Med hjerte for ME-saken

ME-foreningen selger hjerter for ME-saken i nettbutikken sin.

Hver eneste krone ME-foreningen får inn på disse hjertene går til foreningen – hjertene er mitt bidrag til ME-saken.

Hjertene er laget for hånd, og det er ikke to som er helt like. Jeg lager ofte 4 eller fem som ligner, eller går i samme fargeskala, men helt like blir de aldri. I ukene fremover mot jul vil det bli lagt ut nye hjerter hele tiden, så følg med. Hvis det ikke er noe du liker der i dag, er det kanskje noe i morgen 🙂

Hjertene er laget i et plastmateriale – «polymerleire» – som i Norge selges under navnene Cernit, Fimo eller Premo. Modellermassen kommer i alle regnbuens farger, og man kan blande farger og lage mønster på mange forskjellige måter. Man kan lage alt mulig av massen, og her i Norge er nok materialet mest kjent som leketøy for barn, eller av dukkemakere. I mange andre land er polymerleiren i stor grad brukt som smykkemateriale, og det er utrolig hva som blir laget.

Bloggen Polymer Clay daily har en utrolig mengde bilder, og jeg kan sitte i timevis og bla. Selv samler jeg det jeg liker på Pinterest, og er jeg for dårlig til å lage noe selv, kan jeg alltids titte på det andre har laget.

Det er moro å leke med dette materialet, og det er absolutt en ME-vennlig hobby. Leirener rimelig og drøy, man kan legge det fra seg hvis man blir trett, og komme tilbake senere, man trenger veldig lite dyrt verktøy, og leiren kan herdes i en vanlig stekeovn.

Det er også morsomt å lage disse hjertene for en god sak!

Mønstrene på hjertene kommer frem som en følge av hvordan leiren blandes og brettes. Jeg tenkte jeg skulle forklare noen av de vanligste teknikkene:

Mokume Gane er egentlig en japansk metallteknikk. Tynne plater av forskjellige metaller ble lagt lagvis, og bunken ble bøyd, hamret og filt ned til man fikk et tre-lignende mønster i overflaten.
Teknikken kan tilpasses til polymerleire, og det er bare fantasien som setter grenser for hva slags mønster man kan lage.

 

Millefiori er egentlig en veneziansk glassteknikk. Tynne staver av glass settes/smeltes sammen til et bilde, og staven «reduseres» så den blir lang og tynn, og bildet blir lite. Så kan flere slike komplekse staver settes sammen til nye bilder, osv. Også denne teknikken kan tilpasses polymerleire.

Etterligninger av alle slags materialer er ganske vanlig, fordi det er så lett å blande farger.

Selvsagt går det an å kombinere teknikker, og det er bare fantasien (og dyktigheten!) som setter grenser for hva man kan gjøre. I bildet på toppen er det både brukt millefiori og mokume gane.

 

 

 

 

Når noen virkelig forstår

Det er rart. Jeg har vært syk i 16 år nå, og det har til tider vært tøft. På sett og vis har jeg likevel funnet en måte å takle det på. Dagene kommer og går, og jeg syns jeg mestrer sykdommen rimelig bra. Jeg gjør det beste ut av det, jeg går ikke rundt og syns synd på meg selv, og jeg finner glede og verdi i det livet jeg har.

Det eneste jeg ikke takler, er når noen virkelig ser sykdommen min, og ser meg, og ser hva livet med sykdom har kostet og fortsetter å koste. Da griner jeg. Uforstand og manglende forståelse tar jeg på strak arm, men medfølelse får tårene til å trille.

Jeg kan bli slik bare av å se på et foredrag. Når Montoya i dette foredraget sier «This is a real disease!» får jeg klump i halsen.

Når Leonard Jason sier:

«And we all have to recognize that first of all this is a legitimate  illness and we have to be willing to accept some of the limitations that patients have. We also have to validate their experience and work with them in terms of what they need. Individualized approaches are critical. So really the entire social network has to be mobilized.»

Må jeg snufse litt. Men på en god måte.

Foredraget kan leses på ME-foreningens nettside.

Det er så godt å vite at det finnes slike leger og forskere, og at de tar oss på alvor. Montoya leder en gruppe forskere på Stanford i USA, og gruppen har nettopp publisert en utrolig spennende studie, der de fant reelle forandringer i ME-pasienters hjerne.

Om å akseptere sin sykdom.

«AKSEPTER DIN ME» er skrevet av Geir Berge, som er medlem av ME-foreningens facebookgruppe for voksne.

«Mye har jeg lært. Ante knapt at ME fantes. Får nå bruk for min stahet og utholdenhet på en helt ny måte. Mine følelser og empati for andre kan vel sies å ha blitt forsterket kraftig. Må jo innrømme at tårene kommer av og til når følelser blir sterke(selv om sterke menn ikke gråter).

Bruk dine krefter i takt med kroppen, du blir ikke sykere om du innrømmer dine fysiske og psykiske svakheter.»

Da jeg startet denne bloggen, var det for å vise at man kan ha et godt liv med ME – tross alt – hvis man lærer seg til å se de små tingene, og glede seg over dem.

Et gost liv dreier seg også om å godta sin situasjon for hva den er, og så gjøre det beste ut av det, og jeg synes forfatteren uttrykker det knakende godt.

Forfatteren har sagt at skrivet kan deles, men ønsker å være anonym. Tusen takk for både skrivet og tillatelsen til å dele,