Skikkelig suppekjøkken

suppe

I dag lager jeg suppe til middag, siden jeg er alene hjemme. Mannen min liker nemlig ikke suppe.
«Særlig ikke kjøttsuppe» sier han og gyser.
«Jo…» sier jeg, «men du liker lapskaus veldig godt, gjør du ikke? Det er de samme ingrediensene?»
«Jeg liker bare ikke suppe.» sier han og omgår spørsmålet.
«Ikke kyllingsuppe med nudler en gang?» sier jeg himmelfallen.
«Det er fremdeles kjøttsuppe.» svarer han.
«Thai kyllingsuppe, da? Med kokosmelk og sitrongress…» tennene mine løper i vann ved tanken.
«Kjøttsuppe det også» sier han.
«Tomatsuppe da? Hjemmelaget med hvitløk og…»
Han sukker tungt, for han vil jo slett ikke være vanskelig. «Jeg er ikke glad i suppe idet hele tatt egentlig, dessverre, bortsett fra fiskesuppe. Fiskesuppe er deilig!»

Hvem sa at vi kvinner var vanskelige å forstå seg på?

Men, tilbake til dagen i dag, og min suppe for en person.

Drivehuset bugner av tomater nå i august, og planen er tomatsuppe. Jeg plukker tomater, og finner frem oppskrift, ser at jeg mangler olivenolje, løk og hvitløk, og reiser i butikken for å handle. Vel hjemme rydder jeg bort varene, og begynner å kokkelere.

Nå er jeg av den typen som starter øverst på oppskriften og leser meg nedover etter som jeg jobber. Jeg vet at man bør lese alt sammen først, planlegge, finne frem ingredienser før man starter, og dermed unngå ubehagelige overraskelser, men jeg er altfor sulten og alt for utålmodig.

1 hakket løk… ferdig
4 ss god olivenolje… Å, f…! Olivenolje, jeg visste at det var noe jeg hadde glemt å kjøpe!

Tomatsuppe uten olivenolje? Solsikkeolje? Tomt der også.

OK, altså ikke tomatsuppe, men suppe vil jeg ha, og jeg har husket å kjøpe gulrøtter, endatil økologiske sådanne, og jeg har en oppskrift jeg fikk hos en venninne for mange år siden… så gulrotsuppe! Jeg finner frem oppskriften, og smiler bredt. Den starter med løk! Da er jeg godt på vei allerede. Jeg skumleser videre, det ser ut som om jeg har alt, ingefær, poteter…

Poteter? Tomt. Hvem er tom for poteter? Jeg har da ALLTID poteter?! Men se! Her er det litt rester av sånn potetsalat der man vender nypoteter i olivenolje og persille. Hvis jeg skyller av persillen? Oppi gryten med dem!

Sellerirot? Sto det virkelig sellerirot? Samma det, jeg liker ikke selleri likevel, men nederst i grønnsakskuffen er det en persillerot som kunne trenge å bli brukt. Den må da kunne smake bra sammen med gulrot? Hakk den opp!

Krydderene har jeg heldigvis, i alle fall de fleste. Riktignok spesifiserer ikke oppskriften hvor mye av hvert, så jeg bruker måleenhetene «sånn passe» og «etter smak», og snart dufter det deilig av gryten. Når alt er mørt, drar jeg frem stavmikseren, og kjører til det er en jevn … sørpe. Nåvel, det gjør nytten, og med en klatt creme fraiche blir det riktig bra.

(Notat til meg selv: Hvis noen sier at det er dumt å kjøre stavmikser i gulrotsuppe iført hvit skjorte, har de rett. Må se hva som finnes av orange stoffarge.)

MEN – og dette er det viktigste: Resultatet er fantastisk godt – varmt og tilfredsstillende som bare suppe kan være, passe kryddersterkt og syrlig.

Mannen min vet ikke hva han går glipp av!

Hvis noen er interessert, er oppskriften her:

Evas Gulrotsuppe

Er jo eigen oppskrift, men den er veldig god, og full av smak!!!

