All makt til forbrukerene!

Vi er alle forbrukere – og hver dag møter vi reklame som forsøker å få oss til å forbruke mer. Reklamen forsøker å få oss til å tro at vi blir lykkeligere, kulere, penere, slankere, mer sexy og friskere hvis vi bruker det produktet den promoterer – og vi løper og kjøper, for eksempel noen helt vanvittige sko, som i bildet over. Hvorfor ikke – det reklamen sier er sant, er det ikke? Hvor ofte stopper vi opp og tenker over reklamen rundt oss, og sier: Hør nå her…. det er jo helt umulig å gå på de greiene der, og om fem år kommer vi til å le oss i hjel…

Da er det bra at forbrukerrådet fins. De kan riktignok ikke styre moten, men de passer på at bedriftene ikke kan påstå hva som helst om sine produkter, slik at vi som forbrukere ikke godtroende kjøper katta i sekken. Særlig viktig blir dette når det gjelder reklame for medisiner, kosttilskudd og helsetjenester. Hvis en reklame sier at man blir frisk av en medisin eller terapi, bør man jo helst bli det – og de som tilbyr terapien bør kunne dokumentere det. Skikkelig. Vitenskapelig.

I mange år har Lightning Process blitt fremmet som en vidunderkur for ME og flere andre kroniske sykdommer, både i Norge og England. Mannen bak, Phil Parker, har tjent seg rik, og det har også coacher her hjemme på berget. Folkene bak LP har gått ut med at 80% blir friske av LP. Hvis det var sant – så fantastisk det ville vært! Men – er det sant? Er reklamen sann?

Jeg vet ikke hvor mange som har spurt meg hvorfor jeg ikke har forsøkt LP, eller hvor mange som har fortalt meg om en som ble helt frisk av ME etter tre dager. Budskapet – reklamen – om LP har blitt spredt på en svært dyktig måte. Det er av og til vanskelig å få andre til å forstå at jeg ikke slenger meg på – de fleste av oss vil heller tro på en enkel løsning enn et komplisert svar. Eller: Jo mindre man vet om en sak, jo lettere er det å foreslå løsninger. Det enkleste svaret jeg kan gi er: Folk blir syke av LP, men coachene blir rike.

I England har Phil Parker og LP nå blitt klaget inn for det engelske svaret på forbrukerrådet. De har fått beskjed at de ikke lenger får lov til å knytte LP mot navngitte sykdommer – de har nemlig ingen skikkelig dokumentasjon på at det virker. Heller ikke dokumentasjonen om antallet pasienter som ble friske ble godtatt. De må forandre nettsiden sin, de må slutte å selge LP som en kur for alle slags sykdommer.

Så takk til forbrukerrådene rundt om i verden, de passer på at ingen får lov til å komme med falsk reklame!

For dem som måtte ønske å lese hele dokumentet, er lenken her.

Maria Gjerpe har også omtalt saken på Marias Metode.

Mamma, du piper!

«Mamma, du piper!» Sier avkommet og ser på meg med et bekymret blikk. «Sett deg ned!»

Neida, det er ikke EGENTLIG jeg som piper – det er pulsklokken min. Men det fører jo til neste spørsmål, som er : Hvorfor går jeg med pulsklokke? Det er da for folk som trener, og det skal jo vi ME-ere IKKE.

Det begynte med at jeg hørte på et webinar om anstrengelsestløst utmattelse fra CIFDS Association, og leste en artikkel fra samme organisasjon. Det jeg lærte – i noe forenklet utgave, etter fattig evne, og med forbehold om feil – var dette.

Kroppen har tre energisystemer – to anaerobiske (som ikke bruker oksygen) og det aerobiske (som bruker oksygen). Alle produserer ATP, som er kroppens energi. ATP er et molekyl som omsettes til energi i cellene. I løpet av prosessen omdannes ATP til de byggestenene det er laget av. Kroppen bruker så disse byggestenene for å lage nytt ATP. I følge Wikipedia har vi bare ca. 250 g ATP i kroppen til en hver tid, mens vi prosseserer omtrent vår egen kroppsvekt av ATP hver dag. Omdanning av ATP til energi og tilbake igjen foregår i mitokondriene i cellene våre.

Når vi begynner å være aktive, og gir alt, bruker vi det ene anerobiske sysemet (phosphagen) først – det produserer ATP svært raskt, men kan bare arbeide ved maks intensitet i ca. 5 sekunder.

