Stikkordarkiv: positvitet med ME

Optimistisk pessimisme, eller var det omvendt?

Her gjelder det å tenke positivt. Dette er ikke et problem fro en med ME, det er en utfordring. Husk smilefjeset.
Her gjelder det å tenke positivt. Dette er ikke et problem for en med ME, det er en utfordring. Husk smilefjeset.

Tenk positivt! Vær positiv! Jeg hører det overalt.

«Dont’t hit me with those negative waves» sier Oddball i filmen Kellys Helter, når andre kommer med relevante spørsmål.

Hva er det egentlig å være «positiv» og «negativ»?

Noen mennesker er ukuelige optimister. De går på med en urokkelig tro på at de skal klare alt og alt skal bli bra til slutt. Motsatsen er pessimisten, som tror at uansett hva man sier eller gjør, går alt til helvete likevel. Både pessimisten og optimisten kommer til en viss grad med selvoppfyllende profetier – men både de mest positive optimister og de mest negative pessimister har vel like feilaktige forventninger til fremtiden.

Selv forsøker jeg å finne et middelpunkt, der jeg har realistiske forventninger, og er åpen for muligheten for at ting kan gå både bedre og dårligere enn forventet. Jeg kaller det en slags pessimistisk optimisme, med grunnsetningen at man alltid skal ta gleder på forskudd, så er man sikker på å få dem. Jeg håper på det beste og forsøker å være forberedt på det verste.

Jeg har jobbet med kontrakter i byggeindustrien. En del av jobben var å tenke ut worst-case scenarier, og så se hvordan man kunne unngå dem. Er det å tenke «negativt» eller «positivt», eller er det å bruke det negative for å oppnå det positive? Hvis man ikke ser de verste mulighetene i hvitøyet, og så tar rotta på dem, risikerer man i stedet at de hopper ut og fra gjemmestedene sine og biter deg når du minst venter det, og er minst rustet til å takle det.

Jeg opplever at et annet mål på om man er positiv eller negativ, er om man snakker om positive eller negative ting. Det er «positivt» å være blid, snakke om hyggelige ting, se det gode i en hver situasjon og lage mange smilefjes i sine facebookmeldinger. Det er «negativt» å innrømme at man er trist og lei seg, at man sliter og er nær ved å gi opp.

Jeg er ikke enig. Jeg syns det er positivt at noen tør å stå frem og si at de sliter. Det er vanskelig å si at man ikke takler ting, og å be om hjelp. Det er tøft å vise seg svak. Det er negativt å glatte over det som er vanskelig, og å måtte fremstille en falsk front og et falskt smil av redsel for å bli stemplet som «negativ». Ikke bare det…  Jeg kom over en artikkel om hvorfor vi mennesker gråter. Der står det blant annet:

Det finnes imidlertid forskning som klart viser at det å fortelle andre om traumatiske hendelser og det å gi uttrykk for emosjoner har positive helsevirkninger. Dette henger sammen med de fysiologiske kostnadene det har å holde tilbake tanker og følelser. Å gi det en har opplevd eller sliter med en språklig drakt hjelper å strukturere opplevelsen, og dempe kroppslig spenning.

Jeg sier ikke at vi med ME skal sitte som et hylekor og konkurrere om hvem som har det verst. Jeg begynte denne bloggen for å ta vare på de gode øyeblikkene, og dem er det mange av, selv om jeg har ME. Skal jeg overleve med humør og vett i behold, er det viktig for meg å lære meg å ikke dvele ved det som er dårlig. Jeg forsøker å glede meg over det jeg klarer, ha realistiske mål og forventninger, ta vare på meg selv, lære meg å glede meg over små ting, og innenfor de rammene, leve så godt som mulig. Det er imidlertid dager når ting blir for mye, og jeg føler et behov for å velte meg i selvmedlidenhet og gråte i fortvilelse. Jeg har tatt et bevisst valg om å gjøre det beste jeg kan ut av livet med ME, men jeg forbeholder meg retten til å kunne gi uttrykk for det de dagene jeg ikke takler livet like godt, og jeg vil kjempe for andres rett til å gjøre det samme. Jeg vil også gjerne få lov til å synge av glede de dagene alt føles bra!

Det er en tid for alt, synger Byrds i denne sangen:  Vi er ikke alle i samme fase. I dag trenger jeg trøst, i morgen er jeg sterk, og i stand til å trøste andre.

På mine dårlige dager ønsker jeg meg en klem og noen vennlige ord, en bekreftelse på at jeg har lov til å føle det jeg føler. En bekreftelse på at ME er noe dritt, og at det er kipt å skulle leve resten av livet som en straffange med en lenke og jernkule festet til foten. (Det begrenser meg litt, lissom.) Jeg trenger ikke å bli avspist med «Ikke vær så negativ!» eller «Forsøk å tenk positivt!». Det er jo det jeg gjør, dag ut og dag inn. Stort sett lykkes jeg, men av og til, en sjelden gang, er det ganske tungt, og faktisk ganske ensomt.

De fleste av oss er både positive og negative, optimister og pessimister, på samme måte som vi har gode og dårlige dager. Det må være rom for begge deler, både gleden og gråten – og realisme er ikke nødvendigvis «negative waves».

Reklamer