1 finhakka lauk, evt. 2-3 sjalottlauk
1-2 fihakka/raspa kvitlauksfedd
1 bit frisk, raspa ingefær
1 pk. (ca. 1 kg) gulrot i bitar
2-3 poteter i bitar
1 stor bit (ca. 2-400 g.) sellerirot i bitar
Kyllingbuljong etter smak

Paprikapulver, spisskummen, sterkt asiatisk karripulver, gurkemeie og litt chili etter smak.

TILBEHØR

Creme Fraiche

Chiliolje

Rundstykker

Surr lauk og kvitlauk i litt olje, og ha i ingefær, gulrot, poteter og sellerirot. Hell over kokande vatn (sparer tid), og ha i både litt buljong og litt krydder medan det kokar. Når alt er gjennomkoka, brukar eg ein stavmiksar slik at grønnsakene blir heilt mosa. Ha i buljong og krydder til du får ønska smak, evt. litt kokande vatn til du får ønska konsistens (Rennande, men nokså tykk)

Server i suppetallerknar med ein dæsj Creme Fraiche i midten, og med ein liten sprinkel av chiliolje rundt og eit godt rundstykke til!

Reklamer

Pelargoniaglede

pelargonia2

Egentlig så er jeg ikke så glad i overraskelser og spenning lenger, det er for slitsomt. Det er faktisk så ille, at jeg unnskydler meg og går og lager en kopp te eller løper på do når krimserien jeg ser på blir for spennende.
Litt spenning i hverdagen må man imidlertid ha, og noen hyggelige overraskelser er heller ikke av veien, bare de ikke kommer for brått på.

Pelargoniastiklingene mine er et godt eksempel på håndterbar spenning.

Jeg liker pelargoniaer. De er så enkle å ha med å gjøre, og så tolerante overfor et ME-hode som ikke alltid er like flinkt til å vanne regelmessig. Uansett står de der og blomstrer trofast gjennom sommeren – i en lang rad potter på terassen.

Men det var det med spenningen:

Det begynner om høsten når temperaturen begynner å nærme seg null, og utepottene må inn i hui og hast. Selvsagt sier jeg til meg selv hvert år at til NESTE år, da skal det skje i ordnede, planlagte former, på dagtid og i ro og mak… Men, hvert år kommer frosten som juleaften på kjerringa (hva? Allerede nå?), og hvert år er det en panikk for å få pottene i hus sent på kvelden før første frostnatt. En del av prosessen er å klippe pelargoniaene ned før de settes bort for vinteren. Så står jeg der og klipper fort og intenst mens mannen bærer potter, og eter en stund står jeg der med en haug med avklippede grener, og tenker – det er da for ille å kaste disse? Jeg har masse småpotter i drivhuset, og jeg kan jo sette noen stiklinger? Det er jo bare å putte stilken i jord! Som sagt så gjort, og noen timer senere står det en rad med stiklinger i vindusposten.

Hvert år sier jeg meg til meg selv at i år – I ÅR – skal jeg sortere det jeg klipper av, og merke dem, slik at jeg vet hva jeg har tatt stiklinger av, men hvert år – i hui og hast og høstmørke – blander jeg og roter det til, og når stiklingene står der i pottene sine, har jeg ikke filla greie på hvilke som er røde, hvite eller rosa.

Det er her spenningsmomentet kommer inn. Det er nemlig ikke alle stiklingene som kommer. Noen slår ikke rot, mens andre formelig strutter av pågangsmot og livsglede. Gjennom vinteren vokser de seg store og fine, og på vårparten får de flytte ut i drivhuset. Det er ikke før et godt stykke ut på sommeren at de begynner å sette knopper. Da er det spennende å se hva som kommer. Hva har overlevd?

Det er en håndterbar spenning.

