Mamma, du piper!

«Mamma, du piper!» Sier avkommet og ser på meg med et bekymret blikk. «Sett deg ned!»

Neida, det er ikke EGENTLIG jeg som piper – det er pulsklokken min. Men det fører jo til neste spørsmål, som er : Hvorfor går jeg med pulsklokke? Det er da for folk som trener, og det skal jo vi ME-ere IKKE.

Det begynte med at jeg hørte på et webinar om anstrengelsestløst utmattelse fra CIFDS Association, og leste en artikkel fra samme organisasjon. Det jeg lærte – i noe forenklet utgave, etter fattig evne, og med forbehold om feil – var dette.

Kroppen har tre energisystemer – to anaerobiske (som ikke bruker oksygen) og det aerobiske (som bruker oksygen). Alle produserer ATP, som er kroppens energi. ATP er et molekyl som omsettes til energi i cellene. I løpet av prosessen omdannes ATP til de byggestenene det er laget av. Kroppen bruker så disse byggestenene for å lage nytt ATP. I følge Wikipedia har vi bare ca. 250 g ATP i kroppen til en hver tid, mens vi prosseserer omtrent vår egen kroppsvekt av ATP hver dag. Omdanning av ATP til energi og tilbake igjen foregår i mitokondriene i cellene våre.

Når vi begynner å være aktive, og gir alt, bruker vi det ene anerobiske sysemet (phosphagen) først – det produserer ATP svært raskt, men kan bare arbeide ved maks intensitet i ca. 5 sekunder.

I mellomtiden «varmes» det aerobiske systemet opp. Når jeg beveger meg normalt, bruker kroppen det aerobiske energisystemet – og dette systemet produserer ATP ved hjelp av glukose (som er lagret i musklene) og oksygen (som bringes rundt i kroppen i blodet). Så lenge musklene får nok oksygen og har nok glukose tilgjengelig, kan man fortsette slik lenge.

MEN -når aktiviteten øker, klarer ikke den stakkars ME-kroppen min å frakte nok oksygen til musklene – enten det skyldes lavt blodvolum, dårlige effektivitet i mitokondrienes produksjon av aerobisk ATP, eller hva det nå enn er – pulsen øker, kroppen begynner å fyre opp det andre anerobe systemet – og klokken min piper. På tide å sette seg ned og hvile. Dette anaerobiske systemet jobber uten oksygen og kan også gi en stor mengde rask energi over kort tid, noe det gjør ved å bryte ned glykogen som er lagret i musklene. I denne prosessen tilbakedannes ikke ATP, men det produseres melkesyre og andre avfallstoffer, som gir smerter i musklene. Når det blir for mye melkesyre må vi stoppe – da kan musklene rett og slett ikke mer – og så må vi vente til kroppen får ryddet opp – ved å frakte nok oksygen til musklene slik at melkesyren og de andre avfallstoffene omdannes. For at kroppen skal klare å «rydde opp», må vi hvile. Her er en annen artikkel for dem som vil ha en lenger forklaring.

For oss som har ME, fungerer ikke denne «oppryddingen» slik den skal, og det er derfor viktig å være aktiv på en slik måte at man ikke får dannet melkesyre. Vi kan bruke det første anerobe systemet, og det aerobiske – men må forhindre at det andre anerobiske systemet slår inn. Derfor pulsklokken.

Det punktet der kroppen ikke lenger klarer å gi musklene nok oksygen, og man går over i anaerob forbrenning, kalles anaerob terskel. Den intreffer ved en bestemt puls – men hvor høy puls er personavhengig. For meg ligger den på ca 95.

Jeg har forsøkt meg frem for å finne nogenlunde riktig pulsnivå. Jeg har kjent på det – når en aktivitet har kjentes tung, eller jeg har kjent melkesyren i leggene… og så har jeg sett på klokken hva pulsen var. Deretter har jeg trukket fra 20% – og satt alarmen på klokken der.

