Om denne bloggen

Det er lov å synes synd på seg selv. Det er lov til å bli så frustrert over sykdom at man hyler høyt og hiver ting i veggen. Likevel vil jeg nok anbefale at man hiver noe mykt – ellers blir det så mye å rydde opp etterpå, og som ME-pasient gjelder det å bruke energien fornuftig.

Når man så har rullet seg i selvmedlidenhet, er det på tide å plukke opp seg selv etter håret, gi seg selv et realt spark bak, og ta grep. Se seg rundt. Tenke – det er da – tross alt – en del ting jeg fremdeles gleder meg over? Noe som kan få meg til å smile, og å trekke et velbehagelig sukk?

Gledene er der. Det gjelder bare å kjenne dem igjen, og se dem for det de er – ikke bare haste forbi dem, eller overse dem fordi de er små.

For meg som ME-pasient er det viktig å av og til være i øyeblikket – et øyeblikk der det jeg var før (arbeidsaktiv, idrettsaktiv, overaktiv og aktivt aktiv) og det jeg er nå (syk, svak og dårlig bak) ikke teller – og alt som gjelder er duften av en nytrukket kopp darjeeling te, en malende katt, eller synet av den første rosen som har sprunget ut. Da kjenner jeg at smilet kommer krypende, og at det er verdt å leve.

Det er disse små øyeblikkene og de små gledene jeg vil dele med andre, enten de nå har ME eller ei.

Man kan imidlertid ikke være glad hele tiden. Noen dager må man engasjere seg, irritere seg og gi uttrykk for at ME-syke kunne bli behandlet bedre. Det er en glede i det og!

NB!

Denne bloggen er fullstendig uavhengig, og jeg tjener ingen ting på den.

Jeg skriver denne blogge som privatperson, og ikke som representant for noen organisasjon.

Ønsker du å dele lenke til denne bloggen, så gjør det gjerne. Ønsker du å kopiere eller oversette tekst,  be om tillatelse først, og du vil sannsynligvis få det.

Ingen ting på denne bloggen må anses som medisinske råd – det eneste rådet jeg vil gi (ok, to da) er: Ta vare på deg selv – og gjør det i samråd med lege.