I år kom de flotte, dyprøde igjen, og en gammeldags rosa, og det er ennå noen som står der uten å ha vist sin sanne farge. Hver dag må jeg ut og kikke, og håpe på en liten, hverdagslig pelargoniaoverraskelse.

pelargonia3

Venner som ler?

venner som ler

En venn av meg hadde dette som facebookstatus for litt siden. Jeg smilte da jeg leste det, og tenkte: Selvsagt! Men teksten ville ikke ut av hodet, den summet rundt og rundt, og etter hvert begynte tvilen å melde seg. 100% enig – nei, jeg tror ikke det.

Omgi meg med mennesker som får deg til å le – det høres ut som et godt råd, men hvis jeg snur det på hodet, blir det noe helt annet. Skal andre – mine venner – bare omgi seg med mennesker som får dem til å le? Får jeg dem til å le? Hvis vennene mine skal følge dette, betyr det at de ikke vil være sammen med meg lenger hvis jeg av og til er nedfor?

Livet går opp og ned, og man skal fokuser på det gode og la være å dvele på det som er negeativt. Skal man klare å leve med ME uten å bli deprimert, må man lære seg det. Man må legge definisjonen av «normal» på et nytt sted, og glede seg over de gode dagene, selv om de faktisk er betydelig dårligere enn det som var normalt før man ble syk. Det er viktig å tenke positivt!

Likevel – det er dager man har behov får å snakke om hvordan det er å være syk, om sorg over tapte muligheter og tapt helse, savnet etter aktiviteter, jobb og normal omgang med kolleger og venner. Noen ganger trenger vi trøst, og håper inderlig at vennene våre ikke bare vi at vi skal få dem til å le, men også kan tilby en skulder å gråte på når det trengs. Positiv tenking kan bli et press, en falsk fasade som skjuler alt som er vondt og sårt. Kravet om å være positiv kan føles som en knebel.

Ingen er lykkelige hele tiden. Livet går i bølgedaler – og vi trenger alle hjelp og støtte på et eller annet tidspunkt. Noen ganger trenger vi praktisk hjelp, andre ganger trøst – så svinger det rundt, og det er vennene våre som sitter stortutende på sofaen, og trenger at vi er der og lytter. Hvis vi omgir oss bare med de menneskene som får oss til å le – hvem vil da høre på oss når vi gråter?

Det er også en merkelig ting med oss mennesker. Vi er slemme mot dem vi misliker og snille mot dem vi er glad i – men det er bare halve sannheten. Vi misliker nemlig dem vi har vært slemme mot, og vi blir glad i dem vi er snille mot. Vi rettferdiggjør mer eller mindre bevisst våre egne handlinger, og har man gjort noe hyggelig for noen, må det jo være fordi vi liker dem?

Ny forskning har vist at det å gjøre hyggelige ting mot andre er godt for vår mentale helse.  To forskere ba mennesker med sosial angst om å utføre små, hyggelige, snille handlinger daglig, og viste at det var bedre behandling enn kognitiv terapi for samme problem. Kanskje skal vi være glad for de av vennene vår som trenger oss – de gir oss en sjanse til å være snille.

Selvsagt er det personer som utnytter andre, som mangler empati, manipulerer andre og i verste fall liker å gjøre andre vondt. Slike situasjoner kan man med god samvittighet fjerne seg fra. De menneskene har store problemer, mer enn du og jeg kan løse. Men støtter vi våre vanlige venner når de trenger det – selv om det koster – så kan vi håpe at de er der den dagen vi trenger dem. Det er det vennskap handler om, syns jeg.

ME-mammenes brev til helsetilsynet

En mamma er en mamma synger Gustav Lorenzen i denne visen – og bedre kan det vel egentig ikke sies? Mammaer er mammaer, og de aller, aller fleste mammaer vil ikke annet enn det aller beste for barna sine. Vi vil se dem vokse og gro, bli sunne og friske, snille og gode, kloke, selvstendige og ansvarsfulle. Vi vil at de skal gå ut i voksenlivet med løftet hode og rak rygg. Vi ønsker dem å få en god utdannelse, og at de finner noen å være glad i og dele livet med – og kanskje en gang få egne barn.

