Stikkordarkiv: parkeringsbevis

Blå lykke

parkeringskort

For fire år siden fikk jeg parkeringstillatelse for forflytningshemmede, utstedt av kommunen. Det var en annen ME-pasient som tilfeldigvis nevnte at hun hadde, og jeg utbrøt i vantro: «Kan vi med ME få slikt?» Jeg vet ikke hvorfor det forbauset meg, det er jo innlysende at vi er like hemmet i forflytningsevnen som mange andre. Hvis man tenker over at vi kan bli sykere av å anstrenge oss, er vi kanskje til og med mer hemmet enn en god del? Kanskje det var fordi symbolet for HC-plasser er en person i rullestol? Det er så lett å tenke at det bare er synlige handicap (rullestol) som er «ekte» handicap? Selv om bena skjelver til tider, er jeg ikke helt der.

Jeg søkte, og fikk kort. Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle bruke kortet så mye… men det var utrolig godt å ha. Man kunne med rimelig sikkerhet finne parkeringsplass, selv på steder der offentlige parkeringsplasser er like vanskelige å finne som gjess som legger gullegg. Man kunne også stå på «vanlige» plasser ut over vanlig parkeringstid, og man slapp å bekymre seg over parkeringslapper som går ut, eller løpe som en gal for å komme til bilen før parkeringsvakten. Stress og sprinting er på ingen måte bra for dem med ME!

Kortet gir meg også anledning til å støtte nærbutikken. Jeg bor i et sommerparadis, der det er fullt av «badegjester» om sommeren. Om vinteren lurer vi på hvorfor det er så mange folk her hvis det er tre biler på parkeringsplassen i sentrum, men når solen varmer og står høyt på himmelen står bilene på kryss og tvers og alle mer eller mindre lovlige plasser er opptatt. Det er for langt å gå til butikken, og før jeg fikk lov til å parkere på HC-plass, endte jeg av og til å kjøre mer enn milen til nærmeste tettsted for å handle. Nå derimot, parkerer jeg lykkelig rett foran døren til butikken, før jeg svinser inn – og oppdager at jeg har glemt handlelisten hjemme.

Formen har gått opp og ned de siste årene, men trenden har vært at jeg har blitt dårligere – og jeg har blitt mer og mer glad i parkeringskortet mitt. Derfor var jeg ute i god tid for å søke om nytt da det gamle utløp. «Det er ingen automatikk i dette.» sa damen fra kommunen. «Du kan ikke regne med å få på nytt selv om du har hatt før…» Jeg gikk hjem og bet negler. Tanken på å klare seg uten var ikke god.

Kortet løp ut, og jeg leverte det tilbake. Det var ennå ikke noe svar fra kommunen. Jeg var bekymret.  I følge regelverket skal det foretas en helhetsvurdering av tilstanden din; evnen til å bevege seg sammen med behovet for å parkere. man skal fylle ut et skjema, beskrive sitt eget behov, og levere det sammen med en legeattest. Skjemaet er ikke lett å fylle inn. «Hvor mange meter klarer du å gå?» står det. 50? 100? Tror de at man har et slags telleverk, slik at man kollapser etter akkurat 100 meter? Jeg kan jo godt gå mye lenger enn det – men da bør jeg kanskje ikke gå så fryktelig mye neste dag. Hadde jeg klart å forklare det godt nok?

Mer neglebiting.

Men så – en solfylt morgen i mars, kom det et nytt, fint, blått kort i posten, og jeg er igjen den lykkelige innehaver av en parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Å lykke!

Det er ikke lett å forklare hvorfor det er så viktig å energiøkonomisere, derfor har ME-foreningen laget et skriv som man kan legge som vedlegg når man søker på HC-kort. På denne siden ligger det også lenke til regelverket for parkeringstillatelser.

Hvis noen ønsker å bruke min beskrivelse av situasjonen, har jeg også lastet opp den.

Advertisements