I mellomtiden «varmes» det aerobiske systemet opp. Når jeg beveger meg normalt, bruker kroppen det aerobiske energisystemet – og dette systemet produserer ATP ved hjelp av glukose (som er lagret i musklene) og oksygen (som bringes rundt i kroppen i blodet). Så lenge musklene får nok oksygen og har nok glukose tilgjengelig, kan man fortsette slik lenge.

MEN -når aktiviteten øker, klarer ikke den stakkars ME-kroppen min å frakte nok oksygen til musklene – enten det skyldes lavt blodvolum, dårlige effektivitet i mitokondrienes produksjon av aerobisk ATP, eller hva det nå enn er – pulsen øker, kroppen begynner å fyre opp det andre anerobe systemet – og klokken min piper. På tide å sette seg ned og hvile. Dette anaerobiske systemet jobber uten oksygen og kan også gi en stor mengde rask energi over kort tid, noe det gjør ved å bryte ned glykogen som er lagret i musklene. I denne prosessen tilbakedannes ikke ATP, men det produseres melkesyre og andre avfallstoffer, som gir smerter i musklene. Når det blir for mye melkesyre må vi stoppe – da kan musklene rett og slett ikke mer – og så må vi vente til kroppen får ryddet opp – ved å frakte nok oksygen til musklene slik at melkesyren og de andre avfallstoffene omdannes. For at kroppen skal klare å «rydde opp», må vi hvile. Her er en annen artikkel for dem som vil ha en lenger forklaring.

For oss som har ME, fungerer ikke denne «oppryddingen» slik den skal, og det er derfor viktig å være aktiv på en slik måte at man ikke får dannet melkesyre. Vi kan bruke det første anerobe systemet, og det aerobiske – men må forhindre at det andre anerobiske systemet slår inn. Derfor pulsklokken.

Det punktet der kroppen ikke lenger klarer å gi musklene nok oksygen, og man går over i anaerob forbrenning, kalles anaerob terskel. Den intreffer ved en bestemt puls – men hvor høy puls er personavhengig. For meg ligger den på ca 95.

Jeg har forsøkt meg frem for å finne nogenlunde riktig pulsnivå. Jeg har kjent på det – når en aktivitet har kjentes tung, eller jeg har kjent melkesyren i leggene… og så har jeg sett på klokken hva pulsen var. Deretter har jeg trukket fra 20% – og satt alarmen på klokken der.

Det har vært svært bevisstgjørende. Jeg har sett hvor lett jeg har for å stresse meg opp når jeg føler meg sliten – jeg fyrer med adrenalin for å holde meg gående. Men nå piper klokken, og jeg må ta meg i det –pust, stopp, slapp av. Ikke løpe når jeg kommer frem nesten like fort ved å gå. Ta pauser. Hjertet mitt lyver ikke. På denne måten – ved å gjøre ting saktere – orker jeg mer.

En annen god ting er at omverdenen min har blitt mer obs på hva jeg tåler – her er det et objektivt mål. Klokken piper, og jeg må sette meg. Det er deilig å slippe å føle seg sytete og si fra selv!

Oppdatering desember 2019:

I intervjuet under forteller professor Betsy Keller om PEM, og om bruk av pulsklokke e.l. for å holde styr på aktivitetsnivået.

Mer om samme tema i:

Pulsklokke – de første erfaringene

og

Med høy puls

Om å bli testet med ergospirometri:

Ergospirometri – sykkeltest

En annen form for motivasjon

Facebook renner over av søte og pene bilder av kattunger, blomster, solnedganger osv. med tilhørende oppløftende meldinger om at alt vil bli bra. Ikke noe galt med det – men det blir litt vel optimistisk i blant. De dagene jeg sitter der og orker ngen ting, irriterer det grenseløst å se på motiverende beskjeder som forteller meg at jeg kan få til hva jeg vil. Som datteren min ville sagt: Serr, lissom.

Da tar jeg meg i stedet en tur innom Despair.com, som spesialiserer i demotiverende postere og T-skjorter, og får meg en god latter. Slagordene er herlige vrier på ting vi har hørt før – slik som «Du er unik – og det er alle andre også»

Min favoritt er: «Inntil du forsøker å fly, har du ingen anelse om hvor langt du kan gå» – sammen med bildet av en spasernde pingvin. Det er AKKURAT slik jeg  føler meg mange dager – en fotgjengerfulg. Men man kommer jo fremover på den måten også 🙂