Det har vært svært bevisstgjørende. Jeg har sett hvor lett jeg har for å stresse meg opp når jeg føler meg sliten – jeg fyrer med adrenalin for å holde meg gående. Men nå piper klokken, og jeg må ta meg i det –pust, stopp, slapp av. Ikke løpe når jeg kommer frem nesten like fort ved å gå. Ta pauser. Hjertet mitt lyver ikke. På denne måten – ved å gjøre ting saktere – orker jeg mer.

En annen god ting er at omverdenen min har blitt mer obs på hva jeg tåler – her er det et objektivt mål. Klokken piper, og jeg må sette meg. Det er deilig å slippe å føle seg sytete og si fra selv!

Mer om samme tema i:

Pulsklokke – de første erfaringene

og

Med høy puls

Om å bli testet med ergospirometri:

Ergospirometri – sykkeltest

Advertisements

13 tanker på “Mamma, du piper!”

  1. Smart triks!

    Skal lese dette innlegget en dag hodet mitt er mere påskrudd, også, men dette var nok ikke et dumt triks for oss med ME.

  2. Smart ide, jeg lurer nemlig meg selv gang på gang, når jeg føler meg litt bra så skal jeg gjøre mye av det jeg drømmer om eller burde gjøre og faller helt ned trappa igjen. hver gang.

  3. Hei hei,

    Spennende at du er igang, skal prøve jeg også, men ting tar tid.
    Merker du at det går bedre? Er så spennende å høre/lese om noen som er foran meg i løypa. 😉

    Leste om dette for en stund siden, men har liksom ikke kommet meg igang ennå, så det passet fint med en så motiverende påminnelse.

    Ser veldig fin ut den klokken du har. Tar gjerne imot tips om hvor å kjøpe og godt tall å starte målingen på. Men bare om du vil dele, skal uansett også sjekke med min venn, Google! 😉

    Masse lykke til og håper vi får høre mer om hvordan det går!

    KleM fra en MEdpasient ❤

    1. Uff, jeg lurer nå på så mye rart.
      Via google fant jeg ut at polar har bra klokker, men så leser jeg at de har brystsender. Ser ut til at du har en polar, går du altså med bånd rundt brystet? Hvordan føles det? Er det ubehagelig/vondt? KleM igjen 😉

  4. Hei

    Har lest litt om dette jeg også og kunne godt tenke meg å prøve. Har pulsklokke, men brystsenderen virker ikke (trenger kanskje bare nytt batteri?) Finnes det klokker uten? Ikke akkurat behagelig å gå med den hele dagen. I tillegg er jeg blitt litt tynnere siden jeg brukte den sist og da klarere den ikke måle pulsen… 😉 Lur «bivirkning» at det blir veldig tydelig for omgivelsene hvor mye man tåler.

  5. Jeg kjøpte en pulsklokke av merket Pulsar fra Intersport – det er nok stort sett sportsbutikkene som har. Jeg tror det finnes noen som måler på håndleddet, men har ikke sett dem. Selv synes jeg det fungerer greit med belte – på min kan det stilles slik at det passer, og det synes ikke, selv under T-kjorter ol. Jeg glemmer helt at jeg har det på.

    I artikkelen jeg linker til, anbefaler de å bruke litt tid på å observere deg selv – lag et skjema der man fyller ut aktivitet, hvor vanskelig/ slitsomt det kjentes, og hva pulsen var mens du holdt på, evt. om man ble dårlig i etterkant. Slik kan man finne ut hvor grensen går.

    I USA foretar de også målinger der de tester pasienter to dager på rad – dette er viktig, for ME-pasienter er mye dårliger på dag to – for å kunne måle mer nøyaktig hva som er «trygg sone». Så vidt jeg vet, er det ingen her i Norge som utfører slike målinger pr. dags dato – så vi må nok eksperimentere oss frem inntil videre.

    1. Min er av merket Polar, og jeg synes den er grei å bruke. Jeg kjøpte en midt-på-treet modell, men jeg bruker ikke alle funkjsonen, jeg heller – men det var den som var penest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s