Dagens ME-hode.

Jeg liker å ha god tid når jeg skal noe sted, fordi det er alltid noe jeg ikke finner når jeg skal dra – briller, nøkler,mobil, jakke eller skjerf gjenfinnes på de rareste steder. Til og med skoene mine kan finne på å leke gjemsel med meg. Som regel ender jeg med å beine ut døren et par minutter for sent.

I dag var imidlertid alt på sin plass, og jeg kom av gårde til fysioterapitimen min i god tid. Jeg fant til og med parkeringsplass i Asker sentrum med en gang, og hadde plutselig et hav av tid før fysioen. Derfor tenkte jeg at det kunne jo være artig å stikke innom Fretex når jeg først gikk forbi.Der inne hadde de en flott vinterkåpe som jeg fikk lyst til å prøve, og som tenkt så gjort… og der var det en til… og plutselig hadde jeg slett ikke et hav av tid før timen min, så jeg grapset med meg mine personlige eiendeler og løp av gårde.

Da jeg skulle gå fra fysioen en halv time etterpå var det så merkelig kaldt rundt halsen. Jeg banket på hos peuten igjen, og spurte om jeg hadde lagt igjen sjalet mitt der. «Nei,» sa hun, litt tvilende. «Du hadde ikke på deg noe sjal da du kom, tror jeg.»

Nehei.

Å, himmel, Fretex!

Jeg løp tilbake, og hev meg over den første betjeningen jeg så. «Har noen levert inn et sjal?» «Nei… ikke som jeg har sett. Dessverre!» sa damen, og snudde seg mot neste kunde som ville vite prisen på… mitt sjal!

Heldigvis endte det i fordragelighet, og jeg kunne gå ut igjen med sjalet rundt halsen, og et misunnelig blikk fra den andre kunden i ryggen.

Moralen er: Ikke glem igjen klær på Fretex!

ME-hode

Noen dager er ikke hjernen min og jeg helt på bølgelengde.  Jeg kan sette meg ned for å skrive noe, men fingrene stokker seg, og selv om jeg stort sett taster inn de riktige bokstavene, kommer de i litt uvant rekkefølge. Midt i en stening setning, oppdager jeg plutselig at jeg sitter og stirrer tomt ut i luften og har fullstendig glemt hva det var jeg skulle skrive. Når jeg skal snakke, leker ordene gjemsel, og jeg står der og VET hva jeg skal si, men ingen ting kommer ut.

Problemløsning er et problem, for å si det slik. Hvis man tenker på problemet  som et hinder og hjernen som en hest, kommer jeg opp mot hinderet i fin, kontrollert galopp, samler hesten inn for å satse – bare for å oppleve at hesten bråstanser, og jeg ligger – billedlig talt – i støvet foran hinderet, uten helt å forstå hva som skjedde. Over kommer jeg i alle fall ikke.

Nøkler og andre små duppeditter er en annen utfordring. Jeg legger dem fra meg på et lurt sted, og glemmer umiddelbart hvor. Mannen min så hvor mange ganger jeg lette etter briller, nøkler, kodebrikker og lommebok, og kjøpte en dings jeg kunne henge på nøklene – den piper når jeg trykker på en annen duppeditt. Problemet er bare at da må man hode styre på den andre duppeditten i stedet. Så nå trenger jeg en gadget til å henge på den…

Løsningen så langt er å ha nok av alt – slik at man i alle fall har styr på et par briller og en minnepinne – og mobiltelefonen kan man jo ringe til. Derfor vil jeg ALDRI kvitte meg med fasttelefonen. Den henger nemlig fast i veggen, og kan ikke rotes bort – og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har brukt fasttelefonen for å finne mobilen.

Det positiv er er imidlertid at ME-hodet mitt av og til kan føre til morsomme hendelser, som da jeg besøkte en venninne forleden. Vi satt og pratet hyggelig en times tid med en kopp te, og fortsatte en livlig samtale mens jeg tok på meg jakke og støvler, før jeg fikk en god klem i døren.

Vel ute på veien stakk jeg hånden i vesken for å ta opp bilnøklene. Null nøkler i vesken. Jakkelommen? Nix. Bukselommer? Nada. Ny runde i vesken. Absolutt ingen nøkler.

Litt flau gikk jeg tilbake: Jeg tror jeg har glemt nøklene mine…?

Vi lette over alt, alle tenkelige og etter hvert utenkelige steder: på sofabordet, på kjøkkenet,  på badet, i sofaen, under sofaen, mellom sofaputene… til slutt sa venninnen min: De står ikke i bilen da? Neeeei… svarte jeg, SÅ ille er jeg da ikke! Likevel, en nagende følelse sa at jeg kanskje var så ille – så jeg gikk ut og så etter. Neida, nøklene var ikke i bilen.

Inn igjen. Ny leting på sofabordet, på kjøkkenet,  på badet, i sofaen, under sofaen, mellom sofaputene… helt til min venninne SÅ på meg og sa: Er du helt sikker på at du har på deg din egen jakke?

Jaaa…?

Ja, for jeg har prikk maken…

Og se: På en av knaggene henger det en jakke, maken til den jeg har på meg – og i lommen ligger mine hansker og mine bilnøkler.

Så fikk vi oss en god latter, i alle fall!

Og hvis noen er interessert i mer om ME og kognitive plager, er dette en fin video: