?»
«Jeg liker bare ikke suppe.» sier han og omgår spørsmålet.
«Ikke kyllingsuppe med nudler en gang?» sier jeg himmelfallen.
«Det er fremdeles kjøttsuppe.» svarer han.
«Thai kyllingsuppe, da? Med kokosmelk og sitrongress…» tennene mine løper i vann ved tanken.
«Kjøttsuppe det også» sier han.
«Tomatsuppe da? Hjemmelaget med hvitløk og…»
Han sukker tungt, for han vil jo slett ikke være vanskelig. «Jeg er ikke glad i suppe idet hele tatt egentlig, dessverre, bortsett fra fiskesuppe. Fiskesuppe er deilig!»

Hvem sa at vi kvinner var vanskelige å forstå seg på?

Men, tilbake til dagen i dag, og min suppe for en person.

Drivehuset bugner av tomater nå i august, og planen er tomatsuppe. Jeg plukker tomater, og finner frem oppskrift, ser at jeg mangler olivenolje, løk og hvitløk, og reiser i butikken for å handle. Vel hjemme rydder jeg bort varene, og begynner å kokkelere.

Nå er jeg av den typen som starter øverst på oppskriften og leser meg nedover etter som jeg jobber. Jeg vet at man bør lese alt sammen først, planlegge, finne frem ingredienser før man starter, og dermed unngå ubehagelige overraskelser, men jeg er altfor sulten og alt for utålmodig.

1 hakket løk… ferdig
4 ss god olivenolje… Å, f…! Olivenolje, jeg visste at det var noe jeg hadde glemt å kjøpe!

Tomatsuppe uten olivenolje? Solsikkeolje? Tomt der også.

OK, altså ikke tomatsuppe, men suppe vil jeg ha, og jeg har husket å kjøpe gulrøtter, endatil økologiske sådanne, og jeg har en oppskrift jeg fikk hos en venninne for mange år siden… så gulrotsuppe! Jeg finner frem oppskriften, og smiler bredt. Den starter med løk! Da er jeg godt på vei allerede. Jeg skumleser videre, det ser ut som om jeg har alt, ingefær, poteter…

Poteter? Tomt. Hvem er tom for poteter? Jeg har da ALLTID poteter?! Men se! Her er det litt rester av sånn potetsalat der man vender nypoteter i olivenolje og persille. Hvis jeg skyller av persillen? Oppi gryten med dem!

Sellerirot? Sto det virkelig sellerirot? Samma det, jeg liker ikke selleri likevel, men nederst i grønnsakskuffen er det en persillerot som kunne trenge å bli brukt. Den må da kunne smake bra sammen med gulrot? Hakk den opp!

Krydderene har jeg heldigvis, i alle fall de fleste. Riktignok spesifiserer ikke oppskriften hvor mye av hvert, så jeg bruker måleenhetene «sånn passe» og «etter smak», og snart dufter det deilig av gryten. Når alt er mørt, drar jeg frem stavmikseren, og kjører til det er en jevn … sørpe. Nåvel, det gjør nytten, og med en klatt creme fraiche blir det riktig bra.

(Notat til meg selv: Hvis noen sier at det er dumt å kjøre stavmikser i gulrotsuppe iført hvit skjorte, har de rett. Må se hva som finnes av orange stoffarge.)

MEN – og dette er det viktigste: Resultatet er fantastisk godt – varmt og tilfredsstillende som bare suppe kan være, passe kryddersterkt og syrlig.

Mannen min vet ikke hva han går glipp av!

Hvis noen er interessert, er oppskriften her:

Evas Gulrotsuppe

Er jo eigen oppskrift, men den er veldig god, og full av smak!!!

1 finhakka lauk, evt. 2-3 sjalottlauk
1-2 fihakka/raspa kvitlauksfedd
1 bit frisk, raspa ingefær
1 pk. (ca. 1 kg) gulrot i bitar
2-3 poteter i bitar
1 stor bit (ca. 2-400 g.) sellerirot i bitar
Kyllingbuljong etter smak

Paprikapulver, spisskummen, sterkt asiatisk karripulver, gurkemeie og litt chili etter smak.

TILBEHØR

Creme Fraiche

Chiliolje

Rundstykker

Surr lauk og kvitlauk i litt olje, og ha i ingefær, gulrot, poteter og sellerirot. Hell over kokande vatn (sparer tid), og ha i både litt buljong og litt krydder medan det kokar. Når alt er gjennomkoka, brukar eg ein stavmiksar slik at grønnsakene blir heilt mosa. Ha i buljong og krydder til du får ønska smak, evt. litt kokande vatn til du får ønska konsistens (Rennande, men nokså tykk)

Server i suppetallerknar med ein dæsj Creme Fraiche i midten, og med ein liten sprinkel av chiliolje rundt og eit godt rundstykke til!