Tilværelsen med ME er ikke alltid like søt. Så blir det desto mer moro å komme ut en morgen når verden ser ut som om den er dekket av perlesukker.
Gleden er ofte i de må tingene, og det gjelder å lete etter dem, nå som temperaturene kryper nedover og vintermørket senker seg.
Det ble et lite raid i hagen med kamera før solen smeltet rimet, før jeg tuslet inn med kalde fingertupper og rød nesetipp. Hvem kan klage på kulden når den kan lage noe så vakkert?
Jeg har alltid likt meg på tur, og vært en ivrig bruker av skog og mark, enten på sykkel eller til fots. Nå har MEen gjort at beina ikke fungerer så godt lenger, og lange turer fungerer ikke i det hele tatt – i alle fall ikke på egne bein. Da er det fantastisk å få lov til å låne andres! Fjordingen Aliss bor på en gård i nærheten, og bærer meg velvillig ut i naturen, med velvillig tillatelse fra sin eier. Jeg er utrolig takknemlig for den sjansen til å være ute på tur, og for godt selskap – og særlig når det er på en aldeles blankskurt og skinnende høstdag.
Det blir mørkt tidligere, nettene er kaldere og høsten er på vei. Midt på dagen går det likevel an å tro det er sommer – jeg må til å med slå opp parasollen ute, fordi det blir i varmeste laget. Jeg kan ikke klage på sommeren, og jeg skal ikke klage på denne høsten heller.
Det meste har blomstret fra seg i hagen, men georginene er i full gang, sammen med høstasters og den siste floksen. Rosene holder det fremdeles gående, men de kommer en og en, og litt nølende, som om de ikke helt stoler på at de er sommer fremdeles. Selv om det ikke er like mye blomster som tidligere i sommer, er det en stor glede å ta runden rundt huset og nyte farger og lukt. Kanskje setter jeg ekstra pris på det nå, fordi jeg vet at det er de siste.
«Take time to smell the flowers!» sa hippiene på 70-tallet. Det gjør jeg nå, og forsøker å puste roseduften så langt ned i lungene at den blir der helt til neste vår.
Det gjelder å finne gledene og ta vare på dem.
Jeg ligger på en dekkstol, med et pledd over meg (høsten nærmer seg, og kveldene blir kaldere) og ser på skyene. Mellom hendene har jeg en varm tekopp, og det er så utrolig stille og fredelig rundt meg.
Jeg føler slik ro. Det er godt å bare være til stede.
Noen tårnsvaler driver flyvetrening høyt oppe, og de skarpe skrikene er den eneste lyden.
Jeg kunne ikke ha det bedre akkurat nå.
Jeg var rundt 12 år den gangen foreldrene mine tok meg med i operaen for å se ballett første gang. det var svanesjøen, og jeg ble fullstendig trollbundet. Eventyret med den tragiske slutten, musikken, kostymene – det var noe bådet for hodet, øyet og øret. I mange uker etterpå danset jeg rundt hjemme, og drømte om å bli ballerina. Det ble jeg nok ikke, men gleden over musikk og dans har holdt seg.
Mange år senere tok jeg med min dengang åtte år gamle datter for å se svanesjøen. Hun satt pent og stille, men mellom hvert nummer hvisket hun til meg: «Er det slutt nå?» Jeg begynte å bli redd for at hun kjedet seg, og syns det var leit at hun ikke hadde samme glede av stykket som jeg – men det hadde jo vært et forsøkt verdt. Overraskelsen var derfor stor da jeg endelig svarte «Ja, nå er det slutt.» og hun begynte å gråte. «Jeg vil en det en gang til!» tutet hun.
Det blir ikke så mange turer for å se på dans lenger, både fordi jeg bor lenger unna, og fordi det rett og slett er for slitsomt.
Selv om det ikke blir Svanesjøen på operaen, kan jeg glede meg over min egen lille svanesjø rett utenfor huset. Litt før i vår var det i alle fall 20 stykker her – og og i går kom sannelig et par med to unger. Jeg legger på lyden fra balletten, og koser meg med videosnutten av «mine» svaner.
Jeg har ofte hørt snakk om at man ikke ser skogen for bare trær. Man henger seg opp i detaljer, og glemmer å se helheten. Jeg tror det er like viktig når man har en kronisk sykdom å HUSKE å se detaljene og glemme helheten. Man må ikke bare se skogen og glemme trærne.
Ikke bare når man er syk, forresten. Det er mange situasjoner der det kan være lurt å se på de små ting. Diskriminering, mistro og til og med krig skjer når man glemmer enkeltmenneskene og bare ser gruppen.
Tilværelsen som syk kan bli trist hvis man ikke tar vare på de gode øyeblikkene.
Jeg hadde et slikt øyeblikk i dag. Ti svaner kom seilende forbi, og jeg tok med brød og kamera ned til vannet. Det var magisk, og mens jeg så på dem, var alt helt ålreit.
Sangen er egentlig på tysk, og med musikk kav Mozart. originalen heter «Sehnsucht nach dem Frühling» – lengsel etter vår.
Her i Norge lengter nok de fleste etter vår. Lyset kommer tilbake, og hver vår føles det som om jeg setter fra meg en tung ryggsekk – en jeg hadde glemt at jeg bar på – og jeg føler meg plutselig så lett til sinns. Jeg begynner å rusle rundt huset minst en gang om dagen for å sjekke at alt spirer og gror som det skal, og gleder meg over hver lille flik av grønt som bretter seg ut.
Det er så utrolig mange grønnfarger. Bjerkens nesten selvlysende lysegrønne, eikens syrliggrønne, ospens bronsegrønne blader. Gresset er så intenst grønt at det nesten er uanstendig, mens seljen er mer diskret sølvgrønn. I åsen ovenfor, lyser løvtrærne som fakler blandt de mørke grantrærene.
Det er helsebot i grønt, hvis man skal tro forskerne. I en engelsk studie så man på hva som gjorde mennesker lykkelige, og den viktigste enslige faktoren hvor hvor nær de bodde et grøntareal. På UMB på Ås er det gjort en studie som viser at det er mindre sykefravær på arbeidsplasser med mye grønne planter inne. Andre undersøkelser viser at pasienter på sykehus kommer seg raskere hvis de har potteplanter på rommet.
Uansett, det gjør meg glad å se alt det grønne. Jeg vet jo at det blir sommer, og så høst og vinter – men akkurat nå er det vår!
Tindrende sol, himmel som er så blå at den ser nyvasket ut, temperaturer som er uvanlig milde for oktober, og høstfarger som får en til å tro at noen har tent på trærne.
Man skulle jo vært på tur i skogen, så klart. Det orker jeg ikke akkurat nå, men jeg kan stoppe bilen langs veien, og gi meg selv tid til å se, til å drikke inn fargene med øynene, kjenne solen mot huden, og sørge for at batteriene er fulladet før vinteren.
Jeg er vanvittig heldig. Vann-vittig? Kanskje det – for jeg bor rett ved Drammensfjorden, med utsikt fra stuevinduet ut over fjorden. Det er noe eget med å se ut over vann.Lyset skifter hele tiden, og når det er riktig fint, løper jeg ut med kameraet og forsøker å fange stemningen. Det har blitt en del bilder etter hvert.
Jeg har samlet noen av bildene på Flickr.
Jeg kan ikke invitere alle hit for å se på utsikten, men jeg kan kanskje glede noen med bildene? To minutter med noe pent å se på kan være to minutter da man glemmer det som er leit.
Så her er albumet mitt, og jeg håper noen liker det 🙂
Dagens lille ME-glede 