Vi mammaer bryr oss. Til å begynne med har vi nusselige små nurk (untatt når de ikke er det) som vi kan dulle med og beskytte helt og holdent, men etter hvert får ungene egen vilje, og begynner å motsette seg mammas innblanding. Da gjelder det som mamma å vite hvilke slag som er verdt å kjempe, og når ungene må få prøve og kanskje feile på egen hånd. Man må bare være der, være mamma og tørke snørr, blod og tårer av avkommet når det trengs, og sørge for at klemmer og oppmuntrende ord aldri er mangelvare.

Det er ikke alltid ting blir som vi ønsker. Egentlig blir ting sjelden helt slik vi vil ha det – men det blir stort sett ålreit likevel, om enn på en litt annen måte enn tenkt. Barna går sine egne veier, og vil ikke høre på din livserfaring, de tatoverer seg og får ring i nesen, velger «feil» utdannelse, lar sjanser gå fra seg – men det er ikke katastrofer, og mamma kan bare se på og konstatere at «alle har rett til å gjøre sine egne feil, hadde vi kunnet lære av andre, hadde verden sett HELT annerledes ut» og «det blir nok folk av dem til slutt». Og det blir virkelig folk av de fleste.

Katastrofen for de fleste mammaer er når det skjer noe som virkelig gjør skade, og at vi står der hjelpesløse og uten mulighet til å hjelpe. Vi mammaer sloss for ungene våre når vi må, men hva når det som skjer er så stort og uhåndgripelig at man nesten ikke kan sloss, og kampen er slik at man ikke kan vinne. Hva når selv vårt aller beste ikke er godt nok?

Hva skjer når barna får ME? Selv har jeg – gudskjelov og bank i bordet – friske barn, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg heller vil ha ME selv enn å se ungene mine være syke. Jeg vet at hvis jeg var mamma til et ME-sykt barn, ville jeg kjempet med nebb og klør for dem – og det er da også hva gruppen «ME-mammaene» gjør.

ME-mammaene er ikke fornøyd med det tilbudet de ME-syke barn og unge får, og med god grunn. Riksen har i mange år fremmet hypotesen om at ME er en psykososial sykdom, en vedvarende stressrespons, noe man kan trene seg frisk fra. Diagnosekriteriene de bruker er vide, og ME-mammaene er ikke fornøyd med det de ser og opplever. Nå har de skrevet brev til Helsetilsynet og bedt at det blir reist tilsynssak mot ME-avdelingen på Rikshospitalet. Brevet er godt og kunnskapsrikt, og fult av referanser til forskningsartikler. Jeg er imponert over det arbeidet de har gjort – og særlig når man vet at de samtidig har ansvaret for alvorlig syke barn.

Det er mammaene sine det!

Brevet de skrev kan leses her

Dagens medisin har skrevet en artikkel om brevet, der er det også en lenke til et svar fra OUS.

Alt sammen er verdt å lese, for det demonstrere hvordan OUS ser på ME. Jeg reagerer særlig på at svaret fra OUS sier at «litteraturen» sier at kognitiv terapi og gradert trening hjelper på ME, og at nesten alle barn og unge blir friske. Noen konkret referanse har de imidlertid ikke gitt. Jeg skulle gjerne sett hvilke artikler de refererer til, og ikke minst hvilke diagnosekriterier som har vært brukt for pasientene i studiene.

Som i så mange andre sammenhenger når det er uenighet om ME, er kjernen diagnosekriterier. De videste kriteriene (mye likt det som brukes på Riksen) gir omtrent ti ganger så mange pasienter som Canada eller ICC-kriteriene. Bruker man slike vide kriterier, risikerer man at bare 1/10 av pasientene har ME (som definert av Canadakriteriene). Forsker man på den gruppen, er det ikke rart om 80% blir bedre av CBT og GET – og det er selvsagt bra for dem… men de har ikke ME… og den lille gruppen av forsøkspersoner som blir verre – den er så liten at man ser bort fra den…

ME-mammaene er tøffe damer. Jeg håper de blir tatt på alvor, og at dette brevet kan være med på å forandre hvordan barn og unge blir behandlet.

All ære og respekt til mammaene!