Jeg har alltid likt meg på tur, og vært en ivrig bruker av skog og mark, enten på sykkel eller til fots. Nå har MEen gjort at beina ikke fungerer så godt lenger, og lange turer fungerer ikke i det hele tatt – i alle fall ikke på egne bein. Da er det fantastisk å få lov til å låne andres! Fjordingen Aliss bor på en gård i nærheten, og bærer meg velvillig ut i naturen, med velvillig tillatelse fra sin eier. Jeg er utrolig takknemlig for den sjansen til å være ute på tur, og for godt selskap – og særlig når det er på en aldeles blankskurt og skinnende høstdag.
Noen har sagt at det ikke finnes den ting denne sykdommen ikke kan ta fra deg… men heldigvis er ikke jeg av dem som har mistet mest, jeg er snarere frisk til å ha ME. Likevel skriver jeg dette innlegget med en stor porsjon selvmedlidenhet – men jeg håper det er tillatt av og til?
Jeg har vært betatt av hester siden jeg var helt liten. Hvis noen spør meg hvorfor, er det vanskelig å svare. Ikke fordi det ikke er grunner nok – det er rett og slett for mange.
Da jeg var yngre var det mestringen, farten og spenningen i ridningen som appellerte mest, med årene har samværet og samarbeidet blitt mer og mer viktig. Lukten og varmen i stallen når hestene tas inn om kvelden, en myk mule mot hånden, lyden av fredelig tygging av høy gir meg dyp glede. Arbeid på ridebanen, turer i skog og mark på hesteryggen har gitt meg noen av de beste øyeblikkene i livet. Det er de øyeblikkene der man føler at man er i balanse med hesten, der både hest og menneske puster ut og slapper av, glade for å være i hverandres selskap.
Da datteren min var 10, begynte hun å ri. Selv var jeg relativt frisk – så vi fant ut at vi ville kjøpe hest sammen. Når barna er små, tenker man jo lett at det er slik det vil være lenge, lenge… Men ingen ting varer evig, eller blir som planlagt. Datteren min ble eldre, og jeg ble dårligere.
Enya er -eller var – min datters (og litt min) hest, og da avkommet reiste for å studere, måtte vi selge henne. Det var for mye jobb, med møkking, foring og stell, rent bortsett fra at hun må ris og trenes. Det var ingen måte å ha hest alene. Vi har funnet et godt hjem til henne, men jeg vil savne henne nå når hun er borte – og være inderlig takknemlig for alle de fine øyeblikkene!
Nå står Enya på en videregående skole med hestefag – der skal ungdommer lære å ta vare på hest, og lærere og andre ansvarlige slo meg som flotte mennesker, og jeg er sikker på at hun får det bra – likevel gråt jeg noen såre tårer da hun reiste. Et kapittel er over, og det må man bare finne seg i. Men – helsike heller – det må gå an å få lov til å være lei denne sykdommen av og til!
«There is nothing better for the inside of a man than the outside of a horse»
Jeg vet rett og slett ingen ting som gir meg slik ro som å lene seg opp mot en varm hesteskulder. Trekke pusten dypt og slippe den ut i et behagelig sukk – og kjenne ar hesten gjør det samme.
Jeg red før (og skal ri igjen!), men et antall virusinfeksjoner det siste året har satt meg tilbake – og i et forsøk på å komme tilbake i form, skynder jeg meg langsomt. Pulsklokken holder styr på meg – piper den, hviler jeg. Alt går i fotgjengerfart.
Heldigvis kan man holde på med hest som fotgjenger også. Jeg begynner faktisk å synes at det er vel så morsomt som å ri. (Det kan ha noe å gjøre med at jeg ikke spretter så godt lenger, og har mindre glede av å falle av.) Uansett – det gjelder å glede seg over det man kan gjøre, fremfor det man ikke kan.
Så – hesteliv som fotgjenger. Jeg har som mål til å lære hesten å apportere, og kanskje får jeg det til. Første skritt på veien er å ikke være redd for ballen, og hun får en godbit og ros hver gang hun tar på den – så får vi bygge videre på det.
Om vi klarer det, er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg kommer hjem fra stallen, glad og fornøyet og med en følelse av å være beriket.
Dagens lille ME-glede 