Stikkordarkiv: vår

Snøklokker

IMG_1665

Det er en merkelig vinter. Først var det ikke vinter i det hele tatt, så flesket det til med ordentlig kulde, og etter det har ikke værgudene klart å bestemme seg i det hele tatt, og det regner, snør og tiner om hverandre.

Nå regnet det i går og tinte i dag, og all snøen er borte. Jeg tar en liten inspeksjonsrunder rundt huset for å se om hagen er der fremdeles, og for å sjekke at rådyrene har gjort jobben sin og beskåret epletrær og roser skikkelig. De flinke dyra har ikke bare gjort det, men har gitt meg en haug gratis gjødsel i gave. Når man har ME gjelder det å være glad for all den hjelp man kan få!

I det mest solfylte hjørnet av hagen hilser snøklokkene meg velkommen. De står med sprekkferdige knopper og bærer bud om at våren er i vente. Mørket og kulden er ikke helt over ennå, og vi skal sikkert få en dynge med snø i mars, akkurat som i fjor – men våren kommer.

DSC_0979

Jeg blir glad av disse små, sarte tøffingene som har vært ute mer enn én vinternatt før. Kanskje er ikke våren her ennå, men dagene er lengere og snøklokkene har kommet – det går mot lyser tider.

IMG_1668

Advertisements

Hvitveis i Holtnesdalen

litehvit07

Hvert år må jeg opp i Holtnesdalen når hvitveisen blomstrer. Det er ikke langt å gå, men det er bratt, og kanskje litt for slitsomt – egentlig.

Selv om jeg er helt for aktivitetstilpasning og energiøkonomisering, så er det noen ganger jeg må gi litt blaffen, og gjøre noe jeg virkelig har lyst til. LITT blaffen, ikke fullstendig blaffen. Fullstendig blaffen kan legge meg flat på sofaen i uker, LITT blaffen medfører en dag eller to med sterkt redusert aktivitetsnivå, og de gode minnene rekker ikke å blekne før jeg er tilbake til det som er mer eller mindre normalt.

Hvitveisen i Holtnesdalen er verdt et par dager selvpåført tretthet. Området er et naturreservat med edelløvskog, en bratt og kronglete dal med svære trær, merkelige knauser og bratte bekkefar. Om våren er bakken er dekket av et teppe av hvitt, trærne har gjennomskinnelige, selvlysende grønne blader, fire svarttroster konkurrerer om å synge de beste melodiene og solen varmer i ansiktet. Sener på sommeren stenger trekronene lyset ute, og bakken er dekket av bregner, og man kan tro man er i en grønn,  halvmørk katedral. Nå om våren er hele området lys og luft, og det er det vakreste hvitveisstedet jeg vet.

Jeg håper noen vil bli med meg på turen gjennom bildene under, og at jeg på den måten kan dele gleden med noen av dere andre.

litehvit11

litehvit10

litehvit12

litehvit09

litehvit08

litehvit06

litehvit04

litehvit05

litehvit03

litehvit02

litehvit01

litehvi13

Vår!

vaarblogg3

Det er vår!

Jeg påpeker forbløffet og opprømt til alle som vil høre: «Er ikke dagen lyse og lange! Har du lagt merke til det?» man skulle ikke tro at det ble vår hvert år…

vaarblogg8

vaarblogg4

Så tidlig som i år har jeg sjelden sett det. Rosene har store skudd allerede, og det er bare begynnelsen av mars. Snøklokkene har allerede blomstret lenge ute, og forsythiagrenene som jeg tok inn for en uke siden blomstrer som bare det inne. Hasssel og or står med lange gule rakler, og gåsungene har tittet fram av skallet.

vaarblogg7

vaarblogg6

Jeg stoler ikke helt på våren ennå likevel. Sildrebekken bak huset er i skyggen, og der er det istapper i vannet og rim i gresset. Det kan ennå bli snø og frost.

vaarblogg1

vaablogg2

Da gjelder det enda mer å nyte solen og varmen mens den er der, og jeg setter meg med kaffekoppen i solveggen og samler litt D-vitaminer etter en lang vinter.

Det er vår!

Kom mai du skjønne milde, gjør skogen atter grønn…

Sangen er egentlig på tysk, og med musikk kav Mozart. originalen heter «Sehnsucht nach dem Frühling» – lengsel etter vår.

Her i Norge lengter nok de fleste etter vår. Lyset kommer tilbake, og hver vår føles det som om jeg setter fra meg en tung ryggsekk – en jeg hadde glemt at jeg bar på – og jeg føler meg plutselig så lett til sinns. Jeg begynner å rusle rundt huset minst en gang om dagen for å sjekke at alt spirer og gror som det skal, og gleder meg over hver lille flik av grønt som bretter seg ut.

Det er så utrolig mange grønnfarger. Bjerkens nesten selvlysende lysegrønne, eikens syrliggrønne, ospens bronsegrønne blader. Gresset er så intenst grønt at det nesten er uanstendig, mens seljen er mer diskret sølvgrønn. I åsen ovenfor, lyser løvtrærne som fakler blandt de mørke grantrærene.

gronnblogg11

Det er helsebot i grønt, hvis man skal tro forskerne. I en engelsk studie så man på hva som gjorde mennesker lykkelige, og den viktigste enslige faktoren hvor hvor nær de bodde et grøntareal. På UMB på Ås er det gjort en studie som viser at det er mindre sykefravær på arbeidsplasser med mye grønne planter inne. Andre undersøkelser viser at pasienter på sykehus kommer seg raskere hvis de har potteplanter på rommet.

