Stikkordarkiv: sorg

Alle disse dagene…

klokkeblogg3

Jeg ble syk i 1999. Først trodde jeg jeg skulle bli frisk om en uke. Det var en hissig influensa, og det tok tre uker med ørebetennelse, bihulebetennelse og feber og antibiotika før jeg var tilbake i jobb. Jeg var fremdeles slapp, men det tok sikkert ikke mer enn et par uker før jeg var i toppform igjen, tenkte jeg. Da det tok lenger tid, tenkte jeg at jeg blir frisk nok om noen måneder – eller i alle fall til neste år. Dette med sykdom var et avbrekk, en pause, i mitt vanlige liv. Om litt tid skulle jeg bli frisk, og fortsette mitt normale liv.

Jeg er ikke helt sikker på når det gikk opp for meg at DETTE livet, livet med kronisk sykdom og på uføretrygd, det var nå normalt.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet. Skriver Stig Johansson.

Selvsagt håper jeg fremdeles på at noen skal finne ut hva ME er, og samtidig finne en kur, eller i alle fall en behandling, som gjør at jeg igjen kan fungere «normalt». Samtidig må jeg innse at det kanskje ikke skjer. Jeg kan ikke vente på at livet kommer tilbake. Livet mitt er her, og nå.

Piet Heins skrev:

Husk at elske,
mens du tør det.
Husk at leve,
mens du gør det.

Vi har bare dette ene livet. Det kunne kanskje vært bedre, men det er alt jeg har.

Jeg tar en dag om gangen, og forsøker å se etter i alle fall én ting å glede meg over hver dag – og i år blomstret snøklokkene i februar.

klokkeblogg4 klokkeblogg5

klokkeblogg2

klokkeblogg1

 

Advertisements

Flaks og/eller uflaks

høstnedgang

Jeg har sånn flaks!

Vel, egentlig er jeg født uheldig. Jeg vinner aldri på tombola eller lotterier, tipping eller lotto. Nesten aldri, i alle fall. Det var en jul jeg vant begge hovedgevinstene og en gevinst til på Steinerskolens julelotteri – men det er unntaket som bekrefter regelen. Ellers vinner jeg aldri så mye som en trøstepremie. På den andre siden av skalaen var min meget religiøse tante, som vant så mye på kirkens basarer at hun til slutt ikke fikk lov til å kjøpe lodd lenger – men ikke før hun hadde huset fullt av broderte juleduker, heklede grytekluter, fruktkurver og en og annen TV. Enda verre var mine game naboer, som solgte bilen fordi de mente e var for gamle til å kjøre, og vant en ny i et lotteri dagen etter. Da tenkte de at det var visst meningen at de skulle ha bil.

Men, jeg begynte med å si at jeg er heldig. Vi er nemlig noen rare dyr, vi mennesker, og det er ikke alltid helt logsk hvordan vi tenker når det gjelder flaks og uflaks. Vi er stort sett ganske konsekvente når det gjelder uflaks – det er noe negativt. Men hva med flaks? Jeg vil selv si jeg hadde kjempeflaks en gang jeg datt av en hest oppå en spiss stein, og bommet på ryggraden min med 5 cm… For ikke å snakke om den gangen jeg slo saltomortale med sykkel over en bom som ikke skulle vært der , og slapp unna med skrubbsår på baksiden av øret. Sykkelen så ut som en kringle.

Vi har lett for å si at vi har flaks når noe kunne gått så mye, mye verre – og glemmer at det kanskje hadde vært ennå mere flaks om det gale ikke hadde skjedd i det hele tatt.

På den andre siden er det kanskje en god egenskap?  Det kan være greit av og til å kunne se at – tross alt – vi slapp bedre fra det enn vi hadde lov til. Det «Kunne vore verre», som Halvdan Sivertsen synger.

Noen dager er noe skikkelig dritt. Det er de dagene jeg ser gamle kolleger i avisen, og tenker at der skulle jeg også vært. Det er den dagen noen ser surt på meg og kommer med spydige kommentarer fordi jeg ikke orket en dugnad. Det er dager jeg må si nei til noe jeg har lyst til, og dager jeg må innse at jeg er sykere enn jeg vil innrømme for noen, og aller minst meg selv. Ikke minst er det de dagene man får høre at man må tenke positivt. Få ting gjør meg mer sur. Kort sagt,  det er alle de dagene jeg føler meg snytt og dårlig behandlet, sint, såret og oppgitt.

