Stikkordarkiv: holtnesdalen

Hvitveis i Holtnesdalen

litehvit07

Hvert år må jeg opp i Holtnesdalen når hvitveisen blomstrer. Det er ikke langt å gå, men det er bratt, og kanskje litt for slitsomt – egentlig.

Selv om jeg er helt for aktivitetstilpasning og energiøkonomisering, så er det noen ganger jeg må gi litt blaffen, og gjøre noe jeg virkelig har lyst til. LITT blaffen, ikke fullstendig blaffen. Fullstendig blaffen kan legge meg flat på sofaen i uker, LITT blaffen medfører en dag eller to med sterkt redusert aktivitetsnivå, og de gode minnene rekker ikke å blekne før jeg er tilbake til det som er mer eller mindre normalt.

Hvitveisen i Holtnesdalen er verdt et par dager selvpåført tretthet. Området er et naturreservat med edelløvskog, en bratt og kronglete dal med svære trær, merkelige knauser og bratte bekkefar. Om våren er bakken er dekket av et teppe av hvitt, trærne har gjennomskinnelige, selvlysende grønne blader, fire svarttroster konkurrerer om å synge de beste melodiene og solen varmer i ansiktet. Sener på sommeren stenger trekronene lyset ute, og bakken er dekket av bregner, og man kan tro man er i en grønn,  halvmørk katedral. Nå om våren er hele området lys og luft, og det er det vakreste hvitveisstedet jeg vet.

Jeg håper noen vil bli med meg på turen gjennom bildene under, og at jeg på den måten kan dele gleden med noen av dere andre.

litehvit11

litehvit10

litehvit12

litehvit09

litehvit08

litehvit06

litehvit04

litehvit05

litehvit03

litehvit02

litehvit01

litehvi13

Reklamer

Av og til må man skeie ut…

hvit23

Det gjelder å ikke overanstrenge seg, ikke få for høy puls og ikke presse seg. Det er det aller, aller viktigste man må lære når man har ME. Jeg sier det til andre, og jeg sier det til meg selv. Jeg sier det så ofte at man skulle tro jeg kunne det, og visste å holde meg innenfor egne grenser.

Det er bare det at hodet og hjertet ikke sitter på samme sted. Fornuft og følelser blir ikke alltid enige. Selv om det er helt sikkert at man ikke blir lykkelig av å være ufornuftig, blir man heller ikke helt lykkelig av å være fullstendig fornuftig hele tiden. Noen ganger trenger i alle fall jeg å gi litt f…, og gjøre noe som egentlig er litt for mye, men som gleder meg. Så får jeg heller betale for det i etterkant med noen dager ekstra hvile.

Hvitveisblomstringen i Holtnesdalen på Hurum er noe jeg bare MÅ se hvert år. Holtnesdalen er et naturreservat med svære, varmekjære løvtrær. Om sommeren er det som å gå i et grønt akvarium, men om våren, før trærne får blader, er det hvitveisen som regjerer. Den dekker bakken som en grønn og hvit plen mellom trestammene. Det er så vakkert og trolsk at jeg nesten får gåsehud.

Det er bratt opp og bratt ned, og pulsen går nok litt høyt. Det får gå for i dag. I morgen skal jeg hvile, og kanskje i overmorgen også. Jeg er helt klar over at jeg må betale for å være uforsiktig, derfor gjør jeg det ikke ofte. Det ville være svært, svært dumt – men av og til er det verdt det!

hvit18

hvit22

hvit21

hvit19

hvit17

hvit16

hvit13

hvit09

hvit11

hvit07

hvit10

hvit05

hvit03

hvit04

hvit01

 

Hvitveisskog

Uansett hvordan formen er, er det en tur jeg må ta hvert år. Når hvitveisen blomstrer, må jeg til Holtnesdalen på Hurum. Holtnesdalen er et naturreservat, et merkelig landskap av bratte skråninger, edelløvskog og et spesielt mikroklima. Der er det også utrolige mengder hvitveis.

En sen ettermiddag, med gylden ettermiddagssol, lange skygger, og fuglesang på alle kanter. Luften kald i skyggen, men varm i solen. Lukt av våt jord og skog, og hvitveis så langt øyet kan se. Jeg går ikke langt, det er bratt, og formen tillater ikke klatring i kneiker. Heldigvis er det lett å komme til hvitveisen, og det er vidunderlig å bare sitte på en morken trestamme i solen og lytte til svarttrosten, være helt til stede akkurat her og nå, og vite at livet ikke er så verst – tross alt.

For den som måtte lese dette – sett på denne videoen før du ser på bildene. Det er ikke svarttrost, det er Vivaldis konsert i C-dur for piccolo, men den gjør nesten samme nytten. Jeg har hørt musikken omtalt som «engler som plystrer i himmelen», og den kan nok gjøre nytte som fuglesang også.

Når musikken spiller, klikk på et av bildene under, og bli med meg på tur i Holtnesdalen.

I dag gleder jeg meg over – hvitveis

Holtnesdalen på Hurum, april 2012

Det ligger tepper av hvitveis over skogbunnen bak huset jeg bor. De lukker seg i gråvær, men åpner seg mot solen, og synet av dem får meg til å innse at det kommer sol og sommer, og at da blir alt – muskel- og leddverk, humør og livet sånn helt generelt – så mye, mye bedre.

Noen hvitveis har funnet veien inn i blomsterbedene mine, der de står og lyser ved siden av knallblå scilla. Jeg trenger ikke å gå langt for å se dem, og det er jo greit når man er i dårlig form.