Uansett, det gjør meg glad å se alt det grønne. Jeg vet jo at det blir sommer, og så høst og vinter – men akkurat nå er det vår!

gronnblogg7
I år kom definitivt eik før ask. Blir det en våt sommer?
gronnblogg10
Eik
gronnblogg8
Osp
gronnblogg5
Osp

gronnblogg6

gronnblogg9

 

gronnblogg4

gronnblogg3 gronnblogg2

gronnblogg

Av og til må man skeie ut…

hvit23

Det gjelder å ikke overanstrenge seg, ikke få for høy puls og ikke presse seg. Det er det aller, aller viktigste man må lære når man har ME. Jeg sier det til andre, og jeg sier det til meg selv. Jeg sier det så ofte at man skulle tro jeg kunne det, og visste å holde meg innenfor egne grenser.

Det er bare det at hodet og hjertet ikke sitter på samme sted. Fornuft og følelser blir ikke alltid enige. Selv om det er helt sikkert at man ikke blir lykkelig av å være ufornuftig, blir man heller ikke helt lykkelig av å være fullstendig fornuftig hele tiden. Noen ganger trenger i alle fall jeg å gi litt f…, og gjøre noe som egentlig er litt for mye, men som gleder meg. Så får jeg heller betale for det i etterkant med noen dager ekstra hvile.

Hvitveisblomstringen i Holtnesdalen på Hurum er noe jeg bare MÅ se hvert år. Holtnesdalen er et naturreservat med svære, varmekjære løvtrær. Om sommeren er det som å gå i et grønt akvarium, men om våren, før trærne får blader, er det hvitveisen som regjerer. Den dekker bakken som en grønn og hvit plen mellom trestammene. Det er så vakkert og trolsk at jeg nesten får gåsehud.

Det er bratt opp og bratt ned, og pulsen går nok litt høyt. Det får gå for i dag. I morgen skal jeg hvile, og kanskje i overmorgen også. Jeg er helt klar over at jeg må betale for å være uforsiktig, derfor gjør jeg det ikke ofte. Det ville være svært, svært dumt – men av og til er det verdt det!

hvit18

hvit22

hvit21

hvit19

hvit17

hvit16

hvit13

hvit09

hvit11

hvit07

hvit10

hvit05

hvit03

hvit04

hvit01

 

Alle disse dagene…

klokkeblogg3

Jeg ble syk i 1999. Først trodde jeg jeg skulle bli frisk om en uke. Det var en hissig influensa, og det tok tre uker med ørebetennelse, bihulebetennelse og feber og antibiotika før jeg var tilbake i jobb. Jeg var fremdeles slapp, men det tok sikkert ikke mer enn et par uker før jeg var i toppform igjen, tenkte jeg. Da det tok lenger tid, tenkte jeg at jeg blir frisk nok om noen måneder – eller i alle fall til neste år. Dette med sykdom var et avbrekk, en pause, i mitt vanlige liv. Om litt tid skulle jeg bli frisk, og fortsette mitt normale liv.

Jeg er ikke helt sikker på når det gikk opp for meg at DETTE livet, livet med kronisk sykdom og på uføretrygd, det var nå normalt.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet. Skriver Stig Johansson.

Selvsagt håper jeg fremdeles på at noen skal finne ut hva ME er, og samtidig finne en kur, eller i alle fall en behandling, som gjør at jeg igjen kan fungere «normalt». Samtidig må jeg innse at det kanskje ikke skjer. Jeg kan ikke vente på at livet kommer tilbake. Livet mitt er her, og nå.

Piet Heins skrev:

Husk at elske,
mens du tør det.
Husk at leve,
mens du gør det.

Vi har bare dette ene livet. Det kunne kanskje vært bedre, men det er alt jeg har.

Jeg tar en dag om gangen, og forsøker å se etter i alle fall én ting å glede meg over hver dag – og i år blomstret snøklokkene i februar.

klokkeblogg4 klokkeblogg5

klokkeblogg2

klokkeblogg1

 

Om å se

se2

Hvor mye ser du egentlig av det du ser?

Hjernen vår er en merkelig greie. Behandling av synsinntrykk tar opp mye av hjernens kapasitet, og det er omtrent umulig å tolke alt vi ser hele tiden. Sannsynligvis ser vi ikke mer enn ca. 10% av det vi «ser» til en hver tid. Resten fyller hjernen ut fra minnet – og det er grunnen til at vi av og til ser en katt – som viser seg å være en stein når man ser nærmere etter. Av samme grunn kan vi se uferdige skisser, og likevel se hva som er ment – hjernen vår fyller inn de strekene som ikke er der. Vi er også flinke til å fylle inn når det gjelder ansikter – et kolon og en parentes blir et ansikt.

Vi fyller inn hele tiden, og det er sjelden vi stopper opp og virkelig ser på det vi ser, virkelig bruker øynene, og åpner sinnet for synsinntrykkene. Hvor ofte er vi slik som barn, som ser ting for aller første gang? Den engleske dikteren William Wordsworth skrev:

My Heart Leaps Up

My heart leaps up when I behold
A rainbow in the sky:
So was it when my life began;
So is it now I am a man;
So be it when I shall grow old,
Or let me die!
The Child is father of the Man;
And I could wish my days to be
Bound each to each by natural piety.

Jeg tenker at det er viktig å bevare undringen, og glede seg over sanseintrykkene som om de var nye hver dag – for det kan være at de er det. Du har sett rhododendron før tror du? Men vet du hvilke farge støvdragerne har? Eller prikkene inne i blomsten? Har du lagt merke til bregner, og hvordan de krøller seg før bladene springer ut,  eller hvordan de åpne bladene danner mønster av lys og skygge?

Hvis man ser, virkelig ser, finnes det så mange ting å glede seg over!

se6 se3 se5 se4 se1