Om jeg blir sur fordi folk sier jeg skal tenke positivt, er det ikke fordi jeg er uenig, men fordi jeg føler at jeg er ganske flink til det allerede. Jeg vet jo at jeg EGENTLIG er ganske så heldig.

Ja, jeg har ME, men jeg har ME i et land der det å bli syk ikke betyr økonomisk ruin. Vi kan si hva vi vil om NAV (og jeg er gjerne med i koret) men vi har tross alt NAV.

Vi har ergoterapeuter og hjelpemidler.

Vi har ME-foreningen, som arbeider for oss, og har gjort det i 26 år.

Vi har flere dyktige forskere i inn og utland som arbeider for å finne løsningen på ME-gåten, og kanskje også en behandling?

Ikke minst – vi har hverandre. Jeg er admin for en facebookgruppe med snart 700 medlemmer. Jeg er rørt og stolt og glad over hvordan medlemmene støtter, trøster og hjelper hverandre.

Og som dere ser over, har jeg er ålreit kamera og fantastisk utsikt.

Så, jeg er heldig, og det kunne vært mye, mye verre!

(Undertegnede forbeholder seg retten til å syte uhemmet i perioder, uansett om andre meninger fremkommer i teksten.)

Venner som ler?

venner som ler

En venn av meg hadde dette som facebookstatus for litt siden. Jeg smilte da jeg leste det, og tenkte: Selvsagt! Men teksten ville ikke ut av hodet, den summet rundt og rundt, og etter hvert begynte tvilen å melde seg. 100% enig – nei, jeg tror ikke det.

Omgi meg med mennesker som får deg til å le – det høres ut som et godt råd, men hvis jeg snur det på hodet, blir det noe helt annet. Skal andre – mine venner – bare omgi seg med mennesker som får dem til å le? Får jeg dem til å le? Hvis vennene mine skal følge dette, betyr det at de ikke vil være sammen med meg lenger hvis jeg av og til er nedfor?

Livet går opp og ned, og man skal fokuser på det gode og la være å dvele på det som er negeativt. Skal man klare å leve med ME uten å bli deprimert, må man lære seg det. Man må legge definisjonen av «normal» på et nytt sted, og glede seg over de gode dagene, selv om de faktisk er betydelig dårligere enn det som var normalt før man ble syk. Det er viktig å tenke positivt!

Likevel – det er dager man har behov får å snakke om hvordan det er å være syk, om sorg over tapte muligheter og tapt helse, savnet etter aktiviteter, jobb og normal omgang med kolleger og venner. Noen ganger trenger vi trøst, og håper inderlig at vennene våre ikke bare vi at vi skal få dem til å le, men også kan tilby en skulder å gråte på når det trengs. Positiv tenking kan bli et press, en falsk fasade som skjuler alt som er vondt og sårt. Kravet om å være positiv kan føles som en knebel.

Ingen er lykkelige hele tiden. Livet går i bølgedaler – og vi trenger alle hjelp og støtte på et eller annet tidspunkt. Noen ganger trenger vi praktisk hjelp, andre ganger trøst – så svinger det rundt, og det er vennene våre som sitter stortutende på sofaen, og trenger at vi er der og lytter. Hvis vi omgir oss bare med de menneskene som får oss til å le – hvem vil da høre på oss når vi gråter?

Det er også en merkelig ting med oss mennesker. Vi er slemme mot dem vi misliker og snille mot dem vi er glad i – men det er bare halve sannheten. Vi misliker nemlig dem vi har vært slemme mot, og vi blir glad i dem vi er snille mot. Vi rettferdiggjør mer eller mindre bevisst våre egne handlinger, og har man gjort noe hyggelig for noen, må det jo være fordi vi liker dem?

Ny forskning har vist at det å gjøre hyggelige ting mot andre er godt for vår mentale helse.  To forskere ba mennesker med sosial angst om å utføre små, hyggelige, snille handlinger daglig, og viste at det var bedre behandling enn kognitiv terapi for samme problem. Kanskje skal vi være glad for de av vennene vår som trenger oss – de gir oss en sjanse til å være snille.

Selvsagt er det personer som utnytter andre, som mangler empati, manipulerer andre og i verste fall liker å gjøre andre vondt. Slike situasjoner kan man med god samvittighet fjerne seg fra. De menneskene har store problemer, mer enn du og jeg kan løse. Men støtter vi våre vanlige venner når de trenger det – selv om det koster – så kan vi håpe at de er der den dagen vi trenger dem. Det er det vennskap handler om, syns jeg.