Alle dyr er rare. Mennesker er dyr, så vi er også rare, til tider, men det er tross alt – til tider – lettere å forstå seg på sin egen art.
Katter derimot, er tidvis umulig å forstå seg på, og det er kanskje derfor de er så fascinerende.
Hvorfor liker katten min for eksempel å sitte ute og se inn?
Den forrige katten likte å sitte inne og se ut. Hvorfor er hun livredd for støvsugeren? Hvorfor sitter hun på fanget når jeg ser på TV i godstolen, men ikke når jeg sitter i sofaen?
Hvorfor ruller hun seg når hun vil løftes opp?
Hva kan hun sitte å se på i gresset i lange tider?
Hvorfor vil hun ikke bruke kattesengen hun fikk? Hvordan kan det ha seg at vi ikke aner hvor hun er, men det øyeblikket mannen min setter seg i stolen ved siden av skapet der godteposen oppbevares, så er hun der? Hvor har hun vært når hun kommer hjem og det lukter peisbål av henne?
Jeg vet ikke.
Jeg kommer aldri til å forstå henne.
Jeg vet bare at hun er årsak til stor daglig glede.
Jeg er veldig glad i katten min. Hun er det perfekte kjeledyr for en ME-pasient, på veldig mange måter; hun går inn og ut etter eget ønske, og forventer ikke annet enn mat og kos, når det passer henne. Skulle ME-hodet føre til at jeg glemmer å gi tilstrekkelig service, kan du være helt sikker på at hun husker, og sier fra. I tillegg går hun foran med et godt eksempel når det gjelder å få nok hvile – der prioriterer hun beinhardt.
Katter er sære dyr, og det gjør dem fascinerende. Den forrige katten vår likte å sitte inne og se ut, mens denne sitter ute og ser inn. Hun kan sitte på fanget i sofaen, men ikke i lenestolen. Hun vil at mannen min skal gi henne godbiter – der duger ikke jeg.
I det hele tatt har katten trent mannen min svært godt. Hun har egen katteluke, men foretrekker å gå inn og ut gjennom hans rom – særlig om natten. Er hun ute, mjauer hun for å komme inn, er hun inne krafser hun på døren for å komme ut. Mannen min ble til slutt lei, og lurte på hvorfor pusen ikke plaget meg?
Jeg slipper henne ikke inn og ut om natten, sa jeg. Krafser hun på min dør, kommer hun ingen vei. His du slutter å åpne for henne, må hun bruke katteluken i stedet.
Jammen, det er så slitsomt å høre på! sa min bedre halvdel. (Virkelig bedre – langt mer ettergivende og snill enn jeg når det gjelder katteoppdragelse) Likevel gikk han med på at hvis han bare var standhaftig, så ville hun gi seg.
Da natten kom, kom katten og krafset på døren. Krafse, krafse. Stille. KRAFSE, KRAFSE, krafse. Krafse. Stille, og jeg øynet håp, men nei. KRAFSE! Krafse, krafse-krafse! Mannen min holdt ut, og jeg var stolt av ham. Etter lang tid og mange krafs ble det stille, så klikk-klakket det i katteluken, og jeg tenkte – HA! Hun måtte gi seg, så er vi ferdig med det. (Jeg må innrømme at det gjorde godt å få rett.)
Da mjauet det utenfor. Det fortsatte å mjaue. Etter 15 minutter ga mannen min opp og slapp pusen inn vinduet, og ut av soveromsdøren inn i huset. Katta ga ham et blikk som sa: Ikke prøv det der igjen, ellers…! Så gikk hun ut katteluken.
Det er ikke bare jeg som liker katter. Nettet er fullt av dem, og her er noen sære eksempler – som kanskje kan gjøre dage litt lysere.
Er det noe som er bedre enn å ha en varm, malende katt på fanget? Jeg har lest om forsøk som viser at når man klapper på en malende katt, så synker pulsen, stress forsvinner ut av kroppen, og man roer seg ned. (Hvorfor noen kom på å forske på det er en gåte, men det er en annen sak.) Katten er med andre ord en lykkepille med pels og fire ben, og fullstendig reseptfri. Katten må jo være det perfekte husdyr for oss ME-ere. Den klarer seg jo stort sett selv, i alle fall her hvor jeg trygt kan la den gå ut og inn. Mat og vann og kos er alt den krever av meg, og det er jo greit å sørge for. Til gjengjeld gir katten meg selskap, den er min pelskledde varmeflaske, den gjødsler blomsterbedene mine vederlagsfritt, gir meg balansetrening når den tvinner seg rundt bena mine i trappen, sier fra når jeg har sittet for lenge på PCen ved å drapere seg over tastaturet… og gir meg mange muligheter til refleksjon – hva er det egentlig det dyret tenker? Det er ikke bare meg som lurer på det, og denne videoen forsøker å gi et svar:
Dagens lille ME-glede 